Freidigblogg

Nå forberedes en spesiell konsert 27. mars i Lindeman-salen på Norges musikkhøgskole. Med orkesteret på podiet skal jeg innlede om Sjostakovitsj’ 5. symfoni og hente fram musikalske — og kuturpolitiske – poenger demonstrert direkte med orkesteret.

Jeg møtte Sjostakovitsj våren 1968 da jeg studerte ved Leningrad-konservatoriet. Det jeg skal formidle i min innledning, er hentet dirkete fra russisk fortolkningstradsjon, slik dette ble formidlet til meg av min professor Jelena Michailovne Orlova — Asafjevs fremste elev og Sjosatkovtisj-mentor — og medstudenter på konservatoriet. Etter en pause, skal så  Universitetets symfoniorkester framføre symfonien. «Et vannskille i Sjostakovitsj’ skjebne som musiker», skrev biografen  Volkov. «Sjostakovitsj ble vårt lands historieskriver, Sovjetrusslands historie er ikke beskrevet bedre enn i hans kompoisisjoner,» skrev Galina Vishnjevskaja,  med særlig tanke på 5 symfoni.

Aktuelt? 4. mars ble Putin valg til Russlands president!

5. mars møtte jeg orkestermeedlemmene og gav en innføring. Vi var i aud. 2 på kjemisk instistutt. For å si den sånn: Det ble god kjemi i auditoriet.

Nå skal dirigenten og jeg møtes, deretter skal jeg møte orkesteret på generalprøven dagen før — og så konsert. Konseptet er enestående i slitt slag, Det bør bli fullt hus!

Dirigenten Cathrine Winnes Trevino (til venstre) og styreleder i orkesteret, Cecilie Norenberg. Det vanket forventningsklemmer fra begge!

 

Denne gangen ble jeg invitert av en gammel Olavsgutt, Olav Midttun. Som 13-åiringer var vi begge med på Olavsguttenes andre Amerika-turné 1956-57. Vi fikk fri for skolen nesten et halvt år, sang i Carnegie Hall og på fjernsyn lenge før det var fjernsyn i Norge. Det var svært. Du kan lese nærmere om Olavsguttene i boka mi «Vi er de tusener». Olavsguttene var også Knut Nystedts kor — han dannet senere Soilistkoret. Dette var også Torstein Grythes kor — han dannet senere Sølvguttene. Dette var også Ragnar Ulfungs kor, han sang senere på Metropolitan og i Ingmar Bergmans fiilmversjon av Mozarts «Tryllefløyten».  Uten Olavsguttene — jeg var med  fra jeg var 10 til jeg var 21, da koret med nedlagt, hadde jeg aldri blitt musikkforsker. PÅ venstre hånds langfinger har jeg en Olavsring i gull. Der skal den få være til jeg dør, så viktig har dette koret vært for meg.

Og se nøye på genseren til Olav M: Der står det Ex Olavo og datoen 17. juni 1989. Den dagen var det fest i Gamle Losjen i Oslo: 100-årsdagen for Ragnvald Bjarnes fødsel, Olavsguttenes dirigent, ble markert med taler og sang. Og noen av gutta bestemte seg for å lage et mannskor av forhenværende Olavsgutter: Ex Olavo. Makan til mannskorstemmeprakt skal lete lenge etter for å finne. Her var/er flere tenorer med et høyt C! Dessten basser med et dypt Ess — og tonnevis av  sangglede.

SÅ TIL:

 

Jeg har sagt det før; Seniorsentrene/akademiene/universitetene er gull verd. Bare i Bærum er det fem seniorsentre. I skjæringspunktet fellesskap, kultur og kunnskap møtes her mennesker. Som foreleser merker du straks at her er mennesker med mye levd liv, mye kunnskap og mye kompetans i bagasjen. Hør bare på foredragsprogrammet for fram til påsken 2012:

12.1: Jan Otto Johansen: «Kan vi stole på den russiske bjørn?»

19.1: Odd Georg Murud: «Asbjørnsen og Moe. Et tohundreårsminne».

23.2: Bjørn Hansen: «Tea-Party-bevegelsen i USA»:

1.3: Jon-Roar Bjørkvold: «Sang er det første vi møter og det siste vi mister: Et musisk blikk på våre liv».

8.3: Anne Hjort: «Kvinne i mannsdominert arbeidsmiljø»

15.3: Turid Ekebergh: «Nordmenn er sprø!» Litt om folkesykdommen Osteporose (benskjørhet)

22.3: Jon Tveit; «Fra sigd til skurtresker»

Imponerende — og spennende, spør du meg!

 

 

 

Det var en dobbelt lykketreff.

Bare hør: Jeg skulle forelese i Ragnar Frisch auditorium, gamle Ullevål kino. Jeg fikk telefonnummeret  til Universitetets teknisk ansvarlige, Lasse Moer. «Har dere det tekniske utstyret jsom trenges,» spurte jeg, «iallfall en CD-spiller og en overhead?» «Jeg kommer og hjelper deg!» sa Lasse Moer. Det viste seg at Lasse Moer er en lidenskapelig kjenner av Mozart, han elsker ikke minst «Tryllelfløyten». «Da jeg hørte at du skulle forelese over «Trylleføyten», hadde jeg kommet uansett!», sa han. «Jeg kjenner både til deg og «Det musiske menneske!» la han til.  Lasse Moer og jeg fikk en lang og utrolig inspirerende telefonprat om «Tryllefløyten». Makan! Et lykketreff.

Lykketreff nr. 2: Auditoriet var intakt — som kino. Lasse Moer rigget til, justerte lyd og lys: Og så kunne jeg forelese over «Tryllefløyten» og vise Ingmar Bergmans filmatisering fra 1974 med fullt kinolerret. Det var bare praktfullt. I etterkant gav jeg Lasse Moer et signert  ex av «Det musiske menneske» som takk. Jeg var så glad.

Lasse Moer, teknisk ansvarlig — og Mozart-kjenner, i gamle Ullevål kino

Mitt persepktiv på Mozarts «Tryllefløyten» denne kvelden?. Om det kan du lese i en bok jeg skal utgi til høsten: Den har tittelen

«… som forandret verden. Musikk og kvinner i film 1921-2011»

 

Jeg var invitert til dette foredraget av «Henologisk forum», der Platon-spesialisten professor Egil A. Wüller i mange år har vært den drivende kraft. «Jer har vært skeptisk til Ingmar Bergman,» innrømmet han. Men nå ville han prøve å skaffe seg Bergmans filmatisering. Særlig Bergmans kryssklipping av menneskeansikter til den fugerte overtyren betok ham sterkt. Han ringte meg dagen etter og takket varmt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kære Jon-Roar

Jeg hedder Akinyi Nyawade.
Jeg er Kenyaner og kom som 13-årig til Danmark.
De første tre år af mit liv sad jeg på ryggen af min mor eller
storesøster.
Når de hentede vand, huggede brænde, sang eller dansede, gyngede jeg
med.
Dans, musik og sang har igennem mit liv
været den største kilde til glæde og energi.

Har nydt at se ,»når øjeblikket synger» og har et stor ønske om at møde
dig.

Vil du læse min vedhæfte info om mit arbejde med rytmer og bevægelse i
Danmark og mit ønske om at møde dig
til at udveksle og udvikle måder at berige folks liv ed musik og
bevægelse?

Mange hilsener
Akinyi Nyawade

Carl Petter var en av mine kjære studenter. På Institutt for musikkvitenskap UiO, inspirerte han mange, selvsagt også meg. Han var blant annet med på å dra i gang Chateau Spelemannslag, en fusion av jazz og folkemusikk. Jeg glemmer ikke et studentkull med Carl Petter i spissen, de kom svingende tilbake fra ei uke med folkemusikk på Voss — og revolusjonerte folkmusikkstudiet her i Oslo. Fra da av var det lov å gjøre folkemusikk ikke bare med felerøtter i Telemark, men også med jazz- og poprøtter i Oslo.

Et annet høydepunkt med Carl Petter: begravelsesseremonier med røtter i New Orleans-tradisjonen. Carl Petter hadde som ung teologistudent reist til New Orleans med sin klarinett, og spilte så godt at lokale musikere tok ham inn  i varmen. Carl Petter delte førstehåndserfaringer med oss som del av en seminarserie om «Det musiske menneske».

Nå er Carl Petter gateprest på Tøyen, nær knyttet til Kirkens Bymisjon. 17. februar disputerer han i Gamle Festsal (Urbygningen) på Karl Johan: «Dance to My Ministry. Exploring Hip-Hop Spiritually.»

På kvelden er det fest i Tøyen kirke.Takk for invitasjonen, Carl Petter. Jeg gleder meg!

 

DIPUTASEN fant sted i Gamle festsal, i Universitetetets Urbygning på Karl Johan.   Avhandlingens tittel: «Dance to my ministry: Exploring Hip-Hop Spirituality». Disputasen foregikk på.norsk, bra.  Carl Petter framsto som den sanne jazzmusikeren han er, stundens akademiske alvor fratok ham ikke et øyeblikk hans sanne og ærlige jeg. Åpen, undrende og samtidig myndig og trygg var han.

Det teologiske fakultet, som administrerte denne disputasen, kan være stolt av en slik doktorand, hans tverrfaglige mot utfordrer og beriker både kulturteologien og musikkvtenskapen i aller høyeste grad.

På kvelden var det fest i Carl Petters andre hjem: Tøyenkirken. Mange mennesker frydet seg av hjertet og gratulerte, også jeg, selvfølgelig. Her er  en lykkelig doktorand, «Gateprestprofessoren»!

 

 

 

Arrangøren sendte meg en link. Det musiske viser vei i mange retninger, tenker jeg. Dessuten: Flott at Spania ser seg råd til å prioritere dette i disse økonomiske nedgangstider.

Tatt en titt. Kanskje du fristes til  melde deg på!

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000000612 http://www.youtube.com/watch?v=527M-CCsHMQ <http://www.youtube.com/watch?v=527M-CCsHMQ>

Det hender jeg for sterke hilsener fra mennesker som har lest bøkene mine, hørt på lydboka eller vært på en forelesning med meg. Sånt beriker.

Sist uke fikk keg en spesiell e-post. Jeg vil gjerne dele utdrag av den med dere, Det kan få oss til å fatte hva det musiske handler om:

Kjære Jon-Roar!
La meg skrive mens jeg enda kjenner fryden. Du har skapt musiske øyeblikk
for meg og min demente kone, øyeblikk jeg fryder meg over. På vårt
stuebord, et stort og uoversiktlig lese- og spisebord, ligger nå om dagen
en dødsannonse for en god venn og nabo. MIn kone tar den stadig opp og spør
hvem han var og hvor han bodde. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg
har måttet svare på det. Jeg kunne naturligvis ha fjernet utklippet for å
slippe maset, men så hadde hun funnet noe annet å repetere spørsmål om på
grunn av sin totale mangel på korttidsminne.

Etter å ha lest om tryllekofferten for henne og latt hoften understreke ”mit dir” i dengeniale tyskleksjonen, så gjentar hun nå ”Ich tanze mit dir in den Himmel
hinein” med en frydefull latter hver gang jeg nevner stikkordet tanzen.
Den avdøde naboen er glemt, men dansestrofen sitter. Fornemmer du min
fryd?
Musisk hilsen
…
—

Sist uke ble jeg oppringt av distriktsradioen Hedemark/Oppland: «Organistene klager over at menighetssangen svikter. Folk kommer ikke opp lenger. Kan du si noe om dette?»

Da var det at jeg så for meg et opplevelse for et par-tre års siden i Ishavskatedralen i Tromsø. Kirken var fylt at rundt 1000 sangglade — nærmest sangkåte — mennesker. Jeg hadde åpnet et amatørkorfestaival for amatørkor fra landets tre nordligste fylker et par dager tidligere og visste førstehånds  at her  fantes det trøkk te tusen!

Men nå satt vi tause og musestille. Organisten spilte salme etter salme, og ingen sang. Vi kjente oss fortapt og utafor. For ingen av oss kjente en eneste av de salmene organisten ville ha oss med på. Men så, endelig — og helt til slutt: «Deilig er jorden»! Du kunne høre kraften — og lengselen etter å slippe til med sang — like fra Tromsø til Lindesnes. Det var som fossende ismelting fra Jostedalsbreen

Dette fortalte jeg til radiojournalisten. Hvis folk ikke klarer å komme opp til tostrøken d, så får organisten – bokstavelig talt i Guds navn – transporere ned. Det skulle ikke være noe problem. Problemet er snarere salmesangreperoaret. Sjelsarven, de salmene som traderes fra slektsledd til sleksledd, med tas vare på i hver eneste gudstjeneste. Folk skal kjenne seg igjen i kirken, hente energi og sangkraften i et musisk trosfellesskap. Sa jeg.

Jeg understrekte at jeg ikke er noen kirkegjenger. Min barnetro har ikke godt av en sangtaus kirke. Jeg kunne også anført at jeg har en datter som har vært kirketjener i tre år. Hun kjenner seg igjen i min Ishavskatedralfortelliing.

Men for tall del: Jeg er sikker på at det finnes mange organister rundt om i Norge som fatter at salmesang skal være felles mestringsglede og trostilkopling!

PS Dette visste Luther alt om — og det til de grad at pavekirken aldri mer ble den samme!

Jeg har i over 10 år arbeidet med en bok om musikk og kvinner i film. Manus har stadig vokst, drevet fram av oppdagerglede og kjærlighet til både film, musikk og kvinner.  Det dreier seg nå om rundt 160 filmer pluss 40 siders intro. Hver film får et dobbeltoppslag: en side tekst og, på motsatt side, et bilde av filmens kvinne. Gjennom Scapix har jeg fått online-tilgang til filmarkiver verden over. Behøver jeg skrive at det er et sterkt stoff? Bildet skal speile tekst og tekst skal speile bilde.Hvilken rolle spiller så musikken som medforteller?

Som noen kanskje vet: Jeg har laget en bok om filmmusikk før: «Fra Akropoplis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys» (tre opplag, 1988 – 1996. Den utløste gode anmeldelser, kronikker i avisene og fjernsynsprogrammer. Er du interessert, så bare kontakt meg, boka er fremdeles i salg.

Men nå kommer også altså en stor oppføgler, en bok på rundt 400 hundre sider, ment for både leg og lærd. Det har vært utrolig gøy — og meningsfullt: Her  er filmhistorie, filmmusikkhistorie og kvinnehistorie. Om jeg har forlatt det musiske? Overhodet ikke!

Sluttføringen av dette arbeidet fyller nå nesten all min arbeidstid: Derfor: mindre med forelesninger nå under sluttfrøingen av denne boka.

18. mai i fjor (2011) åpnet statsminister Jens Stoltenberg Norges første musiske skole på Vågå. «Kann det leda tilll skolrevolution i Norge»? spør Sverige, en seks siders artiikkel ble sist høst trykt  Lärarförbundets tidsskrift # 3.11. TITTEL: «Ny himmel över Vågå».

LÆRINGENS VESEN

Barn spør ikke etter Pisa, barn spør etter verden, å kunne leve sine  liv stadig sterkere, stadig dypere, stadig  mer meningsfullt. Barn spør ikke etter hvordan mamma staves, barnet spør etter mamma.

Barns læring i førskolealderen er primært sanselig, emosjonell og kroppslig — ikke intellektuell. Kapasiteten er, som vi daglig kan se, enorm. Snakker vi om «bredbånd», kan det dreie seg om rundt. 11.000.000 bps. (Mitt bredbånd med Telenor handler om 486.000 bps, altså bare småtterier i forhold:)

Hver dag dokumenterer barnet at deres læringskapasitet er enorm. Rundt 80% av verdens barn er tospråklige — typen engelsk hjemme, arabisk i gata.  Dette behersker de gjerne fra de er tre-fire år. Hva er det som skjer? Hva er det de gjør? Og, ikke minst: Hvorfor?

 

Barns læringsinstrumentet må holdes finstemt like fra spedbarnsalder om læringsevnen,læringsviljen og læringsenergien ikke skal svekkes. Med et bilde: Leif Ove Andsnes må ha et perfekt nystemt flygel om han skal kunne spille sin Mozart på ypperste nivå. Jeg kjenner pianostemmeren hans godt, Andsnes bruker bare Irbye her i Norge, ingen kan stemme Steinway som han! Som Irbye stemmer Andnses flygel, skal lærere stemme barn.

Hva som etter hvert skjer med barns læringevne, er ikke bare at selve deres makeløse læringsinstrument blir ustemt — strenger ryker. Og da går det virkelig galt (konferer 30 % frafall på videregående skole).

Alt som skal løftes, krever energi. Det er elementær fysikk. Skal kunnskap løftes, må det energi til. Sammenhengen mellom energi og læring er fraværende i den offentlige debatt. Rådende skolepolitikk — det startet med Clemet, og er gjort minimalt med under Solhjell og Kristin Halvorsen — er skolen i dramatisk grad tappet for energi. Løærerne rammes, deres formidfdlingsenergi svekkes, Stikkord: Stadige tester, byråkatisering. Dette slår uvegerlig over i barna og svekket mestringsevne.

Nå lanseres et musisk kunnskapsløft, der et endret menkesyn og kunnskapssyn ligger til grunn. «Praktiske fag»?. All læring må for barn være livsforankret om den skal bli bærekraftig.

Den musiske modellen som nå konkretiseres — tar utgangspunkt i barns sansebaserte læringsformer. Hørsel, syn, smak, lukt, kroppsbevegelse — alt må holdes ved like og stimuleres for ikke å gå i dvale. Dette skal skje knyttet til miljøet der barna vokser opp. Barnet lærer jo eksempelvis nærmiljøets dialekt med absolutt gehør, ikke sant? Nå skal de lære å lese, skive og regne — med absolutt gehør.

I «Det musiske menneske» har jeg som forsker utviklet hva jeg kaller en økologisk løæringsteori, basert på barns egne læringsveier. Dette er det som nå — endelig — realiseres. Samspillet mellom barnet læringskompteanse og oppvestmiljøet/kommunens egenart og grunnleggende ferdigheter blir her nøkkelen.

Vågå er i gang (se blogg for 2011). Nesodden melder seg nå på.

MØTE MED MARIANNE AASEN

13. januar møtte Nesoddens ordfører, Nina Sandberg, rektor på Berger skole, Petter Moen, og jeg Marianne  Aasen, leder for Utdanningskomiteen på Stortinget, Hun kjente godt til Vågås musiske skoleprosjekt. I tillegg kjente hun til meg og min forskning: «Mor er en stor beundrer av deg!» sa hun smilende da vi møttes. Både «Det musiske menneske» og «Skilpaddens Sang» er jeg vokst opp med i bokhylla,» la hun til.

Det kjennes veldig lovende. Om nå også Nesodden kommune kommer i gang, kan regjeringen/Arbeiderpartiet etter hvert få en skolemodell bygget på et helt annet grunnlag en den høyre-modellen  Ødegaard fronter i Oslo, mente Marianne Aasen. Følg med. Den som lever får se!

PS. Rektor Petter Moen har lenge hatt musiske visjoner. Før jul, altså før møtet med Marianne Aasen, bestilte han 50 eksemplarer av «Skilpaddens Sang» til sine lærere. Den skal gjennomleses av alle — og så diskutere i plenum nå i våres.

I dag ble det for øvrig det spikret at jeg skal holde en forelesning for lærerne på Berger skole 12. mars.

En annen Nesodden-skole har jeg lenge hatt et nært forhold til: Alværn Ungdomsskole. Les «Lean on me!» i «Skilpaddens Sang». To av mine hovedfagsstudenter skrev sin hovedoppgave knyttet til denne skolen.

Hva er så Nesodden kommunes egenart, hva har denne kommunen å by på for å holde barn læringslevende? Styrkes barn, styrkes kommunen, styrkes læring. Musiske synergier skal settes i spill.

Hstorisk møte? Fra venstre: Marianne Aasen,leder av Stortingets Utdanningskomite,. Petter Moen, (rektor på Berger skole, Jon-Roar Bjørkvold og Nina Sandberg, Nesoddens ordfører