April 2019: Jubileumsbok om Vidar Sandbeck

I 2018 ble Vidar Sandbecks 100 år-jubileum markert med konserter og bok. Jeg har bidratt i boka med kapitlet «What a sad thing being funny. Om Vidar Sandbecks sanger». Sliki jeg ser det, var Sandbeck en depressiv visesanger som gjemte sin mørke melankoli i kronisk dur og muntert vidd. Han prøvde å spille seg løs fra barndommens beske fattigdom som klassisk stjernefiolinist — uten å lykkes. Min vei inn i Sandbecks sanger var hans strålende prosa. Selvbiografien i sju bind: som begynner med Fy skam deg! (1977) er stor diktning og rager høyt i norsk etterkrigslitteratur.

I boka er det mange som bidrar, blant andre: Knut Kjeldstadli om samfunnet som skapte Sandbeck, Hans H. Skei «Drømmen om Amerika», Kjartan Fløgstad: «Slager som kunst», Ole Karlsen: «Fattigdommen syng», Synnøve Sakura Heggem: «Paradisviser og provinssalmer».

Boka kan bestilles gjennom post@opplandskebokforlag.no. Den er vel verd å skaffe seg! synes nå jeg.

2.april: Tromsø: Åpen forelesning: «De undertryktes pedagogikk»

Jeg foreleste for læreskolestudenter i Tromsø for to år siden. Nå ville de ha meg tilbake. Hyggelig og viktig, ikke minst nå som en ny læreplan er ute på høring. Den kaster jeg meg på, med forelesningstittel hentet fra Paulo Freire: «De undertryktes pedagogikk». En kronikk/høringsuttalelse er nå på vei på grunn av dette.

Musiske skolevisjoner — for tredje gang

FØRSTE GANG: TRONDHEIM HØSTEN 1989

Skolen må i større grad akseptere barn som et hele, og for at ikke minst kunnskapstilegnelsen i skolen er fundamentalt avhengig av et pedagogisk helhetsperspektiv, hvor følelser, sanselighet og kroppslighet får sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utviklingen. Bare på den måten har vi muligheter for å redusere gapet mellom det menneskelige potensiale som er til stede i det enkelte menneske, og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet,”

skrev regjeringens rådgiver i utdanningspolitiske spørsmål, ekspedisjonssjef Kjell Eide, i et lengre notat til sin statsråd da Det musiske menneske ble lansert høsten 1989 i Trondheim. Han ville vekke Skole-Norge: ”Boka handler om langt mer enn pedagogikk, men er etter mitt skjønn samtidig en av de viktigste bøker om pedagogikk som er kommet ut i Norge.” Dette vet vi: Hernes lyttet ikke, han var fordypet i sitt.

ANDRE GANG: VÅGÅ 18. mai 2011. Da ble en musisk skole åpnet av Statsministeren og knust da ordføreren kort tid etter ble arrestert.

TREDJE GANG: NÅ!!

Her er hva en tilhører skrev i etterkant av forelesningen min: «Et herlig inspirerende og tankevekkende foredrag om hva som er viktig i livet, og i pedagogisk arbeid med barn. Takk, er så glad for at jeg ble oppmerksom på dette åpne foredraget.»

Men hva sier skolen denne gang!? (to be continued!)

2. mars 2019: Faglig besøk: Filmmusikk

Det hender jeg får forespørsler om faglige ting. Jeg inviterer da gjerne til veiledningstime hjemme hos meg. Denne gang var det Kristian Klungnes, som jeg har møtt et par ganger når jeg har forelest på Cinemateket i Oslo.

Det er utløst en stipendiatstilling i filmmusikk ved Institutt for musikkvitenskap, UiO. Kristina vurderer å søke og kom for å be om råd. Det fikk hun. Lykke til, Kristina!

Hun fortalte at mitt gamle institutts nye filmmusikkekspert åpenbart ikke kjente til mine to filmmusikkbøker («Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys eller «… som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film». Rart. Hei, hva skjer der nede!

2.3 -2019: Toneheim folkehøgskole: Forelesning og VM på ski

Dette hadde jeg virkelig gledet meg til: Tenk å skulle møte 150 musikkmotiverte ungdommer! Ikke visste jeg at det skulle være VM på ski 2. mars 2019 da datoen ble spikret. Men det viste det seg altså at det var: 30 km fellesstart for kvinner. Så jeg tok kontakt med Toneheim noen dager før og prøvde å få flyttet mitt besøk til en senere lørdag i måneden. Men nei, dette går bra svarte Toneheim, «våre elever setter musikk foran alt!»


Her begynner skolens flotte konstertsal å fylles opp. Et par av lærerne hadde også kommet for å høre, kunne jeg se.

Et oppmøte på 150 ungdommer en lørdag formiddag imponerer. Det viste seg imidlertid at oppmøtet var obligatorisk — med opprop pr. husstand før jeg begynte. Elevene var imponerende lydhøre og lojale, kjente jeg. Men VM på ski var elefanten i rommet — og også i meg. Så vi ble enige om en utvidet lunsj til 30-kilometeren var over — og så vende tilbake til musikken:

Mange fulgte da med foran skjermen, men slett ikke alle. Therese Johaug vant med nesten et minutts margin. Vant gjorde også elevene — mitt hjerte. Mange ble igjen rundt meg og ville ha mer kontakt da det hele var over.

Hit kommer jeg gjerne tilbake, men da gjerne uten et rivaliserende ski-VM på nakken — og stadige kluss med teknikken underveis, administrert av Havard Opem, undervisningsinspektøren som hadde tatt kontakt med meg i forkant:

16.2-2019: Kulturkafe Henrik, Eidsvoll: Åpen forelesning

Det var organist og klokkenist Vegar Sandholt som inviterte. I hjembygda Eidsvoll har han satt i gang et enestående prosjekt: Å allsangsynge seg gjennom Mads Bergs «Skolens sangbok» på Kulturkafe Henrik. Oppslutningen har vært stor, 10 samlinger har de hatt til nå. Wergeland ville sikkert ha frydet seg! Ikke rart jeg gledet meg til å bidra i et så musisk sangmiljø!

Per-Erik Lie, venn av Vegar og Olavsgutt-venn av meg, tok seg av transporten opp til Eidsvoll, med masse musikkprat underveis. Da Vegar fortalte at Freia nå stopper produksjonen av Lohengrin — bestilt av Freia-eier Johan Throne Holst og tegnet av Henrik Bull i anledning av førsteoppførelsen av Wagners «Lohengrin» i 1911 (Bull var Nationaltheatrets arkitekt) — måtte jeg fortelle at det gjerne vanket en Lohengrin-sjokolade når jeg sang for mormor som gutt. Jeg glemte å føye til at jeg senere, som brunstig tenorspire, innstuderte Gralserzählung fra Lohengrin med Olavsguttenes dirigent Ragnvald Bjarne. Nok om det. Da Vegar ønsket meg velkommen foran en tettpakket Henrik Kulturkafe, fikk jeg som velkomstgave tre Lohengrin! Han hadde løpte rundt i Eidsvoll-butikkene på Lohengrin-jakt før jeg begynte (skynd dere å kjøpe, denne sjokoladen er snart utsolgt over hele landet etter meldingen om produksjonsstopp!):


Ikke rart at jeg ble gira etter en sånn åpning! Her er Vegar Sandholt med et Henrik Wergeland-bilde i bakgrunnen:

Flere kom fram og takket for sist før jeg begynte. En kvinne ba meg signere et eksemplar av «Det musiske menneske», hun hadde kjøpt den på forelesning med meg i 1992. En annen ba meg signere et ex av «Skilpaddens Sang» fra en forelesning i 2001, «en yndlingsbok!» sa hun.

Jeg startet med å fortelle om Wergeland-påvirkingen i min egen familie, tre Suttung-beruste barn fikk med seg Wergelands diktning nærmest intravenøst, de er alle varig preget. «Sang er det første vi møter og det siste vi mister!», fortsatte jeg, «så her blir det ikke utdelt kopier av sangtekster!». Vi kan sangene utenat, bokstavelig talt «by heart». Vi er bærere av landets hukommelse, fra generasjon til generasjon!» Og jeg måtte få med et Wergeland-sitat: «Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne!»

Og det ble virkelig sunget fra hjertene denne ettermiddagen på Eidsvoll, godt understøttet av to gamle Olavsgutter på bordet helt fremst: Per-Erik Lie (til venstre) og Olav Midthun (til høyre), med, Barbara Kay, Solistkor-sanger og kantor mellom seg:

«Et fyrverkeri!» sa blant annet en sms-melding da det hele var over.

Det sluttet med blomster på en bakgrunn av tre vers av «Vi ere en nasjon vi med» (Jeg hadde nettopp påvist Wergeland-spor på baksiden av våre nye førerkort.)

Vakre blomster — det stemte godt på Kafé Henrik. For Wergeland var også blomstenes dikter, ikke sant?

1.2 -2019: «50 år i lyset» Foto-utstilling med Peder Austrud i Mandal kulturhus, Buen

Peder Austrud er en fotograf av internasjonalt format. Lyset har vært hans toneart. Denne utstillingen — med landskapsbilder i farger fra Mandal og portretter i svart-hvitt — var faktisk hans første store separatutstilling i byen han har bodd i de sist femti år: Mandal. Ikke før nå ble han profet i egen by!

Peder Austrud hadde bedt meg både å åpne og avslutte denne utstillingskvelden. En stor ære, selvfølgelig. Mandal er kjent som «den lille byen med de store kunstnere». Mine åpningsord knyttet jeg an til dette:




Velkommen til foto-utstilling:

”Lyset i 50 år”

Hvilket lys? Vi kjenner det til lands og til vanns, gjennom storm og stille, gjennom fire årstiders evige rundgang:

Den mandalske lys, i brytningen mellom det sørligste Norge og Skagerak ble til:

  • Adolph Tidemands lys
  • Olaf Isaachsens lys
  • Amaldus Nielsens lys
  • Gustav Vigelands lys
  • Emanuel Vigelands lys

MEN NÅ!!

Fra: fortidens lerret og skulptur

Til: vår egen tids fotokunst i farger og sort-hvitt:  

En sjette billedkunstner føyer seg til en stolt tradisjon, med Mandal som fot- og fotofeste,

og verden som scene, lyssatt av

Peder Austrud Gratulerer, Musiske MANDAL!



Etter en time der folk kunne gå rundt å se bildene, ev. kjøpe, var det et to timers «show» i Buens storsal (utsolgt lenge på forhånd!) der Peder Austrud viste fram bilder og film på et kjempelerret, lyssatt av sønnen Stein Austruds musikk med medbrakte musikere. Storslagent ble det. Ytterst interessant var det å også å følge veien gjennom biografi og håndverk til skapende uttrykk i fotografi, hele veien kommentert av fotografen selv.

Sist sommer ba Peder Austrud om å få portrettere deg. (Jeg holder til i Mandalsområdet på sommerstid, har hytte på Hille, der mors familie har vært fastboende i flere generasjoner.) Det viste seg, til min overraskelse, at portrettet av meg ikke bare var tatt med i utstillingen (se ovenfor). Da jeg ble hentet fram for å avslutte denne kvelden, ble portrettet av meg projisert opp på det svære lerretet bak meg:

Men ellers var det mandalske naturbilder som selvsangt hadde hovedfokus. Som eksempelvis dette:

At Peder Austrud fikk favnen full av blomster denne kvelden var mer enn fortjent:

28.1 – 2019: Drammen, Utdanningsforbundets pensjonistråd: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor»

Jeg foreleste i en salong i Menighetshuset. Pussing, tenkte jeg, at Utdanningsforbundet i Drammen ikke har sørget for eget foredragslokale for sine pensjonister. Men her var både piano, skjerm og videoprosjekter, så vi greide oss fint. Og viktigst av alt: Her var sangglade og oppegående lærerpensjonister, bedre publikum kan ingen ønske seg. Det var lederen Sissel Erstad som hadde invitert meg:

En ekstra Drammen-bonus: tre poenger som jeg trakk fram underveis i foredraget mitt:

  1. Ruth Sommerfeldt Jacobsens «Synge med oss!» (1945) ble utgitt på Lyches Musikkforlag i Drammen.

2) Per Sivle står på sokkel i Drammen, der han var redaktør i Buskeruds Amtstiende. Melodien som vi bruker til «Den fyrste song» ble laget av Lars Søraas tre år etter at Sivle døde (1904).

3) Jeg fant Elling Holsts originaltegninger til «Norsk Billedbog for Börn» i et arkiv i Drammens museum. De er gjengitt i boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», i et eget kapittel om hans sangbok.

24.1.2019: Det tilfeldige livet: Litt om tre lærere, meg og «sommerfugleffekten»

Lektor Rolf Andresen:

Han var min lærer i engelsk på engelsklinja på Sinsen høgre skole 1959-62. Faglig streng, kunnskapsrik og krevende.         

Juni 1962 var det tid for artiumssensur. Lektor Andresen stod omgitt av spente elever i skolegården og leste opp fra sensurlista. Jeg satt på gressbakken et stykke unna og så at Andresen tok min klassekamerat Terje Kvam i hånda og gratulerte. Folk klappet. ”Altså preseterist, som ventet,” tenkte jeg og ruslet bort til flokken rundt Andresen. ”Du lyktes også, Jon-Roar!” sa Andresen og la til: ”Ja, du fikk faktisk en bedre artium enn jeg. Men det resultatet syns jeg du skal søke russiskkurset i det militære!”

«Russiskkurset»? Det hadde jeg aldri hørt om. En ikke-planlagt kjedereaksjon fulgte, en «sommerfugleffekt». Jeg søkte russiskkurset samme høst, besto tre dagers opptaksprøve og kom inn sammen med 17 andre, mange av dem ble venner for livet. Jeg tok russisk mellomfag i 1965, studerte så musikkvitenskap og sang med UD-stipend på Leningrad-konservatoriet i 1968, skrev en magisteravhandling  om russisk musikk (Glinkas romanser), i 1969. Jeg har forelest over russisk musikk hele mitt musikkforskerliv, og boka mi ”Det musiske menneske” er oversatt til russisk. Den norske ambassaden i Moskva har brukt den som gavebok til gjester i mange år. Tenk det, Andresen!

Aleksej Perminow:

Min russisklærer og sangerbror Aleksej Perminow

På russiskkurset var russiske Aleksej Perminow en av våre to lærere. Han lærte meg ikke bare russisk språk, han lærte meg også russiske sanger. Å synge russiske sanger har siden da vært en lidenskap jeg har delt med mange. Aleksej Perminow døde sist høst, 96 år gammel. Han gledet seg alltid over min sang, at jeg sang i hans 90-årsdag, var hans ønske. Jeg sang også i minnestunden etter hans begravelse, en russisk sang han elsket og selv sang, selvfølgelig. Men at jeg endte opp på russiskkurset med å søke meg over til siviltjeneste, kom han aldri helt over.

Professor Anfinn Øien

Nå i høst døde også legendariske Anfinn Øien, professor i teori og kirkemusikk, dessutenorganist og min lærer (han spilte i Evas og mitt bryllup). Jeg sang en russisk sang på opptaksprøven til musikkstudiet i 1967 og hadde Anfinn Øien som lærer i harmonilære, integrert med hørelære og praktisk harmonisering (gehør-spill) på piano. I 1970 fikk Øien tilbud om å bli Musikkhøgskolens første, midlertidige rektor. Det var sikkert uventet, siden han bare et par år tidligere var blitt ansatt på Universitetets under stor jubel. — Han sa da opp stillingen som universitetslektor på Institutt for musikkvitenskap, UiO. En uventet situasjon for hele instituttet, han hadde bare vært ansatt i tre år. Og kanskje mest uventet for meg — som da ble ansatt i stillingen etter Anfinn Øien. Like lite som jeg hadde hørt om russiskkurset, like lite hadde jeg hatt noen planer om å ende opp på et universitet. Senere fulgte både doktorgrad og professorat. Livet mitt hadde endret retning. Rolf Andresens spontane forslag om russiskkurset der i skolegården i juni 1962, endret livet mitt. Er det ikke «sommerfugleffekt» det kalles år naturvitenskapen sier «at slaget av en sommerfuglvinge over New York kan føre til storm over Oslo. Ingen kjenner hele naturens ligningen, uten Gud.»

24.1 – Min kjære venn og kollega Sigvald Tveit er død: Nekrolog (Aftenposten 22.1.2019) og minneord under begravelsen i Uranienborg kirke 21.1.19)

Sigvald Tveit

8. januar døde Sigvald Tveit. Han var en himmelvendt salmeforsker og jordnær komponist, min nære venn og kollega ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo.

Troen var Sigvalds livsforankring. Som kirkemusiker var han både organisator, komponist, dirigent og organist. ”Om alle mine lemmer” (tekst Petter Dass) regnes blant hans mest kjente salmemelodier. Av større kirkemusikalske verk må særlig nevnes ”Visst skal våren komme” (tekst Eyvind Skeie) og ”Herr Petters lovsang” (tekst Edvard Hoem).

Johann Sebastian Bach var Sigvalds musikkforankring. Hovedoppgaven hans om Bach førte til fast stilling som universitetslektor (1973). Han fikk hovedansvaret for satslæreundervisningen og utgav Harmonilære fra en ny innfallsvinkel (1984).

Etter USA-studier ved Grove School of Music (1978-79), innførte han storband-arrangering i satslærefaget. Faglig referanse: Duke Ellington. Og studentene frydet seg. Hollywood-studiene vekket også en ungdomskjærlighet: film! Vi delte forelesninger i filmmusikk, Sigvald og jeg. Tilbake i Oslo fortsatte han sine komposisjonsstudier, nå med Olav Anton Thommessen på Norges Musikkhøgskole. Concerto for Symphonic Orchestra and Accordion er fra denne perioden.

Sigvald Tveit var en musikkformidler av rang, nettverket hans var landsomfattende. Han delte sin musikk også med land langt fra Norge. Travel var alltid Sigvald, det var som om det hastet. Og brått tok det slutt. Alzheimers sykdom tok de siste 10 årene av hans liv. 73 år ble han, spilleklar til det siste.

 I tospann med Eyvind Skeie ble Sigvald Tveit landskjent gjennom NRKs Portveien og Sesam Stasjon. I Morgendagens søsken ble et hundretalls sanger samlet. En av sangene har blitt en del av norsk julesangkanon: ”Tenn lys”. Nå tennes lys for Sigvald Tveit.

Jon-Roar Bjørkvold

Sigvald Tveit, minneord i Uranienborg kirke, 21.1–2019.

av JON-ROAR BJØRKVOLD

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket, det stend

om Mannen, han stupa.

  • Det var stor feiring da Sigvald fylte femti.
  • Kjære Sigvald! Da stod du fram og sang.
  • Vi husker hva du sang!
  • Du satte deg ikke ned ved piano og sang en av dine salmer.
  • Nei, du stod fram med håndholdt mikrofon, og sang ”My Way” – med storband-komp på tape.

Hva betydde det!? Hva ville du si, formidle?

Sigvald selv kan ikke lenger svare. Så la meg prøve, som hans nære venn.

Ja visst!!! Du hadde opplevd Frank Sinatra live og aldri kunnet glemme det, sa du engang til meg. ”Hvilken stemme! Hvilken musikalitet, hvilken scenemagi!” Og nå stod du her og sang Sinatras signatursang nummer 1! — Your Way!

Det var studieåret ditt i California som slo inn som musisk statement: ”Også dette er meg!”

Dessuten sang du med storband-komp — sikkert ditt eget!

Engang hadde du, barnslig stolt, vist meg en konsertbillett. Den var til en Ellington-konsert i Njård-hallen da du var 16.

Du hadde reist inn til Oslo ens ærend.

Den konsertbilletten tok du vare på livet ut. Den ble pantet til din storband-lidenskap som musiker — Your Way!

Musikalsk flerspråklig ble du altså. Bach-kyndig på orgelkrakken, Ellington-kyndig som arrangør og instruktør. Begge søkte de Gud med sin musikk, som du: Allmighty God!

I din 50-årstale sa du også dette:

”Hvis jeg blir syk og blir liggende på et sykehusrom over lengre tid, vil jeg ha installert videoskjerm og se film!”

Ikke vet jeg om du noen gang fikk oppfylt dette ønsket ditt.

Men dette vet jeg: I Hollywood, filmens Mekka, møtte du noen av vår samtids mest berømte filmmusikk-komponister. Også de var med på å forme din vei.

En personlig hilsen fra mannen bak ”Pink Panther” og ”Moon River” sier sitt:

To my dear friend Sigvald Tveit. Henry Mancini”.

Og det stoppet ikke der. Du fikk din Hollywood-lærer David Raksin — medkomponist i Chaplins ”Modern Times”— til Norge og vårt institutt til et seminar vi hadde sammen om musikken i Chaplins filmer.

Veien videre? Er det stopp nå??

”Sigvalds vei går videre inn i himmelen, han beriket så mange!”, sier Troen og gir håp.

Hans vei går iallfall videre her på jorda!”, sier barn og gir visshet.

FOR:

  • I ti-tusentalls vil barn i stadig nye generasjoner,
  • år etter år,
  • fortsette å tenne fire adventslys
  • og fylle barnehager og skoler rundt om i hele Norge
  • med en Sigvald Tveit-melodi de elsker,
  • lutret gjennom musikalske forbilder
  • han selv elsket.
  • His WAY!

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket, det stend

um Mannen, han stupa.

TAKK

I dag (23.2.2019) sendte Ane, Sigvalds yngste datter med en takk. Det fulgte med et bilde, det siste av Sigvald og meg sammen. Det er tatt halvannet år før han døde. I bakgrunnnen: Chateau Neuf, der Sigvald og jeg jobbet sammen i mange år ved Institutt for musikkvitenskap, UiO:

19.1 – 2019: Framfylkingen på Sørmarka: «Små sanger, mektige spor. En politisk historie»

Jeg følte meg litt Martin Tranmælsk da jeg kom til selveste Sørmarka for å formidle fra min siste bok for et femtitall ildsjeler i Framfylkingen en lørdag formiddag. Også tre barn var i salen. Det passet jo godt, barnesangers politiske betydning i Norge var et av temaene jeg skulle ta opp. Jeg gledet meg:

Ekstra gira ble jeg da jeg hørte at min tilhørere før jeg kom nettopp hadde gjennomgått Einar Gehardsens klassiker «Tillitsmannen». Jeg spora ikke av, men på, og fortalte:

Pappa, som kjente Gerhardsen fra Oslo Arbeiderparti, hadde vært på fagforeningskurs med «Tillitsmannen». Dette førte til at jeg ble invitert opp til Statsministerens kontor i 12. etasje i høyblokka. Dette var i 1961, jeg var 17 og skulle skrive en historisk særoppgave om Menstad-slaget. Einar G. hadde deltatt der og invitert meg opp. Halvannen time satt vi sammen og snakket. Svært var det. Jeg inviterte ham i etterkant opp til gymnassamfunnet på Sinsen høgre skole. Han sa ja og kom samme høst, og ble skjelt grovt ut av et par SUF-ere, Tor Mostue og Bernt Krohn Solvang. Jeg satt på første benk med Einar G. — og holdt på å dø av skam. Men Einar G. taklet situasjonen suverent, rolig gikk han opp på talestolen og svarte sin utskjellere på respektfullt vis. Etterpå slo vi følge, på hans forslag, fra skolen og ned til Carl Bernes plass. Siste stykket ville han gå alene, han bodde jo i Finnmarksgata. Mer enn 20 år senere iniviterte jeg ham til Institutt for musikkvitenskap, UiO, der jeg da var instituttbestyrer. Tema: «Sang og arbeiderbevegelsen». Ikke bare kom han — han husket vår historie fra 1961, til og med navnet mitt!

Alt dette fortalte jeg mine tilhørere, på vei inn i kjernen i den nye boka mi: sang og nasjonsbygging. Det ble en veldig sterk formiddag på Sørmarka. Men: Jeg spilte på et innlånt keyboard. For Sørmarka har ikke lenger et piano! En skam. Einar Gerhardsen må snu seg i sin grav!

Men i salen denne dagen var det virkelig dekning for Framfylkingens slagord:


Takk til Tonje Tovik, som inviterte meg!