Freidigblogg

 

 

Finn Benestad: Grieg-forsker i særklasse og gründer ved Institutt for musikkvitenskap ved Univiversitetet i Oslo, har betydd veldig mye for mange, også for meg. Ulike var vi av lynne. Men han så noe i meg, gav meg tillit og muligheter i raust monn. Det har vært uvurderlig for meg som musikkforsker. For det takker jeg ham varmt. Han ble ikke bare en kjær kollega og mentor, han ble en nær venn.

8. mai ble Finn Benestad gravlagt fra Oddernes kirke i Kristiansand. Sønnen Øivind Benestad forrettet.

 

 

Anne Lindmo har nå utover våren overtatt for Skavlan på fjernsynets fredagskveld.

Et av innslagene denne fredagskvelden var en lansering av Ingrid Bjørnhovs nye bok om kor, «Se Norges blomsterdal». Hun har sunget i Oppsals pikekor under ledelse av Marit Tenfjord. Jentene fra lenge siden, som nå har sitt eget Oppsal veteranpikekor, var invitert i studio. De avsluttet Lindmo-prgrammet med Ingrid Bjørhov tilbake i sine rekker. Stas!

Jeg var invitert som forsker og ekspert, skulle si noe om sangens og korbevegelsens betydning, noe om hvorfor sang kan treffe så sterkt. Jeg takket ja til invitasjonen, ikke minst fordi jeg i 10 år sang i Olavsguttene (1953-63). Det formet mitt liv. Jeg jar skrevet  om Olavsguttene i boka «Vi er de tusener. Norske musikkhistorier», 2003. (Er noen interessert i boka, så kontakt meg gjerne, her er mye spennende.)

Tillfellet ville det slik at jeg dagen før Lindmo-programmet var en av 40.000 som stod på Yongstorget  i «Rose.koret» og sang «Barn av regnbuen» med LilleBjørn som forsanger (se eget blogginnslag nedenfor). Anne Lindmo utfordret meg til å ta fatt i denne opplevelsen, hvordan et syngende fellesskap gir mening som protest mot massemorderen ABB og alt han står for. Det gjorde jeg. Noe traff, jeg kjente at Ingrid Bjørnhov og jeg var på nett. Mange både sterke og takknemlige tilbakemeldinger fulgte de neste dagene, både som sms og mail. Dette var noe veldig mange delte.

På vei ned til Yongstorget den torsdagen så jeg noe spesielt: Et lite,.blomstrende magnoliatre rett rundt hjørnet på Møllergata 19. Klokka på Møllergata 19 ble knust fra trykkrekylet  da bomben eksploderte. Høyblokka i tregjeringskvartalet ble, som vi alle vet, totalt rasert. Men det spede, lille magnoliatreet knakk ikke, det lever!  Nå står det der midt under den pågående rettsaken i Tinghuset  og taler volden midt imot med sin duftende skjønnhet. Sluttlinjene i Vinjes dikt «»Den særde» blir så sanne: «So veksa blomar i såret»

Grieg har satt musikk til Vinjes dikt. Det er en av hans aller fineste sanger. Hør på overgangen fra smerten i ciss-moll til Dess-dur  der det knugende jerngrepet rundt hjertet løsner! (raffinert enharmonisk omtolkning ciss=dess!)

Kjersti Eidem Dyrhaug, fotograf i Lindmo-teamet, har sendt meg et par bilder, tatt i oppholdsrommet før vi går inn til opptak. Her er ett av dem. Vi har avtalt å møtes og bytte bøker:

 

 

Vi var 40.000 mennesker med roser i hendene og sang i hjertene.  Ondskap ut, godhet inn! Med «Rage against the machine»: «Gotta take the power back!» Det gjorde vi, anført av store  Lillebjørn der fremme, var det en ukulene han spelte på?: «En himmel full av stjerner … Noen sier det ikke nytter :» Jo, visst, det nytter. For sang er en mektig kraft. Her fikk det mening for veldig mange, ja for et helt land. Dette er kvintessensen av det musiske, det jeg har slåss for hele mitt voksne liv. Nå fra «Det musiske menneske» til «Det musiske Norge»!

Søkk våt stod jeg der, måtte kjenne vårregnet flomme ned, det som gir liv, får alt det nye til å gro. Helt fram til Tinghuset gikk vi, syngende. Her er noen bilder tatt underveis, Jeg legger dem inn på bloggen før jeg skifter til tørt tøy:

 

Alle aldre var med:

BARN AV REGNBUEN:

 

Et syngende rosetog:

 

En syngende rosehllsene til Tinghuset:

 

Jeg festet min rose til tusen andre der foran tinghustrappa:

 

 

 

For meg hendte noe stort på tirsdag 27.3.12 Da fikk jeg formidlet en skatt jeg har båret på helt siden våren 1968: Russisk lesning av Sjostakovitsj femte symfoni, slik min professor på Leningrad-konservatoriet viste meg etter at hun hadde presentert meg for Sjostakovitsj. Jo da, dette har jeg gjort med egne studenter i alle de åra jeg har hatt på Institutt for musikkvitenskap,UiO, da nødvendigvis med bruk av CDer: Men denne kvelden: med  et virkelig bra symfoniorkester til disposisjon i en offentlig konsert. Det var Universitetets symfoniorkester som hadde ideen, det var dette orkesteret som inviterte, bruke det direkte, vise og fortelle. Sammen med dirigenten, Cathrine Winnes Trevino –  hun har vært helt utrolig å samarbeide med – ble avsnitt i alle fire satene valgt ut for å få fram det jeg var ute etter.

Om Cathrine og jeg hadde kjemi?: Se dette bildet:

Om vi var samkjørte? Se dette bildet:

 

Om det var trøkk? Se dette bildet fra 1. sats, her er det full blås i dyp messing:

Det endte med stående appalus fra flere hundre, mange av dem kjære i mitt liv. At universitetets rektor kom bort, takket og grautlerte meg etterpå, satte jeg særlig stor pris på. Veldig hyggelig var det også at tre russiske musikere, sikkert studenter ved Musikkhøgskolen kom bort og takket på sitt språk:» Endelig kjenner vi oss musikalsk hjemme her i Norge!» stråelte tid. Klart sånt beveger.

Om vi var fornøyd? Se dette bildet da det hele var over:

JRB mellom Cathrine, dirigenten og Anders Lindstad, som hadde ideen til dette. Takk Anders. Og takk for ditt cello-spill!

Etter store jordskjelv kommer det gjerne etterskjelv. Jeg kjenner faktisk ennå emosjonelle etterskjelv etter Sjostakovitsj Femte, 27.3.12

 

I ettertid har jeg fått vite at rektor Ottersen har lagt inn en kommentar til denne kvelden på sin «rektors blogg».. Jeg fikk oversendt en link til denne bloggen i dag, et par uker på etterskudd (13.4).

Den er verd å lese, ikke minst i disse tider der mitt gamle institutt — Instiutt for musikkvitenskap ved UiO – vurderes fratatt sine praktiske musikkdisipliner. Ikke ante jeg noe om dette denne Sjostakovitsj-kvelden med rektor i salen.

Underlig: Ingen kan studere/forske i Shakespeare uten å beherske engelsk, ingen lege kan utøve sitt fag uten praksis med kniv og kropp. Og ingen kan reflektere over musikk uten egenkontakt med levende musikk. Rektor Ottersens bloggkommentar godtgjør nettopp dette. Energien som ble utløst i salen denne kvelden trenges i all tenkning, all forskning, all formidling om den skal nå fram og opp — dit UiO har satt seg som mål å komme — på flest mulig fagfelter:

Musikk og formidling

 

STEINERHØYSKOLEN PÅ BERLE I OSLO

Det var sommervarmt, blåveisen hadde meldt seg på Kalvøya og det var fredag ettermiddag fra 17.30 til 20.00. En forelesning mot alle odds, tenkte jeg, kan dette gå bra, så kan det meste av sånne ting gå bra.

Det gikk makeløst bra, sjelden har jeg møtt mennesker med så mye  entusiasme, generøsitet, latter, engasjement og klokskap. Energi bar oss gjennom denne kvelden, der jeg startet med å fortelle om noe som er i gang i Nesoddens kommune og som kanskje kan få nasjonal betydning (se blogg nedenfor). Her er mqange som brenner for en mer musisk skole, fri fra byråkratisk kontroll i alle

Hilde Lengale, som hadde invitert meg, ble kort varsel forhindret fra å komme. Dagen etter fikk jeg mail fra henne:

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000001026 Hei!

Jeg har fått fantastiske tilbakemeldinger på foredraget ditt og er veldig lei meg for at jeg ikke kunne være der. Noen ganger vil livet det annerledes enn vi hadde tenkt, da er det ikke annet å gjøre enn å prøve å finne mening i det som skjer.
I alle fall, tusen takk for at du inspirert foreldre og lærere fra Steinerskolene i Norge. Jeg vet det kommer til å gi frukter i form av gode opplevelser for barn, og det var mitt ønske og mål.

Lev godt!
—
Vennlig hilsen
Hilde Lengali
Daglig leder i Steinerskolenes foreldreforbund

 

 

ledd!