Freidigblogg

ADRIAN, filosofi-student og sanger fra Peru, sendte meg følgende mail etter at han hadde vært på besøk hos meg. Han har lest «Det musiske menneske» og  ser en sammenheng mellom mitt bidrag til en økologisk, ngoma-basert læringsteori og Arne Næss’ dypøkologi. Mailen hans gjengis her, med Adrians tillatelse:

I am writing you again to say thank you. This time in your place was one of the best and most inspiring moments I had in Norway till now,…

However I can suggest now at least one question about what you call the ecology of muse-ical learning of children. This a so rich topic to go thourgh and a powerful via of multidiciplinary research and argumentation in favor of muse-ical education in my land. My question is quite simple: To what extend do you think is this idea supported by Ane Næs’ «Deep Ecology»? I am quite curious, because, despite one can make easy conections between you an Arne Næs, there is no reference in your book about him. Are you influenced by him?

(I also went through Næs’ titles and Only found one little text about music called: «Musiske Philosophy»: couple of pages in a magazine called «FLUX» in 1995)

I wish also to give you some information about the QUECHUA «word» for MUSIC. Actually you must know that Quechua is the popular name for the biggest andean native language, but «Runa Simi» (you can pronouce it as you do in Norwegian) is the original name of this language. There was no written language in the Inca Empire (despite it is still in debate). However what we know now as written quechua is the use of latin alphabet describing quechua sounds.

As I told you it is a subordinated language and now strong influenced by centuries of spanish culture. You can find especial information in this book: http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=112632483&kid=biblio <http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=112632483&amp;kid=biblio> , but to our purpose it is enough to know that the biggest quechua-speaking population live in Lima (the capital that has 10 millions of the 30 millions of peruvians) and that it is however almost impossible to find people talking quechua in daily life. I was born in Lima and I almost never listen my mother talking Quechua, unless she was talking and joking with her older brothers when they visited us.

What I will tell you is what I found thorugh a couple of hours diving on internet and a little conversation with my mother. I will write you something better because I already sent a mail to a very important ethno-musicologist in my country, Chalena Vasquez. It will tkae some days, but I promess something well informed.

What I ahve is that there is not ONE word to expres «music» in Quechua, in the occidental way, there should be two words together:

TAKI KAPCHIY

Where TAKI coul mean Sing, Singer, Singing adn is related to TAKICH’UNKU (Choir), TAKICHAQ (Composer), TAKI ARANWAY (Opera), RIMAY TAKI (Song), LLAQTA TAKI (National Anthem) and TAQUIQ (singer, who is singing or playing an instrument, and poet), and TAKIY (singing, singing while dancing, playing an instrument).

…and where KAPCHIY could means Artist or Artistic

So we can deduce that for Quechua speakers, «music» could mean «artistic singing» -while dancing, while playing an instrument, while making poetry-. (and that is delicious, ikke sant?)

But there is more:

WAQAY means tear, cry, birds singing, river sound, animal sound, but also the sound of a musica intrument. (And that is amazing!) But it is also interesting thewt the verb related WAQAYCHAY means «to store», «to save», and there are also relation with WAQAYWAQAYLLA which could mean «sadly», «mournly».

Now, Jon-Roar, you see some of this language and I am sure that your brain is now full of new ideas. Lets wait however to the answer of my friend in Peru to have a less general (and probably subjective) view.

Another thing I want to write about is a couple of reading suggestions if you do not already know these texts:

1) Sang og musikk i grunnskole og læreutdanning 1945-2000, by Harald Jørgensen (In Studia Musicologica Norvegica #27, 2001)
2) Sang og velvære: En kartlegging av eksisterende forksning om sangens effekter, by Anne Haugland Balsnes (Norsk visearkiv, Oslo, 2010) http://www.musikk.no/syngforlivet/forskning1/
3) The Singing Neanderthals: The Origins of Music, Language, Mind, and Body, by Steven Mithen (Harvard, 2006)

The first texts will be part of my research while improving my norwegian.But the third one is a very well-writen book that shares a lot of your interests in my opinion. Steven Mithen, from a multidiciplinary, but mainly archeological point of view suggests many ideas about the universal muse-cality of Homosapiens. I strongly recommend you this book if you did not already know it.

Finally, my dear friend, I wish you to be present in the next concert of Schola Cantorum. It will take place in Alulaen av Universitetet, on juni 13th at 8pm, and is for free.

A muse-ical hug,
Adrian.

Ps.
http://www.youtube.com/watch?v=v9OJIhPnsWE
http://www.youtube.com/watch?v=ne6tB2KiZuk

Ps2. After listening again to the music I am attaching in this email I ask to myself: What happens, Adrian, if the andean culture is a culture of silence?…of hidding?,…of avoiding words…there is no choir tradition for some reason. How can i create somehting from it?

 

Først kom Adrian Villanueva fra Peru:

Han studerer kor i Norge, er på besøk med sin norske kjæreste. Det var Anne Jorunnn Kydland – Suttung-ildsjel, korspesialist på 1800-tallets Norge, bibliotekar Najsonalbiblioteket og min gamle, kjære student – som rådet Adrian tli å lese «Det musiske menneske» og s ,kontakte meg. Da var det at Adrian — som ikke kan norsk – fant ut at den amerikanske oversettelsen, «The Muse Within», ikke fantes verken på UiO og på Norges musikkhøgskole. Han måtte til Volda for å få tak i et låneeksemplar.

Adrian, kontratenor, synger nå i Schola Cantorum, der jeg selv var med som musikkstudent på 1960- tallet. Så jeg fortalte han selvfølgelig om dette korets historikk, om gründerne Finn Benestad og Knut Nystedt. Fra Nystedt gikk selvfølgelig veien til  Olavsguttene, som jeg har skrevet om i «Vi er de tusener. Norek musikkhistorier». Adrian hadde lest en god del i «The Muse Within» og var opptatt av musikkbegrepet, kvalitetsbegrepet og det musiske. Samtidig var han forundret over at dette ikke hadde festet seg i skriftes fra Norges musikkhøgskole.

Adrian sang for meg (Purcel), og jeg sang for han (russisk). Så spurte han om jeg kunne improvisere. Jeg improviserte så over den svenske folketonen «Jag vet en delig rosa, hvorpå Adrian begynte å veve sin sang inn i mitt spill. Sjelden sterkt ble det.

Adrian fikk et ex av «The Muse Within» da han gikk. Så får jeg i neste omgang furnere UiO og MMH

Dagen  etter kom Akinyi Nyawade, sanger og danser fra Kenya, nå bosatt iKøbenhavn:

«Jeg tok fly til Oslo med en eneste hensikt,» sa hun: «Å få vite hvordan du som hvit nordboer, hadde fattet og formulert selve kjernen i afrikansk musikkforståelse; at sang, kropp og rytrme ikke kan splittes, at det henger organisk sammen.» I «Det musiske menneske» skiver jeg om Ngoma og sikia. På hennes kenyanske morsmål heter der «thom», fortalte hun.

Om vi var på talefot? Ja! «Begrepene er afrikanske, men innsikten er allmennmenneskelig!» samstemte vi.

Jeg har her i Norge samarbeidet mye med Kuoame Sereba,. «My brother», sier han, når vi møtes. På hans morsmål dreier det seg om «sah». Når mine storfagsstudenter hadde hatt  noem syngende/svettende/svingende dager med Kuoame, fattet de førstehånds hva jeg prøver å skrive om i «Det musiske menneske». Jeg ringte Kuoame mens Akinyi var her og håper nå at hun og han kan etablere kontakt og samarbeid.

Akinyi ønsket seg et dansk utgtave av «Det musiske menneske», og det fikk hun hjertens gjerne. Med en musisk Ngoma/thom-hilsen, selvfølgelig.

Lurer du av og til på om musikk er viktig for mennesker? Hadde du vært på sommeravslutninga for Oslo Voksenopplæring 23. mai 2012, hadde du ikke lenger lurt på det. Musikk er ikke avkpling – musikk er tilkopling!

Skolen hadde fått leie Rikstearets lokale til denne sommerfesten. Det var stappfullt med folk salen, elever og pårørende. Aktører der framme på scenen var skolens elever, alle voksne. Dette er mennesker med fysiske og psykiske handicap. Men spilleglede, sangglede og musikkglede – 100% prosent! Det svingte salig at gruppa Ragnarock, lærere rocka med. Og gitargruppa spitle Lillebjørns «Tanta til Beate» mens salen sang med på teksten, vist på storskjerm.

Skolens rektor, Vigdis Bratfoss,hadde bedt meg å avslutte denne fest dagen med noen ord om meningen med det musiske. «Honorar?» spurte hun «Nei, jeg skal ikke ha honorar her, dette kjennes som en ære,» svarte jeg.

Skolen rektor, Vigdis Bratfoss

Det var Tom Næss, et ankerfeste i norsk musikkterapimiljø, som introduserte meg. At det var nettopp Tom, gjorde dette dobbelt meningsfylt for meg.Min schizofrene lillebror – gammel Olavsgutt og fin gitarist før han ble syk –  har spilt blues med Tom i to år. Blomstene jeg fikk, gav jeg videre til broren min, med hilsen fra Tom og Oslo Voksenopplæring.

Sigvald har vært en nær venn og kollega ved Insitutt for musikkvitenskap, UiO, siden tidlig 1970-tall. I over 10 år delte vi ansvaret for hamonilæreundervisningen. I senere år underviste vi sammen om filmmusikk.Vi har delt så mye fint!

Men Sigvalds virke favner imponerende mye videre enn Institutt for musikkvitenskap. Dette er mannen som har vært etterpurt av topper i norsk kultur- og kirkeliv og som har veggen full av gullplater. Ta for dere den boka som nå foreligger om Sigvald og les om alt han har vært med på, najonalt og internasjontalt. Titusener har sunget hans sanger. Han har signert barnesanger, korveker, storbandjazz, beriket kirkeerommet med nye toner og salmer, for ikke å snakke om barneprogrammer på fjernsynet. Nedenfor er noen om bdiragsyterne til boka samlet rundt Sigvald. Blant dem som ikke kunne komme til boklanseringa er Edvard Hoem og salmedikteren Svein Ellingsen (I boka finnes min avskjedstale til Sigvald da han sluttet ved institutt for musikkvitenskap. Litt av kjærligheten bak ordene håper jeg kjennes, skrift og tale er jo ikke det samme):

 

 

 

 

Finn Benestad: Grieg-forsker i særklasse og gründer ved Institutt for musikkvitenskap ved Univiversitetet i Oslo, har betydd veldig mye for mange, også for meg. Ulike var vi av lynne. Men han så noe i meg, gav meg tillit og muligheter i raust monn. Det har vært uvurderlig for meg som musikkforsker. For det takker jeg ham varmt. Han ble ikke bare en kjær kollega og mentor, han ble en nær venn.

8. mai ble Finn Benestad gravlagt fra Oddernes kirke i Kristiansand. Sønnen Øivind Benestad forrettet.

 

 

Anne Lindmo har nå utover våren overtatt for Skavlan på fjernsynets fredagskveld.

Et av innslagene denne fredagskvelden var en lansering av Ingrid Bjørnhovs nye bok om kor, «Se Norges blomsterdal». Hun har sunget i Oppsals pikekor under ledelse av Marit Tenfjord. Jentene fra lenge siden, som nå har sitt eget Oppsal veteranpikekor, var invitert i studio. De avsluttet Lindmo-prgrammet med Ingrid Bjørhov tilbake i sine rekker. Stas!

Jeg var invitert som forsker og ekspert, skulle si noe om sangens og korbevegelsens betydning, noe om hvorfor sang kan treffe så sterkt. Jeg takket ja til invitasjonen, ikke minst fordi jeg i 10 år sang i Olavsguttene (1953-63). Det formet mitt liv. Jeg jar skrevet  om Olavsguttene i boka «Vi er de tusener. Norske musikkhistorier», 2003. (Er noen interessert i boka, så kontakt meg gjerne, her er mye spennende.)

Tillfellet ville det slik at jeg dagen før Lindmo-programmet var en av 40.000 som stod på Yongstorget  i «Rose.koret» og sang «Barn av regnbuen» med LilleBjørn som forsanger (se eget blogginnslag nedenfor). Anne Lindmo utfordret meg til å ta fatt i denne opplevelsen, hvordan et syngende fellesskap gir mening som protest mot massemorderen ABB og alt han står for. Det gjorde jeg. Noe traff, jeg kjente at Ingrid Bjørnhov og jeg var på nett. Mange både sterke og takknemlige tilbakemeldinger fulgte de neste dagene, både som sms og mail. Dette var noe veldig mange delte.

På vei ned til Yongstorget den torsdagen så jeg noe spesielt: Et lite,.blomstrende magnoliatre rett rundt hjørnet på Møllergata 19. Klokka på Møllergata 19 ble knust fra trykkrekylet  da bomben eksploderte. Høyblokka i tregjeringskvartalet ble, som vi alle vet, totalt rasert. Men det spede, lille magnoliatreet knakk ikke, det lever!  Nå står det der midt under den pågående rettsaken i Tinghuset  og taler volden midt imot med sin duftende skjønnhet. Sluttlinjene i Vinjes dikt «»Den særde» blir så sanne: «So veksa blomar i såret»

Grieg har satt musikk til Vinjes dikt. Det er en av hans aller fineste sanger. Hør på overgangen fra smerten i ciss-moll til Dess-dur  der det knugende jerngrepet rundt hjertet løsner! (raffinert enharmonisk omtolkning ciss=dess!)

Kjersti Eidem Dyrhaug, fotograf i Lindmo-teamet, har sendt meg et par bilder, tatt i oppholdsrommet før vi går inn til opptak. Her er ett av dem. Vi har avtalt å møtes og bytte bøker:

 

 

Vi var 40.000 mennesker med roser i hendene og sang i hjertene.  Ondskap ut, godhet inn! Med «Rage against the machine»: «Gotta take the power back!» Det gjorde vi, anført av store  Lillebjørn der fremme, var det en ukulene han spelte på?: «En himmel full av stjerner … Noen sier det ikke nytter :» Jo, visst, det nytter. For sang er en mektig kraft. Her fikk det mening for veldig mange, ja for et helt land. Dette er kvintessensen av det musiske, det jeg har slåss for hele mitt voksne liv. Nå fra «Det musiske menneske» til «Det musiske Norge»!

Søkk våt stod jeg der, måtte kjenne vårregnet flomme ned, det som gir liv, får alt det nye til å gro. Helt fram til Tinghuset gikk vi, syngende. Her er noen bilder tatt underveis, Jeg legger dem inn på bloggen før jeg skifter til tørt tøy:

 

Alle aldre var med:

BARN AV REGNBUEN:

 

Et syngende rosetog:

 

En syngende rosehllsene til Tinghuset:

 

Jeg festet min rose til tusen andre der foran tinghustrappa:

 

 

 

For meg hendte noe stort på tirsdag 27.3.12 Da fikk jeg formidlet en skatt jeg har båret på helt siden våren 1968: Russisk lesning av Sjostakovitsj femte symfoni, slik min professor på Leningrad-konservatoriet viste meg etter at hun hadde presentert meg for Sjostakovitsj. Jo da, dette har jeg gjort med egne studenter i alle de åra jeg har hatt på Institutt for musikkvitenskap,UiO, da nødvendigvis med bruk av CDer: Men denne kvelden: med  et virkelig bra symfoniorkester til disposisjon i en offentlig konsert. Det var Universitetets symfoniorkester som hadde ideen, det var dette orkesteret som inviterte, bruke det direkte, vise og fortelle. Sammen med dirigenten, Cathrine Winnes Trevino –  hun har vært helt utrolig å samarbeide med – ble avsnitt i alle fire satene valgt ut for å få fram det jeg var ute etter.

Om Cathrine og jeg hadde kjemi?: Se dette bildet:

Om vi var samkjørte? Se dette bildet:

 

Om det var trøkk? Se dette bildet fra 1. sats, her er det full blås i dyp messing:

Det endte med stående appalus fra flere hundre, mange av dem kjære i mitt liv. At universitetets rektor kom bort, takket og grautlerte meg etterpå, satte jeg særlig stor pris på. Veldig hyggelig var det også at tre russiske musikere, sikkert studenter ved Musikkhøgskolen kom bort og takket på sitt språk:» Endelig kjenner vi oss musikalsk hjemme her i Norge!» stråelte tid. Klart sånt beveger.

Om vi var fornøyd? Se dette bildet da det hele var over: