Kategorier
Uncategorized

Oktoberhilsen fra Scotland

Hi Jon-Roar

I wonder if you can help me.  It’s to do with a lecture I attended at Edinburgh University, sometime in the 1980s I think.  I was invited because I was the best known children’s entertainer of that generation (the company was called «The Singing Kettle»).

The guest was from Norway and he gave a talk I’ll never forget.  Underlining for me the importance of song in our lives.

Here’s a brief summary of what he covered:

Research on recall of the contents of either «Skolens Sangbok» or «Songboka» that showed that participants could recall illustrations, and which songs faced each other.

How this research led to the Norwegian government introducing a compulsory «Singing Together» in schools.

Stories of how he in very stressful moments in his life reverted to simple songs e.g. communicating with his mother in her last days and a near drowning experience with his children in their boat.

I’m preparing a talk, here in Glasgow, this month and I’d like it to be accurate, of course.

My question to you, you will have guessed, do you know this professor or teacher?  Was it you by any chance?

Hope you can help.

Best wishes

Artie

Artie Trezise MBE

33 Clouston Street

Glasgow G20 8QR

07710 149910   0141 321 0965

Klart jeg ble litt rørt over er sånn mail. Jeg har sendt ham «The Muse With» (den amerikanske utgaven av «Det musiske menneske»,og bedt ham hilse Colwyn Trevarthen som den gang inviterte meg, og som siden ble en god venn og nær kollega.

Kategorier
Uncategorized

19.9.2020: Tanum menighet, Larvik: «Møtestedet» i musisk samspill med Louis Jacoby

Her er «Møtestedet» og Tore Kristian Lang (kalt TK), ildsjelen som

» inviterer til et sted for voksne mennesker som er nysgjerrige og har sans for dialog. Møte-plasser i vår tid, preget av åpenhet og undring. — For ånd, sjel og kropp».

Jeg kjente TK fra seminarer i Tidsskriftet Omsorgs regi og takket ja til invitasjonen før covid 19 traff Norge. Tanken var at jeg skulle forelese over boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», med påfølgende samtale med salen med T.K. og meg på scenen.

I mellom tiden kom en joker inn i bildet: Louis Jacoby, visesanger og sann poet. Jeg hadde hjulpet ham rent musikkfaglig med med den nye viseboka hans «En sommer er aldri over»:

Louis er jo Larvik-borger, så jeg foreslo å ta ham med på laget denne kvelden. Og sånn ble vi tre på scenen denne kvelden: Louis, TK og jeg:

Salen var rigget til etter strenge covid 19-regler og et flott bans spilte da vi kom. Åpningslåt: Lous Jacobys sterke «Hverdag». Pianisten var en gammel student, mannen bak trommene, Jens Hoel Nielsen, en klassekamerat av broren min

Og en sterk hverdag ble det også i fortsettelsen. Jeg ble tatt så vel i mot av TK, salen og pianisten — Terje Johansen, en gammel student — at jeg rett og slett fikk tårer i øyene. Var det covid 19-innestengelsen det ble slått hull på denne kvelden? ( i en fullsatt sal med en meters covid-avtand mellom setene). Etter meg kom Louis på scenen med lun stemme, lun humor og varm kystpoesi. Og mer enn som så. Jeg visste at Louis Jacobi hadde hatt sin barndom i Nord-Italia. «Syng en italiensk sang, Louis!» utfordret jeg fra scenekanten. Vantro og smilende så 194 cm høye Louis på meg — og så sang han en barnesang på italiensk i Norge for første gang. Stemmen var helt annerledes enn når han synger på norsk. Salen klappet vilt. Og så ropte en kvinnestemme: «Jeg har aldri glemt deg synge på russisk, Jon-Roar. — Syng en russisk sang!» Og så sang jeg en russisk ballade, «Tsjaika», på russisk.

Det ble i sum til et menneskemøte ingen av oss som var til stede vil glemme, en kveld for «ånd, sjel og kropp». En musisk hverdagskveld uten like, garantert.

Kategorier
Uncategorized

3.mai 2020: Besøk av NRK P2 og Cathrine Winnes: På jakt etter musikkens mening — «Det musiske komma». Et programvarsel

I månedskiftet juni-juli i år skal NRK P2 sende 10 programmer med tittelen «Kjetil lærer klassisk». Det er den musikkukyndige Kjetil Grinderud fra NRK- «Sporten» som guides skritt for skritt av den musikkyndige dirigenten Cathrine Winnes inn i den klassiske musikkens verden (Cathrine Winnes er kjent nå sist fra TV-sendingen «Maestro» i våres).

Cathrine og jeg kjenner hverandre godt fra samarbeid med Sjostakovitsj’s Femte Symfoni, (sendt i NRK Fjernsynet, Hovedscenen, du finner det på nettet, YouTube). Cathrine ville at Kjetil skulle møte meg i det nest siste programmet, nr. 9 i serien. Ønsket var «Det musiske komma», sluttavsnittet i Sjostakovtisj-kapitlet i «Det musiske menneske»:

«Hos Det musiske menneske er én pluss én aldri akkurat lik to. Det blir alltid en uro tilbake, det musiske komma. Det er uroen og gjennombruddskraften i dette musiske komma som sprenger skjemaregningens lukkede kvadratur. Det er dette musiske komma som får musikk til å svinge i menneskesinnet og som tilfører en så ukontrollerbar slagkraft at selv mektige samfunn må skjelve.»

Det ble til en to timers samtale om musikk — som endte i en stormhaggelgbyge som fikk tre mennesker (som satt sammen corona-utendørs) til å skjelve. Ikke av musikkens kraft, men av maiværets kraft.

Kategorier
Uncategorized

Med Harald Stanghelle på NRK radio P1+, 1. mai 12.30: Vi fant grunntonen. Med to hilsener attåt.

Den gamle radioresepsjonen i NRK var stengt, så jeg måtte møte til opptak i fjernsynsinngangen. Produsenten Ingvald Garbo tok meg så opp noen trapper og inn i radiohuslabyrinten der Harald Stanghelle ventet. Stangahelle er en mann jeg har stor respekt for. Jeg trodde vi skulle snakke primært om sangens betydning 1. mai (opptak to dager før), men der tok jeg feil. Siden jeg visste at Stanghelle både er opptatt av kultur og politikk og dessuten er glad i sang (han ryktes å være en Evert Taube-beundrer), hadde jeg sendt ham et ex av «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» da denne boka kom ut i 2016. Denne boka mi ble nå utgangspunkt for samtalen vår. Intervuet levde med sine egne avstikkere, vi trivdes med hverandre, kjente jeg. Her var både smil og sang underveis. Vi fant grunntonen. Døm selv, dette blir altså sendt i programmet «Stanghelle på fredag» 1. mai, altså i morgen. Garbo holdt som produsent styr på klokka, det dreide seg om drøyt ti minutter. NUPI-forsker og Russlands-kjenner Julie Wilhelmsen var inne hos Stanghelle rett før meg. Deres tema var russisk 1. mai-feiring tema, et felt som opptar også meg. «Når var du i Russland? spurte Julie Wilhelmsen meg mens vi stod og ventet på Garbo som skulle lose oss inn til Stanghelle. «I 1968», sa jeg- «Det var året før jeg ble født!» svarte Julie. Da lo jeg rått: Tia går! Og så kom Garbo og hentet oss — en ung kvinne og en gammel mann.

Garbo — sønn av legendariske Gunnar G. — fulgte meg også ut. «Hils så mye til Tiril!» sa han. Det satt jeg stor pris på: Tiril-datter og Garbo har vært nære kolleger i NRK. Hyggelig at hun huskes. Også Stanghelle husket: «Hils til Svein Erik!» sa han, «vi jobbet sammen i Dagsavisen!» Hvordan Stanghelle visste at Svein Erik er min svigersønn, aner jeg ikke. Men hilse ham fra Harald Stanghelle, det gjorde jeg.

Ingvald Garbo

Kategorier
Uncategorized

7.2 -2020: Totenviken kirke, Skreia: Harry Andersens bisettelse

Vi møttes for 50 år siden, Harry og jeg. Han var 23 og jeg var 27. Det var opptaksprøve til musikkstudier ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han søkte om opptak, jeg var nyansatt. Han tok fram trekkspillet sitt, framførte Karneval i Venedig, og spilt meg til tårer. I ham kjente jeg umiddelbart hjemme. Vi ble nære venner for resten av livet. Uten at vi helt visste det: Dette ble en klassekamp om musikksyn og kultur, oss mot de andre. Han fra Toten, den først i familien med artium, gehørsmusiker, multiinstrumentalist, dansemusiker, korpsdirigent og storbandleder. Jeg fra Oslo øst, den første i familien med artium, gehørsmusiker, brukspianist, sanger med russisk i bagasjen og Olavsgutt, korpsmusikant, en gang i tiden trombonesolist.

Ikke rart at vi fant hverandre. Jeg var Harrys lærer i harmonilære, han sluttet aldri å takke for det. Harry fikk et barn, en sønn, Even. Harry jublet, jeg visste om Even før han ble født. Even arvet farens dype musikalitet, og ved et skjebnens lune: Even er i dag ansatt i min gamle stilling ved Institutt for musikkvitenskap ved UIO, der faren for 50 år siden møtte meg på opptaksprøven. At Even, i dag trombonist, komponist og arrangør av internasjonalt format, forvaltet «satslære» på en annen måte enn jeg dengang var i stand til å gjøre er en annen sak. «Trekkspill» og «storband» var jo fremmedord på instituttet vårt i 1970.

Nå skulle Harry bisettes. Totenviken kirke var fylt til trengsel allerede en halvtime før seremonien begynte:

Seremonien, ja. Her var musikken gjennomført familieforankret, selvfølgelig. Evens kone Anine Kruse Skatrud og søsteren Benedikte rammet det hele inn: De åpnet bisettelsen med Eidsvågs «Eg ser» og avsluttet det hele med Erik Byes «Blå salme». (Den tredje av Kruse-søstrene, Jannike, var hovedrollelåst i «Sånn som i himmelen» på Oslo Nye). Og Even? Han holdt en minnetale om sin pappa, som slet med tungsinn og drikking, og spilte alle opp til fest og moro. For alle elsket Harry, også Even. Det viste han ikke minst da han tok trombonen sin fram og spilte «Amazing Grace» solo, i Harrys arrangement, der framme ved kisten hans. Tre vers med stigende styrke grad: pianissimo, mezzoforte, forte, siste vers transponert opp.

Nei, jeg sang ikke i denne bisettelsen. Men tale holdt jeg, musisk klassekampforankret. Den ble avsluttet med Minuttvalsen av Chopin, i sin tid virituost framført av Harry til eksamen. På minnestunden i Kulturhuset fikk jeg den YouTube-avspilt for full guffe med Lang Lang som pianist. Du finner den på YouTube. Det kunne vært Harry, så svimlende god var han. Finn den fram på nettet og lytt! Han visste seg og sin kultur fram også på borgerskapets musikkarena som den beste på kullet. Vi lærte noe av det, alle.

Det er opprettet et minnefond for unge utøvere i Harry Andersens navn. For en idé, Even!

Kategorier
Uncategorized

29.1-2020: Sagene Torshov eldreuniversitet: Grunntonen i oss alle

Det var nyåpning på biblioteket på Sandaker-senteret og masse folk. Der var jaggu også kjente og kjære som Eigil Berg (New Jordal Swingers og gammel Olavsgutt) og Knut Sogstad (vi studerte russisk sammen da vi var tyve): Og jeg kjente meg veldig hjemme. Mine første sju år var på Torshov (Torshau) med Benstebrugata, Soria Moria, ælva og Skeid. Ikke rart at je derfor først måtte si litt om dette og trekke fram linjer i eget liv med korps og kor. Glemte å trekke fram tante Lully i Amtmann Meinichsgate på Sandaker som lærte meg å spille piano. Tett kontakt var det fra første stund, jeg kjente at en grunntone sang i oss alle denne formiddagen:

En sms kom noen dager i etterkant:

«Stor takk for et strålende foredrag på Sagene Torshov eldreuniversitet sist onsdag – inspirerende og til ettertanke.

Bodil LIllegaard

Kategorier
Uncategorized

23.1. 2020: Haugesund Steinerskole med blå hester!

Jeg fikk vite at denne Steinerskolen i sin tid ble grunnlagt av kona til en av Norges fineste poeter, Kolbein Falkeid.Den har utsikt over hele Haugesund. Det må gi musiske visjoner i arbeid med barn. Det ble bekreftet i møtet med en av lærerne, Kenneth Henriksen. Han har en blå hest på veggen i klasserommet sitt:

Jeg lovte å sende ham et bilde av de blå hestene i inngangsvinduet i huset mitt. De har jeg fått mennesker rundt om i verden som har lest boka mi «Det musiske menneske». Det har jeg nå gjort:

Jeg var invitert til å snakke på et foreldremøte på skolen. Skolens strykeorkester åpnet. Her tar de imot applaus:

Mange var vi ikke denne kvelden, de mange stolene som var satt frem, tydet på at skolen hadde trodd det at det skulle komme flere. Men musisk mening kjentes både underveis med de frammøte og, ikke minst med samtaler med frammøtte i etterkant.

Noen dager senere fikk jeg en e-post fra Kenneth, han med en blå hest i klasserommet:

Jeg vil få takke deg for et fantastisk foredrag på mandag. 

Det satte virkelig dype spor i meg.

Jeg har snart hørt igjennom hele lydboken din (litt hver dag) og finner de små novellene utrolig rørende, levende og opprivende. 

Sårheten som blir skildret bak døren mellom en far og hans tenårings jente, den gamle ryggen som danser gullbryllupsvals og roser og kjøtt i Roma. og mye mye mer….

Her er et bilde fra malestunden jeg fortalte deg om i klassen :)

Klart jeg blir berørt av sånt!

Kategorier
Uncategorized

15.-17.1 2020: Alta x 2, med fasan-avlysning og Ishotell

Jeg ble invitert for å prøve å løfte Alta-skolen med sang. Alle kommunale ledere skulle være til stede, det var visjonen. «Om jeg kunne tenke meg å holde en åpen forelesning i biblioteket for Altas befolkning kvelden før?» «Klart det!» sa jeg. Da snakker jeg ut fra «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» den kvelden og fra «Det musiske menneske» dagen etter. OK?» «Bra!»

Bra ble det virkelig i biblioteket på kvelden, det kom så mye folk at jeg ble helt rørt. Her var både gamle og unge. Noen hadde hørt meg forelese på Lærerskolen i Alta tilbake i 1993 og takket varmt for sist. Her er folk på vei inn:

Min minste fan denne kvelden var Sofie på ti. Av henne fikk jeg både klem og brev med tegning i etterkant:

Etter forelesningen (veldig god stemning!) kom også sjefsdama på biblioteket bort til meg: «Om jeg kunne signere hennes gamle eksemplar av «Barns egen sangbok». Den var slitt i filler i ren sangglede. Jeg signerte – i ren sangglede:

Den var fra 1981, det er lenge siden.

Ikke fullt så glad ble jeg da rektor på kulturskolen kom bort til meg og sa at nok ikke kunne være med på ledersamlingen med meg dagen etter: Han skulle til London. «Til London!? Jeg er jo bedt om ta den lange turen hit fra Oslo for om mulig å løfte fram noe viktig nettopp for sånne som deg her i Alta. Rart …» sa jeg. Enda rarere ble det det andre fortalte meg at han skulle til England for å skyte fasaner …

Det var som et dårlig tegn. Neste dag ble ikke hva jeg faglig hadde håpet. Alt teknisk brøt sammen. CD-spilleren stoppet opp, overheaden begynte å ryke (ja, jeg vet det er utdatert teknologi), Doc-Cam (Dokumentasjonskameraet) fikk de ikke til å montere. Ikke bra. Jeg gjorde det beste jeg kunne ut av det, oh folk som hadde møtt opp var vennlige nok. Men nei: Vi og Alta hadde fortjent noe bedre.

Trøst etterpå: Besøk i ishotellet, «Sorrisniva», et sant musisk mesterverk. Det viser menneskets trang til skapende uttrykk i et formende materiale. Jeg hadde snakket om formende uttrykk i sang. Her var det isblokker og snø omformet til en eventyrverden, bokstavelig talt: Tema: Nordiske eventyr: Her ser dere største Bukken Bruse trampe over brua, med trollet like under: «Nå kommer jeg og tar deg!!»

Kategorier
Uncategorized

10.12.2019: Møte med APs fraksjonsleder i Stortingets Utdanningskomité: «Læring og liv: Sang må tilbake i skolen på bred front!»

Det ble et konstruktivt møte med Torstein Tvedt Solberg, nestleder i Utdanningskomiteen og Sangens talsmann på Stortinget. Det viste seg at han hadde hatt «Barnas egen sang» som en viktig bok i sin oppvekst. Da han fortalte meg dette som sitt første innspill, var samtalen straks på rett spor. Han skulle ta med seg mine innspill inn i APs programkomite, sa han og fortsatte:»Arbeiderbevegelsen må ikke glemme sine sangrøtter!» Jeg redegjorde for den musiske skolen på Vågå som Stoltenberg åpnet i mai 2011, men som ikke fikk noen framtid da ordføreren ble arrestert ikke lenge etter. Kanskje en skole basert på barns egen læring og med sang som nøkkel nå kan få en framtid barn fortjener?

Jeg gav ham to av bøkene mine, «Det musiske menneske» og «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». Da jeg fortalte at «Grunntonen» startet med sangens betydning etter Utøya, sa han at jeg måtte komme dit og forelese. Det vil jeg svært gjerne!

Jeg hadde med meg til møtet mye dokumentasjon: Her er lista over vedlegg, den kan gi et inntrykk av hva vi snakket om:

Kategorier
Uncategorized

5.12-19: Kongsberg: Folkeuniversitetet Senior: «»Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Mektig ble det når flere kom strålende bort til meg før jeg begynte: «Takk for sist. I kinoen for 26. år siden … Husker duser du!?» Jeg nikker, husker. «Du signerte «Det musiske menneske», jeg har den hjemme. Nå gleder vi oss til å høre deg igjen …» Og jeg blir rørt, må svelge en klump i halsen og kjenner at liv har sammenheng og mening. Who could ask for anything more?

Salen var stappfullt, det måtte settes inn ekstrastoler. Her er et utsnitt av salen før jeg begynte.

Og jeg gjentar: Slike møter med oppgående, kunnskapsrike og kunnskapshungrige mennesker er en fryd!

Her er en takkens e-post i etterkant fra en som hadde kjøpt med seg lydboka mi (tre CD-er med utsnitt fra tre av bøkene mine der jeg leser med den musikken som hører til: «Musikk-Mennesker-Mening»): «Nå har jeg hørt på Deilig er jorden», cd1, helt herlig! Har en tøff nabo som er prest — hun kommer til å forstå dette og glede seg over det. Ville bare takke for din romslighet, humor og at du deler av din kunnskap. Mvh…

Her er Røde Kors-huset der jeg foreleste:

Her er Ellen Kværna som inviterte meg:

Og her er Stine loset meg fram gjennom Kongsberg og fikk all teknikken til å funke. Stor takk til deg: