Juni 2019: Kina igjen?

Rigmor Johnsen kom på besøk. Hun har vært kulturattaché ved den norske ambassaden i Bejing, og kunne fortelle med at den kinesiske oversettelsen av «Det musiske menneske» har vært brukt som ambassadens gave til gjester. Det visste jeg ikke. Nå hadde Rigmor Johnsen tanker om å få meg tilbake til Kina, det kinesiske tegnet for musikk har jeg jo diskutert i boka mi. Men jeg orker ikke lenger tanken på å reise så langt med fly, så jeg takket nei. Men Rigmor Johnsen fikk iallfall med seg den kinesiske utgaven og den siste norske utgaven fra 2019, med tanke på en ajourføring av den kinesiske utgaven fra 1992. Jeg foreleste på Fudan-universitetet i Shanghai i 1991, og Kina ville umiddelbart ha en versjon av «Det musiske menneske». Hva som ellers har skjedd med denne boka mi i Kina, aner jeg ikke. Men at den er utgikk i verdens mest folkerike land, med dype kulturelle røtter og stor sans for musikk, har vært viktig for meg. Det kinesiske yuëh betyr både musikk og glede. For å se hvordan det skrives — og utdyper musikkens mening— på mandarin-kinesisk, må du finne fram i boka mi. Der står det!

12.6. – 2019: Skolenes sangdag i regi av «Musikk i skolen»

Først var det stor mobilisering i Oslo Konserthus med tusen skoleelever i salen og Oslo Filharmonien på scenen i en times sang- og musikkmobilisering. Oslos varaordfører hilste de frammøtte, to statsråder sa kortfattet sitt om hvorfor sang er viktig i skolen: Kulturminister Grande påpekte viktigheten av å kjenne kulturarven, Sanner understrekte viktigheten av fellesskap i flerkulturelle klasser. De ble begge sittende nesten helt til slutt. Bra! På scenen sang et barnekor bra (ledet av min gamle student Tone Ophus). De var rundt 25 elever — alle hvite (neste alle jenter)

stikk i strid med Sanners flerkulturelle poeng,

som sang bare nye, ukjente, litt rocka sanger med innøvde bevegelser —

stikk i strid med Grandes kulturarv-poeng.

«Hva med et arrangement av Prøysens «Nøtteliten», med spontant sangtilsvar fra tusen struper i salen»? spurte jeg sidemann Bjerkestrand, vi satt blant inviterte gjester på rad 34, andre balkong. Jeg tror han var enig i det.

Det kjennes litt rart, en sånn dag, her er mange kjente, tidligere studenter som hilser raust, her med Edle Stray-Pedersen (til venstre) som leder Operaens barnekor og Tone Ophus, denne dagens dirigent for elevkoret på scenen.

Klokka 16.00 var det demonstrasjon i regnvær foran Stortinget for «Sang tilbake til skolen!», med over 18.000 facebook-underskrifter, backet opp av 33 organisasjoner.

Her var det sangkultur-forankret allsang, her nevnt i sangrekkefølge: «Per Spelmann», Prøysens «Soltrall», Trond-Viggos «Tenke sjæl», Dolmen & Lorentzens «Grevling i taket» og Egners «Dyrene i Afrika», alt med live komp. og sangstøtte fra oppsatt telt. Vi avsluttet med ABBAS «Thank you for the music, teksten oppsummerte mye der og da.

Mitt bidrag denne dagen var en appell og påminnelse på side 25 i Klassekampen:

TA SANGEN TILBAKE TIL SKOLEN!

Sang er en organisk del av barns lek. At dette ikke eksplisitt er løftet fram i forslaget til læreplanfornyelsen 2020, er forbausende og svekker i avgjørende grad planens tanke om lek som viktig læringsnøkkel. Lek uten sang er ikke bare et meningsløst paradoks som Fagfornyelsen 2020 ikke kan være faglig bekjent av. Det virker rett og slett mot sin læringshensikt.

Dette vet vi forskere: Morsstemmen med dens musikalske kvaliteter — tonefall, klangkjerne og rytmer —  ligger langtidslagret i det ufødte barnet og gir kommunikativ flying start mellom mor og barn like fra første levedøgn. Livsforankring og læring er i gang! Barnets hjerne og dens utvikling er innrettet mot morstemmens klangverden. Fra første levedøgn lekes barnet musisk inn i verden. Kroppslige kjærtegn, vuggende rytmer og godsnakking i et helt eget tonefall (motherese), er universelle grunnelementer i en gryende kommunikasjon mellom mor og barn. Her flettes også sang inn, både de gamle-gode, tradert fra generasjon til generasjon (”Bake kake søte” …) og improviserte innfall. En syngende lekenhet blir stadig mer interaktiv gjennom første leveåret. I halvtårs-alderen er språklydene fonetisk lagret, inn i andre leveår kommer de første ordene, inn i tredje leveår verbalspråkets. Barnet vet hele veien hva som kommer og leker klukkende med, gjerne med hele familien som musisk heiagjeng. Erfaringene tar barn med seg inn i barnehagen der spontansang blir en integrert del av kreativ språkutvikling. Det utvikles en felles sangkode barna imellom. Integrert i lek og sosialt fellesskap oppstår trekk av barnekultur. De aller fleste barn lærer å snakke aksentfritt før de er fylt tre år — uten systematisk pedagogisk instruksjon og ”tidlig innsats”. Millioner av disse barna utvikler flerspråklighet. Her er intet nettbrett, her er rytmer i sving, her er sosialt fellesskap og sang, omsorg og energi, latter og lek. Dyplæring på barnets premisser, underbevisst og limbisk forankret. Flytter familien utenlands et års tid, vil også 10-åringen ta til seg landets nye språk — flytende (”sensitive learning phase” fram til pubertet).  Da er familiens spontane læremestre skiftet ut med forbilder i gata eller venner i skolegården. Normalt skjer dette i løpet av få måneder. Hørbart i tale, synbart i kroppens bevegelser.

Dette tar barn med seg inn i skolen. Det er en ressurs skolen er forpliktet til forvalte videre og vedlikeholde som del av barns egen livskompetanse. Derfor er følgende høringsforslag sendt Utdanningsdepartementet for vurdering og tatt inn i Fagfornyelse 2020:

SYNGENDE SKOLER” sang muntlig integrert i alle språkfag på alle trinn:

  • norsk (fra 1.trinn)
  • flerspråklige klasser med sanger fra ulike kulturer (fra 1. trinn)
  • engelsk (fra 1.trinn)
  • fremmedspråk (fra 8. trinn), her etter hvert i kombinasjon med kognitiv læring

Å lære språk og kultur gjennom sang i en muntlig, sosial kontekst er barnets musiske hjemmebane. En variant av Paulo Freires De undertryktes pedagogikk.

6.6-2019: Holmenkollen kapell: Bisettelse av Bjørn Egil Ørnung, Olavguttenes store tenorsolist

Tre sørgende Olavsgutter i kapellet: Olav Midttun (lengst bort), Jan Erik Spigseth
og Jon-Roar Bjørkvold

Bjørn Egil Ørnung døde 23. mai 2019. «Ørnung«? Ja, han var broren til Kaare Ørnung, pianisten — og som sin bror — med musikkbakgrunn og sangoppvekst i Olavsguttene. Bjørn Egil var en av dette korets store tenorsolister – i den stolt rekken fra Ragnar Ulfung, Arne Eilif Folning, Bjørn Haugan — og altså til Bjørn Egil Ørnung. Bjørn Egils stemme hadde Björling-kvaliteter, den eide en viril nordisk kraft, den berørte så sterkt. Han glansnummer var den lyriske russiske folkesangen «Adna zvutshna gremit kolokoltsjik» («Enstonig klinger den lille klokken») i Ess-dur til et høyt B. Vi kalte sangen bare for «Adna», alle visste da hva det dreide seg om: Bjørn Egil — på russisk! Dette ble for oss Olavsgutter en del av korets musisk arv.

Bjørn Egil var voksen da jeg jeg begynte i Olavsguttene høsten 1953. Etter stemmeskiftet vokste det fram i meg en tenor — og Bjørn Egil ble mitt store sangforbilde. Det kjentes mektig når dirigenten vår, Ragnvald Bjarne, utfordret til forbildesang mellom legendariske Bjørn Egil og ferskingen meg (jeg var 17) i sluttfrasen av cavatinen i Gounods opera «Faust». «Først Bjørn Egil!» sa Bjarne, og spilte opp en intro på flygelet i fortissimo. Hele koret lyttet taust mens Bjørn Egil sang: … «oú se devine La présence!», han holdt sin trestrøken C en halv evighet. «Og så JOhn-Roar!» sa Bjarne (han sa alltid Jånn Roar, med h), han ville vise meg fram som sitt nye skudd på korets tenorstamme. Og jeg, lojal og nervøs, sang så den samme frasen til det høye C i Bjørn Egils kraftfelt. Selvsagt ikke like lenge, og selvsagt ikke like kraftfullt som Bjørn Egil. Men likevel, stort var det! Takk, Bjørn Egil. Ditt minne vil leve i oss gjenlevende Olavsgutter til døyan dag. — «Adna»!

PS Vi fikk høre Bjørn Egil synge «Adna» i kapellet under bisettelsen i et opptak fra en konsert i Grefsen kirke i 1962 som Jan Erik Spigseth hadde fått gjort. At forrettende prest, Rune Behring, var gammel Olavsgutt, var med på å gi bisettelsen ytterligere mening og sammenheng.

Syngende skoler

Høringsnotat juni 2019

Kunnskapsdepartementets Tverrfaglig gruppe, v/leder Elin Bonde

Høringsinnspill til Fagfornyelsen 2020:

SYNGENDE SKOLER: sang muntlig integrert i alle språkfag på alle trinn

Barn er basis

Det er bra hvis Tverrfaglig gruppe lykkes med sitt mandat om ”å sikre gode sammenhenger i og mellom fag” og dermed bidrar til ”at læreplanverket framstår enhetlig og helhetlig”.

Men nok er det ikke. Fag kan i seg selv verken tenke eller lære. Barn er basis, det er gjennom dem læring skjer. Blikket må snus og rettes mot læringens ”hvordan” og ”hvorfor” fra barnet sett. Gjøres ikke det i tilstrekkelig grad, kan elever kjenne rotløshet i skolen. Og da kan selv den mest enhetlige og faglig helhetlige læreplan subjektivt falle fra hverandre. Med en vri på Grundtvig: Menneske først, fag så. Høringsforslaget ”Syngende skoler” snur blikket. Det har barn som basis. Godt rotfeste gir god vekst, både menneskelig og faglig.

Tanken om en primært barnesentrert norsk skole har to ganger i nyere tid vært framme og involvert både departement, Stortinget og en statsminister. En historikk gjengis her i kortversjon, den er ment å sette høringsforslaget ”Syngende skoler” inn i en begrunnet og avklarende sammenheng.

FØRSTE GANG: TRONDHEIM, HØSTEN 1989: Et departementsnotat

Skolen må i større grad akseptere barn som et hele, og for at ikke minst kunnskapstilegnelsen i skolen er fundamentalt avhengig av et pedagogisk helhetsperspektiv, hvor følelser, sanselighet og kroppslighet får sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utviklingen. Bare på den måten har vi muligheter for å redusere gapet mellom det menneskelige potensiale som er til stede hos det enkelte menneske, og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet.

skrev daværende regjeringsrådgiver i utdanningspolitiske spørsmål, ekspedisjonssjef Kjell Eide, i et lengre notat til sin statsråd, høsten 1989 (trykt versjon et par måneder senere). Dette var hans tese:

Boka handler om langt mer enn pedagogikk, men er etter mitt skjønn samtidig en av de viktigste bøker om pedagogikk som er kommet ut i Norge.

Boka det handlet om var Det musiske menneske, lansert på Hernes-konferansen ”Fra vugge til disputas” i Trondheim samme år, der Eide må ha vært til stede. Jeg har aldri selv møtt ham.

Dette vet vi: Skolestatsråden lyttet ikke, han var lukket i sitt. Men også dette vet vi: De aller fleste barn lærer å snakke aksentfritt før de er fylt tre år — uten systematisk pedagogisk instruksjon og ”tidlig innsats”. Millioner av disse barna utvikler flerspråklighet. Her er intet nettbrett, her er rytmer i sving, her er sosialt fellesskap og sang, omsorg og energi, latter og lek. Flytter familien utenlands et års tid, vil også 10-åringen ta til seg landets nye språk — flytende (”sensitive learning phase” fram til pubertet).  Da er familiens spontane læremestre skiftet ut med forbilder i gata eller venner i skolegården. Normalt skjer dette i løpet av få måneder. Hørbart i tale, synbart i kroppens bevegelser. Mulighetsvinduet lå tidløst åpent da som nå, men tanken ble ikke fulgt opp. Tiden var ikke moden.

ANDRE GANG: VÅGÅ, MAI 2011: En musisk skole

18. mai 2011 åpnet statsminister Jens Stoltenberg en musisk, sansebasert skole på Vågå. Ordføreren hadde loset det hele gjennom med kyndig hånd og et bredt nettverk. Gjennom snaut tre år var mange blitt systematisk involvert: grasrot med folkemøter, fylke, stortingskomiteer, Kommunalbanken, skoleeier KS, Innovasjon Norge og IKT-Norge, hele veien med interesse og støtte, ja, det hendte med applaus. Stortinget gikk inn med pengestøtte.

”Endelig er ekspedisjonssjef Kjell Eides notat blitt lyttet til på regjeringsnivå!” tenkte jeg. Her skulle nettopp ”følelser, sanselighet og kroppslighet få sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utviklingen.” Blikket var snudd og rettet mot barn og deres læringsformer. Et ledende svensk tidsskrift fulgte opp med et flere siders oppslag. Var musiske skoler noe for hele Norden?

Like over sommeren gikk alt i stykker, som lyn fra klar himmel. Vågås ordfører, Rune

Øygard, ble 19. september 2011 arrestert, siktet for seksuell omgang med en mindreårig jente. Og den musiske skolen med alle sine visjoner? Den druknet i sjokk, sorg og avmakt. Et planlagt ”smaksakademiet for barn” med Arne Brimi, ble overtatt av Norsk kulturarv og har siden spredt seg rundt om i Norge. IKT-Norge har festet seg i skolen, et nasjonalt marked lokket åpenbart. Men ingen orket å løfte skolen videre i musisk retning, heller ikke jeg. Og Stoltenberg? Han fikk snart mer enn nok med 22. juli. Tiden var moden, likevel lyktes det ikke.

TREDJE GANG: FAGFORNYELSEN 2020: Høringsforslaget ”Syngende skoler”

Først en utdypende kommentar til to av de positive satsningsområder i forslag til Fagfornyelsen 2020:

  • Dybdelæring
  • Lek

Fra dybdelæring til Deepmind-learning

Som i forslag til Fagfornyelse 2020 er også dagens kunstig intelligens-forskning opptatt av ”dybdelæring”. Men her er ikke utgangspunktet fagavgrensning og læringsfokus, her er utgangspunktet menneskets hjerne. En sammenlignende parallellføring er tankevekkende.

I 2010 opprettet Google et ”Deepmind”-prosjekt. Her utviklet man etter hvert en digital hjerne med den biologiske hjernens virkemåter som modell (”artificial neural network”, ANN). Ladet med forhåndsinformasjon om hvordan ulike sjakkbrikker flyttes, lærte AlphaZero lynkjapt å spille sjakk med seg selv og av seg selv (digital ”reinforcement learning”). Her var ingen formell, systematisk/pedagogisk menneskelig styring av spillets gang, ingen ”tidlig innstats”. Nødvendig energi tilførtes fra elektrisitet. AlphaZero har vist seg å være uslåelig på sitt felt. Sjakkcomputeren Stockfish, lastet med de aller beste sjakkpartier noensinne spilt av mennesker, ble knust. Dette var en verdenssensasjon i 2017.

Skolen trenger ikke avansert Deepmind-forskning, finansiert av Google. Verden er full av barn og dypbasert læring, evolusjonsmessig ”gudegitt”. Med prenatal langtidslagring av morsstemmen lærer spedbarnet med mennesker rundt seg lynkjapt språkspillets syntaks, semantikk og tonefall uten systematisk/pedagogisk styring av utviklingens gang (analog ”reinforcement learning”). Nødvendig energi tilføres av amygdala i det limbiske området av hjernen. Dette er ingen verdenssensasjon, slik lærer barn i alle land hver dag, med varig virkning og glede livet ut: I høy alderdom er det barndommens sanger vi best husker. De er nevrologisk identitetslagret. Med en vri på Ludvig 14: Le chanson — c’est moi! Sangen — det er meg!

Læringsprosessene bearbeides i all hovedsak underbevisst (subliminalt). Inntrykk tordner inn i barnet og bearbeides i svimlende mengder. De ulike sanseinntrykkene samles i helheter, synestesier. Rytmer i språk og sang omsettes til kombinasjoner av bevegelser og rytmer i kropp, læringens polyfone instrument. Her er ingen emneavgrensinger, her er dybde i bredden. Alle sanser er med, også hender har formende rytmer. Her glemmes intet, her lagres, her kombineres og avklares. Båndbredde overstiger enhver datamaskin, også AI-sjakkens AlphaZero, selvfølgelig. Dette er dybdelæring på barnets premisser, Deepmind, musisk basert.

I barns medfødte læringsprosesser er ikke den analytiske fornuft læringssjefen med hånda på rattet. Forskning viser faktisk det motsatte: Bevisst kognisjon er vesentlig langsommere og går andre nevrologiske veier enn medfødte, intuitive læringsprosesser (sml. Tor Nørretanders: Mærk Verden, En beretning om bevidsthed, 1991). Ja, mer enn det: Forstands-styring forsinker/forstyrrer de naturlige, spontane læringsprosessene hos barn. Den rasjonelle tanken henger ikke helt med en lynrask intuisjon der kroppslige læringsbevegelser allerede er i gang (”preballistic movements”). Rytmisk flow bremses og mister framdrift. Intuisjon og tanke kommer i ubalanse, prosessen nøler — og trår feil. Som Stockfish-sjakk med tabbetrekk i duell med AlphaZero-sjakk, på et vis.

Ingen menneskelig hjerne i verden kan følge analytisk med på hva som skjer når stjernepianisten fyller en konsertsal med kaskader av toner i Rachmaninovs 2. klaverkonsert. Heller ikke stjernepianisten selv, selvfølgelig. Barndommens ”deep learning” er bokstavelig talt satt i spill. Det kreves dobbelt mot: 1) først mot nok til å øve det som skal til for å få teknikk og musikk på plass. 2): så mot nok til å sette intuisjonen 100% fri, uten fornuftskontroll på bremsepedalen. Stjernepianisten må tørre, karrierekravet er nådeløst. Barnet må tørre, læring er livsviktig. Tør skolen?

Lek

Fra første levedøgn lekes barnet inn i verden. Kroppslige kjærtegn, vuggende rytmer og godsnakking i et helt eget tonefall (motherese), er universelle grunnelementer i en gryende kommunikasjon mellom mor og barn. Her flettes også sang inn, både de gamle-gode, tradert fra generasjon til generasjon (”Bake kake søte” …) og improviserte innstikk. En syngende lekenhet blir stadig mer interaktiv gjennom første leveåret. Barnet vet hva som kommer  og leker klukkende med, gjerne med hele familien som musisk heiagjeng. Erfaringene tar barn med seg inn i barnehagen der spontansang blir en integrert del av kreativ språkutvikling (Barnas egen sangbok, et feltarbeid fra min doktorgradsundersøkelse, viser mange autentiske eksempler på dette, se litteraturliste.) Det utvikles en felles sangkode barna imellom. Integrert i lek og sosialt fellesskap oppstår trekk av barnekultur (Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål, se litteraturlista).

Barns lek er læringens eksperimentelle laboratorium. Analogt og digitalt leker dagens barn seg inn i framtider der rasjonelle nåtids-fasiter ikke finnes. De har mulighetsbrillene på. Dette er musisk bagasje barn tar med seg inn i skolen, en ressurs som der må forvaltes videre med respekt og kunnskap. Det skjer slett ikke alltid.

De siste tiårene har sånn sett vært paradoksale. Barns medfødte læringsevner har blitt stadig mer båndlagt av Skole-Norge. Stikkord: 6-årings-reform, kognitiv språktesting av 3-åringer, skolsk invadering av barnehagen, målstyring og nasjonalt prøvepress. Rasjonalitets-trykk hemmer kreativitet. Ustemte barn gir ustemte liv. Vi ser en stadig økende ADHD-diagnostisering av barn. De temmes medikamentelt til ro, i sær gjelder dette gutter (Brinkmann, Svend: Det diagnostiserte livet, 2015). Altfor mange melder seg ut/blir meldt ut. Det er kostbart for alle. Her mer enn anes sammenhenger.

Nå korrigeres endelig noe. 6-åringingsreformen skal opp til debatt. Stortinget synes å måtte tenke seg om, læringsutbyttet er slett ikke som forventet. Og det nye læreplanforslaget om økt vektlegging av lekens betydning peker i samme retning, barnesentrert som det er.

Men barns lek uten sang finnes ikke. Sang må derfor eksplisitt trekkes inn i Fagfornyelsens lek-og læringsforståelse for å tilføre den bærekraft og tyngde som må ha vært tanken.

Derfor framsettes følgende læreplanforslag til Fagfornyelsen 2020:

”SYNGENDE SKOLER”: sang muntlig integrert i alle språkfag på alle trinn:

  • norsk (fra 1.trinn)
  • flerspråklige klasser med sanger fra ulike kulturer (fra 1. trinn)
  • engelsk (fra 1.trinn)
  • fremmedspråk (fra 8. trinn), her etter hvert i kombinasjon med kognitiv læring

Å lære språk og kultur gjennom sang i en muntlig, sosial kontekst er barnets musiske hjemmebane. En variant av Paulo Freires De undertryktes pedagogikk (ny norsk utgave 2003).

Konsekvensene er lærings- og fagovergripende:

  • Nevrologi-utvikling: Menneskehjernen er sang-disponert like fra fødselen av. Sanseapparatet aktiveres, sangbetingede synapser utvikles, læring genereres.
  • Identitesdannelse: Med morsstemmen som ankerfeste bygges identitet, en premiss for all læring. Sanger dyplagres limbisk som del av dannelsesutviklingens to basisfaser: barneår og tenåringsår.
  • Energi: Uten energi, ingen læring. Sang trigger energi og utløser barnets medfødte læringsglede. Det er naturens egen oppskrift. Lærekraft gir værekraft med gjennomslag på tvers av trinn og fag.
  • Sosial synergi: Fellessang i klasser styrker også skolefellesskap og skoleidentitet. Mindre mobbing? Spør Steinerskolen!
  • Faglig synergi: Sang går til kjernen av fagene: musisk dybdeforståelse. Med tverrfaglige ”folkehelse og livsmestring” som eksempel: ”Gracia a la Vida” — ”Jeg vil takke livet”, sangen har en universell menneskelig dybde og appell.
  • Lek: Lek uten sang er utenkelig i barnets verden. Lytt til barn og deres sangkultur! (sml. Lillebjørn Nilsen: ”Alle Duene”)
  • Norsk-bonus: Det råder en bekymring i debatten om Fagfornyelsen 2020: at norsk litteraturs klassikere usynliggjøres på bekostning av faglig avgrensing og dybdelæring. Med ”Syngende skoler” kan denne debatten avblåses. For i sangene finnes de alle, fra Wergeland, Ibsen og Bjørnson til Garborg, Vinje og Aasen, både i dur og moll. Det er en del av vår musiske kulturarv!
  • Integrering i flerspråklige klasser: Barn lærer av hverandre, forbilder, venner og sosial tilhørighet er viktige drivkrefter. Også det er barns ”hjemmebane”.
  • Det musiske: Antikkens Muser var mange. Det er også det skapende uttrykksmangfoldet i barn, med sang som kilde til fremtidig utvikling av musiske skoler (som tenkt i Vågå-modellen).
  • Blanda skolekor med sangyre lærere og elever: Hvorfor ikke? Con amore, unisono eller med impro flerstemmighet, ad. lib!
  • Nasjonsbygging: Vi så det etter Utøya-terroren: Sang samler et land. For lengst inne og dypest nede ligger ”ein fyrste song”, grunntonen i oss. Holdt i hevd gjennom generasjoner, blir denne grunntonen til en musisk renning i nasjonsveven. Styrkes den, styrkes vi. Fellessang i klasser vedlikeholder tradisjonen, som kulturell forpliktelse.

Økonomi

Vågå-prosjektet medførte ombygninger i eksisterende skole. Det ble framskaffet 45 millioner til dette, distriktspolitisk begrunnet. Forslaget om systematisk bruk av sang i skolen vil derimot koste minimalt, med mye av den samme gjennomgripende virkning.

Rent praktisk

Gjør gjennomgående sang til et vanlig innslag i skolehverdagen. Det finnes et rikt utvalg sangbøker, gamle og nyere, å hente stoff fra. Et eksempel på en nyere sangbok som favner vidt både historisk, genremessig og språklig: Verden i sang. Sanger på kryss og viser på tvers (2000, Norsk musikkforlag, red: Thor Bjørn Neby og Per Arne Olsen). Her finnes sangmuligheter for alle trinn. I tillegg til sangbøker er også YouTube og Spotify utømmelige kilder å hente sanger fra — og synge og bevege seg til — ikke minst på ungdomstrinnet.

Førerkortet viste vei

Fra 2013 har Veidirektoratet, etter et EØS-direktiv om nasjonal identifisering av førerkort, satt inn to sanger i mikroskrift på førerkortets bakside: ”Millom bakkar og berg” og ”Vi ere en nasjon vi med” (tre vers!) som selve kvintessensen av norsk kultur. Fire år senere falt ”sang” ut av ”Overordnet del av lærerplanen”, nå (2019) også ut av norskfag-forslaget. Tonedøvt.

Fra fjellvettregel til skolevettregel: Det er ingen skam i snu.

Tese: Sang innføres som drivende kraft i barns læring på alle trinn, forskningsbegrunnet. Vi har ikke råd til å la være. Tiden er modnet.

Med Margrethe Munthe, lærer og nasjonsbygger: Kom, la oss synge!

*

Jon-Roar Bjørkvold

PS

(I skrivende øyeblikk får jeg invitasjon fra Færøyene til høsten. Der er det nå snakk om å lovfeste morgensang i skolen!)

KILDER:

Kjell Eide: ”Det musiske menneske”, regjeringsnotat høsten1989, trykt i ”Bedre skole”, 2/1990

Jon-Roar Bjørkvold: BØKER OM SANG OG BARN:

  • Barnas egen sangbok (1979, 22. utgave 2018, et feltarbeid fra min doktoravhandling)
  • Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål (1981, trykt 1984, doktoravhandling)
  • Det musiske menneske (1989, 9. utgave 3. opplag 2019). Oversatt til svensk, dansk, serbisk, amerikansk, flamsk, russisk, kinesisk, japansk, brasiliansk-portugisisk
  • Skilpaddens sang (1998), oversatt til svensk og dansk
  • Grunntonen. Små sanger, mektige spor (2016)
  • Sammen med Colwyn Trevarthen: ”Life for Learning: How a Young Child Seeks Joy with Companions in a Meaningful World”, in Contexts for Young Child Flourishing (Oxford University Press, New York 2016, red.: Darcia Narvaez et al.)

ANDRE BØKER REFERERT TIL I TEKSTEN:

  • Brinkmann, Svend (red.): Det diagnostiserte livet (2015)
  • Freire, Paulo: De undertryktes pedagogikk (1974, ny, norsk utgave 2003)
  • Nørretranders, Tor: Mærk Verden. En beretning om bevidsthed (1991)

Jon-Roar Bjørkvold, FRA PRESSEN:

  • ”En syngende kulturkanon” (kronikk i Dagsavisen, 3.2.2017)
  • ”Glem ikke sangen!” (Dagsavisen, 16.5.2017, ”Navn i nyhetene”)
  • ”Sang må tilbake i skolen!”, Klassekampen, 31.8.2017)
  • ”En musisk nasjonsbygger” (kronikk i Klassekampen, 14.12.2017, om Margrethe Munthe)
  • ”Sangen, skolen og samfunnet” (kronikk i Klassekampen, 13.3.2018, om Ole Koppang, overlærer og sang-ildsjel på Møllergata skole)
  • ”Den nasjonale grunntonen” (Klassekampen 26-27.5.2018, tale i Nationaltheatrets

17nde mai-matiné 2018, om musisk integrering på tvers av kulturer)

1.6.2019: Filmen «Når øyeblikket synger» er nå tilgjengelig til utlån på biblioteker!

Da filmen var ferdig (1996), spurte filmfolka om de kunne få rettighetene. Jeg var dum nok til å si ja og har siden angret mange ganger. En ting er det økonomiske for meg: NULL. Men viktigere: Jeg har ikke hatt noen styring når hundrevis fra Norge, og faktisk rundt omkring i verden for øvrig, har spurt etter den. I sin tid, finansiert av NORAD, ble den oversatt til flere språk, men for meg var det umulig å hjelpe folk. Etter hvert ble filmen solgt gjennom Norsk filminstitutt kun i norsk versjon, senere også på DVD. Bra, men ikke lenger nok. For nå er heller ikke den norske versjonen å få kjøpt gjennom Norsk filminstitutt. Men noen, jeg vet ikke hvem, har lagt den engelske versjonen ut på YouTube («When the Moment sings»). Mange har takket varmt.

Så er det altså at jeg får mail og telefon fra nok en kvinne som vil ha tak i filmen. Og jeg forteller henne hva jeg har skrevet ovenfor: Dessverre, det lar seg ikke lenger gjøre. Men denne kvinnen gir seg IKKE! — Og LYKKES. For et par dager siden skrev hun til meg:

«Takk for gode råd og hyggelig samtale! Det ble en spennende formiddag, og jeg sitter her med filmen på DVD. Nasjonalbiblioteket kunne fortelle meg at de for flere år siden distribuerte DVD’er med denne filmen til lokale biblioteker i Norge! Jeg syklet 4 km til Sandnes bibliotek som hadde den klar til utlån i 4 uker. Hvordan dette henger sammen med rettigheter vet jeg lite om, men jeg vil gjerne takke deg på vegne av mange for din entusiasme og formidlingstalent i forbindelse med filmens tilblivelse.» Ha en fin langhelg! Gode hilsener fra Tale Marie Simonsen.»

April 2019: Jubileumsbok om Vidar Sandbeck

I 2018 ble Vidar Sandbecks 100 år-jubileum markert med konserter og bok. Jeg har bidratt i boka med kapitlet «What a sad thing being funny. Om Vidar Sandbecks sanger». Sliki jeg ser det, var Sandbeck en depressiv visesanger som gjemte sin mørke melankoli i kronisk dur og muntert vidd. Han prøvde å spille seg løs fra barndommens beske fattigdom som klassisk stjernefiolinist — uten å lykkes. Min vei inn i Sandbecks sanger var hans strålende prosa. Selvbiografien i sju bind: som begynner med Fy skam deg! (1977) er stor diktning og rager høyt i norsk etterkrigslitteratur.

I boka er det mange som bidrar, blant andre: Knut Kjeldstadli om samfunnet som skapte Sandbeck, Hans H. Skei «Drømmen om Amerika», Kjartan Fløgstad: «Slager som kunst», Ole Karlsen: «Fattigdommen syng», Synnøve Sakura Heggem: «Paradisviser og provinssalmer».

Boka kan bestilles gjennom post@opplandskebokforlag.no. Den er vel verd å skaffe seg! synes nå jeg.

2.april: Tromsø: Åpen forelesning: «De undertryktes pedagogikk»

Jeg foreleste for læreskolestudenter i Tromsø for to år siden. Nå ville de ha meg tilbake. Hyggelig og viktig, ikke minst nå som en ny læreplan er ute på høring. Den kaster jeg meg på, med forelesningstittel hentet fra Paulo Freire: «De undertryktes pedagogikk». En kronikk/høringsuttalelse er nå på vei på grunn av dette.

Musiske skolevisjoner — for tredje gang

FØRSTE GANG: TRONDHEIM HØSTEN 1989

Skolen må i større grad akseptere barn som et hele, og for at ikke minst kunnskapstilegnelsen i skolen er fundamentalt avhengig av et pedagogisk helhetsperspektiv, hvor følelser, sanselighet og kroppslighet får sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utviklingen. Bare på den måten har vi muligheter for å redusere gapet mellom det menneskelige potensiale som er til stede i det enkelte menneske, og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet,”

skrev regjeringens rådgiver i utdanningspolitiske spørsmål, ekspedisjonssjef Kjell Eide, i et lengre notat til sin statsråd da Det musiske menneske ble lansert høsten 1989 i Trondheim. Han ville vekke Skole-Norge: ”Boka handler om langt mer enn pedagogikk, men er etter mitt skjønn samtidig en av de viktigste bøker om pedagogikk som er kommet ut i Norge.” Dette vet vi: Hernes lyttet ikke, han var fordypet i sitt.

ANDRE GANG: VÅGÅ 18. mai 2011. Da ble en musisk skole åpnet av Statsministeren og knust da ordføreren kort tid etter ble arrestert.

TREDJE GANG: NÅ!!

Her er hva en tilhører skrev i etterkant av forelesningen min: «Et herlig inspirerende og tankevekkende foredrag om hva som er viktig i livet, og i pedagogisk arbeid med barn. Takk, er så glad for at jeg ble oppmerksom på dette åpne foredraget.»

Men hva sier skolen denne gang!? (to be continued!)

2. mars 2019: Faglig besøk: Filmmusikk

Det hender jeg får forespørsler om faglige ting. Jeg inviterer da gjerne til veiledningstime hjemme hos meg. Denne gang var det Kristian Klungnes, som jeg har møtt et par ganger når jeg har forelest på Cinemateket i Oslo.

Det er utløst en stipendiatstilling i filmmusikk ved Institutt for musikkvitenskap, UiO. Kristina vurderer å søke og kom for å be om råd. Det fikk hun. Lykke til, Kristina!

Hun fortalte at mitt gamle institutts nye filmmusikkekspert åpenbart ikke kjente til mine to filmmusikkbøker («Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys eller «… som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film». Rart. Hei, hva skjer der nede!

2.3 -2019: Toneheim folkehøgskole: Forelesning og VM på ski

Dette hadde jeg virkelig gledet meg til: Tenk å skulle møte 150 musikkmotiverte ungdommer! Ikke visste jeg at det skulle være VM på ski 2. mars 2019 da datoen ble spikret. Men det viste det seg altså at det var: 30 km fellesstart for kvinner. Så jeg tok kontakt med Toneheim noen dager før og prøvde å få flyttet mitt besøk til en senere lørdag i måneden. Men nei, dette går bra svarte Toneheim, «våre elever setter musikk foran alt!»


Her begynner skolens flotte konstertsal å fylles opp. Et par av lærerne hadde også kommet for å høre, kunne jeg se.

Et oppmøte på 150 ungdommer en lørdag formiddag imponerer. Det viste seg imidlertid at oppmøtet var obligatorisk — med opprop pr. husstand før jeg begynte. Elevene var imponerende lydhøre og lojale, kjente jeg. Men VM på ski var elefanten i rommet — og også i meg. Så vi ble enige om en utvidet lunsj til 30-kilometeren var over — og så vende tilbake til musikken:

Mange fulgte da med foran skjermen, men slett ikke alle. Therese Johaug vant med nesten et minutts margin. Vant gjorde også elevene — mitt hjerte. Mange ble igjen rundt meg og ville ha mer kontakt da det hele var over.

Hit kommer jeg gjerne tilbake, men da gjerne uten et rivaliserende ski-VM på nakken — og stadige kluss med teknikken underveis, administrert av Havard Opem, undervisningsinspektøren som hadde tatt kontakt med meg i forkant:

16.2-2019: Kulturkafe Henrik, Eidsvoll: Åpen forelesning

Det var organist og klokkenist Vegar Sandholt som inviterte. I hjembygda Eidsvoll har han satt i gang et enestående prosjekt: Å allsangsynge seg gjennom Mads Bergs «Skolens sangbok» på Kulturkafe Henrik. Oppslutningen har vært stor, 10 samlinger har de hatt til nå. Wergeland ville sikkert ha frydet seg! Ikke rart jeg gledet meg til å bidra i et så musisk sangmiljø!

Per-Erik Lie, venn av Vegar og Olavsgutt-venn av meg, tok seg av transporten opp til Eidsvoll, med masse musikkprat underveis. Da Vegar fortalte at Freia nå stopper produksjonen av Lohengrin — bestilt av Freia-eier Johan Throne Holst og tegnet av Henrik Bull i anledning av førsteoppførelsen av Wagners «Lohengrin» i 1911 (Bull var Nationaltheatrets arkitekt) — måtte jeg fortelle at det gjerne vanket en Lohengrin-sjokolade når jeg sang for mormor som gutt. Jeg glemte å føye til at jeg senere, som brunstig tenorspire, innstuderte Gralserzählung fra Lohengrin med Olavsguttenes dirigent Ragnvald Bjarne. Nok om det. Da Vegar ønsket meg velkommen foran en tettpakket Henrik Kulturkafe, fikk jeg som velkomstgave tre Lohengrin! Han hadde løpte rundt i Eidsvoll-butikkene på Lohengrin-jakt før jeg begynte (skynd dere å kjøpe, denne sjokoladen er snart utsolgt over hele landet etter meldingen om produksjonsstopp!):


Ikke rart at jeg ble gira etter en sånn åpning! Her er Vegar Sandholt med et Henrik Wergeland-bilde i bakgrunnen:

Flere kom fram og takket for sist før jeg begynte. En kvinne ba meg signere et eksemplar av «Det musiske menneske», hun hadde kjøpt den på forelesning med meg i 1992. En annen ba meg signere et ex av «Skilpaddens Sang» fra en forelesning i 2001, «en yndlingsbok!» sa hun.

Jeg startet med å fortelle om Wergeland-påvirkingen i min egen familie, tre Suttung-beruste barn fikk med seg Wergelands diktning nærmest intravenøst, de er alle varig preget. «Sang er det første vi møter og det siste vi mister!», fortsatte jeg, «så her blir det ikke utdelt kopier av sangtekster!». Vi kan sangene utenat, bokstavelig talt «by heart». Vi er bærere av landets hukommelse, fra generasjon til generasjon!» Og jeg måtte få med et Wergeland-sitat: «Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne!»

Og det ble virkelig sunget fra hjertene denne ettermiddagen på Eidsvoll, godt understøttet av to gamle Olavsgutter på bordet helt fremst: Per-Erik Lie (til venstre) og Olav Midthun (til høyre), med, Barbara Kay, Solistkor-sanger og kantor mellom seg:

«Et fyrverkeri!» sa blant annet en sms-melding da det hele var over.

Det sluttet med blomster på en bakgrunn av tre vers av «Vi ere en nasjon vi med» (Jeg hadde nettopp påvist Wergeland-spor på baksiden av våre nye førerkort.)

Vakre blomster — det stemte godt på Kafé Henrik. For Wergeland var også blomstenes dikter, ikke sant?