Kategori: Uncategorized

Det kan ta et liv helt å fatte. Som for meg på vei til Fredheim, Ingeborg Refling Hagens eget hjemsted. «Med musiske våpen», er tilegnet Ingeborg Refling Hagen. Hun ble torturert i kjelleren på Grini, hadde deltatt med distribuering av en illegal avis under krigen. Men for meg handlet denne bokdedikasjonen også om noe mer: En takk fra meg og mine. I 50 år har jeg fulgt hennes Suttung-kraft på nært hold, kulturberikelse av barn, fremfor alt gjennom Wergelands diktning. Jeg har vært på mange 17.juni-feiringer med blomstertog til Wergelands ære på Tangen sammen med mine tre barn. Alle er de varig beriket av Wergeland, først i Askeladden barnehage på Torshov, så på Tangen. Derfor er det 17. juni-blomster i taket i bua der min egne bøker er samlet:

Ingeborg Refling Hagen mente at å undervurdere barn er å undertrykke barn, en tanke jeg har fremmet på mitt vis om barn og sang. Symtomatisk er det Eivind Groven med Wergeland i «Barnas Egen Sangbok», lysår unna en enkel barnesang. Barn både vil og kan!

Men så var altså satt på toget til Tangen og bladde i hennes bok fra krigen og Grini: «Gnister i mørket». Hvilke gnister i mørket? Musisk eierskap til vår egen norske kultur — Wergeland, Ibsen! Hvilke mørke? Torturen i Grini-kjelleren. Det at Ingeborg stolt eiet sine diktere, gjorde at hun holdt ut torturen hun ble utsatt for, at hun ikke tystet, at hun hele veien forble seg selv. For gjennom Ibsen og Wergeland kjente hun hvor stort det er å være menneske. I boka si siterer hun Kinck: «Et folk som er bevisst, kan ikke dø.» Det var der på toget at jeg helt skjønte at hennes Suttung-arbeid med barn dypest var et fredsprosjekt. Ikke rart at jeg denne kvelden snakket mye om dette, det er jo noe suttungs også i meg.

Jeg har vært heldig å ha hatt fremstående Suttunger blant mine studenter. Johanne Louise Groven-Michaelsen kom denne kvelden i Fredheim kulturhus med sin Gunnar. Jeg ble i sin tid invitert til deres bryllup på Tangen. Nå fikk jeg en minnegave fra henne:

Og for noen uker siden inviterte Anne Jorunn Kydland meg til 30-årsjubileum for sin Suttung-gruppe i Bærum. Der møtte jeg blant annet Dagne Groven Myhren, venn og kjær kollega fra Blindern. Ildsjeler og fredsbyggere med tro på barn er de alle.

Det var Tor Sørby, sognepresten, og Morten Krogvold, fotografen, som inviterte folk i Moss til «Mellomrommet»: «Lørdag fjerde februar kl. 17-21i Moss kirke ansikt til ansikt med Morten Krogvold med sine bilder, Jon-Roar Bjørkvold med Det musiske menneske og Ketil Bjørnstad med Edvard Munch. Mellomrommet — et sted ALT kan skje og ALT kobles sammen for å gi oss et refleksjonsrom og et opplevelsesrom for alt livet fører med seg. En helaften i Moss kirke.»

Overveldende respons: Folk meldte seg på og fylte kirken til siste plass, ja, mange kom ikke inn), og det på en lørdag med strålende skivær og Grand Prix-finale i beste sendetid på lørdagskvelden.

En ferdigrigget kirke sto klar da jeg kom en drøy time før det hele begynte, stoler på plass, et nystemt flygel der fremme og til side for alterringen et svært bilde med Munck i sitt atelier. Det lå en ladet forventning i lufta

En times tid senere: full sal, summende energi. Mange kom og hilste med et «Takk for sist!» (jeg har jo forelest i Moss før, ikke minst for lærerne). En fin oppladning til noe jeg ikke har gjort før: Med bakgrunn i den pågående krigen i Ukraina — ta folk med inn i 1. sats av Sjostakovitsj 7. symfoni, komponert under beleiringen av Leningrad under 2. verdenskrig.

Et nystemt flygel lokket. Så jeg startet med å synge en russisk antikrigssang: «Dybinushka»: Det kom en tid og Folk våknet! De rettet sin mektige rygg og kastet sine undertrykkerne ut med Sang!» Dette satte en tone.

Tor Sørby hadde skaffet en innspilling av symfonien med Jevgenij Marvinskij, Sjostakovitsjs yndligsdirigent. Jeg opplevde ham mange ganger i Leningrad-Filharmonien i 1968, da jeg studerte musikk der og fikk møte Sjostakovitsj på kjøpet.

Reisen inn i Leningradsymfonien ble en voldsom opplevelse for oss alle: Dette skrev Morten Krogvold til meg i dagen etter:

«Kjære Jon-Roar! Dypfølt og hengiven takk for det mesterverk av en monolog, sang, opptreden, inspirasjon, kunnskap, glede og sorg. Jeg tror ikke vår tid kan lage sånne mennesker som deg. Mang vet knapt hvem Sjostakovitsj er. Begeistringen er unison. Reaksjonen har vært: «Tenk om ungdom hadde opplevd dette! For en reklame for klassisk musikk» osv, osv.Du var og er fabelaktig. Jeg er stolt og glad for at du stilte opp — det betyr mer enn du aner. Tror samtlige i Moss kirke ble beriket. Tusen takk beste mann! . Vi holder kontakten. Det aller beste fra Morten.»

Jeg svarte: «Takk Morten, jeg hadde i disse tider gledet meg til å glede mane med Sjostakovitsj, ikke minst deg! Jon-Roar

Han svarte: Tusen takk. Du serverte magi!»

Og så kom en sms fra Tor Sørby, sognepresten:

«Du ga oss en helt legendarisk musikktime som blir sittende som et historisk øyeblikk — det mangler ord for det du dro oss inn i gjennom Sjostakovitsj. Mange som har uttrykt at noe lignede har de aldri vært med på, og at det var en reise som var skjellsettende. I dag ble det en lang tur i skogen og langs kysten — og jeg kjenner kun på lykke og takknemlighet for kvelden i går og dere som ga oss denne enorme opplevelsen. TAKK! TAKKT TAKK! «

Og jeg svarte: » Kjære Tor, dette var livgivende for oss alle. Beste hilsen Jon-Roar»

PS Ja, dette var virkelig noe spesielt. Tross påvist hjertesvikt på noen år siden (arsarv), som satt meg noe tilbake + pandemien som satte en stopper for å møte folk på musisk vis – denne kvelden i Moss var et løft: Jeg duger fremdeles!

Etter forelesningen inviterte Berger Johan og kona hans meg hjem til lunsj, der praten gikk livlig, ikke minst om lærer Vidar Wergeland, den fine lærer´n vår på Sinsen på 1950-tallet.

Jeg hadde bedt om å få gjort klart powerpoint til en forelesing om boka mi «Med musiske våpen». Men da jeg kom inn, skjønte jeg at dette ikke kunne være veien å gå. I en spisesal/kafe satt et 30 talls til dels gamle, skrøpelige mennesker og ventet, noen knapt nok i stand til å gå med sine gåstoler. Bakerst i rommet: en kafeteria-disk. Jeg, nå i mitt 80. år, var her mest for en ungdom å regne. For her var det folk som ikke bare var født under krigen — de husket krigen, ja noen var tenåringer før krigen var slutt! Så fakta-kompetansen var førstehånds deres, ikke min. Om de husket sine første sanger fra krigen, sangene fra egen tidligste barndom som vi ikke mister for alt er slutt? Jovisst! Jeg hadde dagen før mistet en kjær nabo og venn, Inger på 86. Hele den siste tiden sang hun «Tante Pose». Om de husket «Tante Pose»? Jo visst, både filmen og melodien.

Jeg hadde fortalt om min interesse for musikk og språk som veien fram til denne siste boka mi m sanger i krig og hadde sunget en russisk sang. Nå reiste en mann seg. «Jeg er ungarer med russisk som mitt andrespråk under oppveksten. Jeg kan ikke lenger snakke russisk, , men jeg husker russiske sanger. Kan du «Spi mladjenets»? «Ja, jeg kan «Spi mladjenets»! svarte jeg. Og så sang vi sammen en vakker russisk vuggesang, til salens store forbløffelse. Forbløffelsen skulle bli større, ikke minst for meg. For to til i salen våknet nå til dåd. Den ene, nå noe slitt av alderdom, hadde gått på russiskkurs 6, altså før mitt kurs 7). Den andre, klart yngre, hadde gått på russiskkurs 9. Forslaget var samstemmig: «Nå synger vi «Stenka Razin»! Og så sang vi «Stenka» på russisk, flere vers. Noen av de andre sluttet seg til på norsk. Det ble en musisk jam session ute like! Makeløst var det.

Tone Nordstoga Løk, som hadde inviterte meg, sendte meg dagen etter på mail kommentarer fra noen av dem som var til stede:

«Håper han kommer igjen» 

«Han var så full av liv»

«Jeg fant det veldig morsomt at en nordmann og en ungarer sang russiske folkesanger og ble rørt til tårer, og ønsker han alt godt for livet videre. Det var artig at han nevnte musikkens kraft. Jeg lærte de sangene for 70 år siden og det sitter ennå. «

«Utmerket foredrag på alle måter. Inspirerende og trollbindende. Han gav av hele seg.»

Det var uventet sterkt å komme tilbake Ris meninghetshus og Aker seniorene.. Folk kom bort og hilste, her var mange kjente ansikter, jeg kjente meg hjemme, rett og slett. Full sal, 70-80 mennesker i alt, på min egen alder, påmeldt til et høsttema med en ambisiøst tittel: «Hva er «stor» kunst»?

Jeg valgte ikke bare snakke om Sjostakovitsj´s 7. symfoni, jeg tok dem inn i musikken mens den utviklet seg «live» i salen med Maris Janssons og Petersburg-filharmonien: Tematikk og fortelling i toner. Det dundret i salen, og lydanlegget gjorde så godt det kunne, men strakk nok ikke helt til. Men fint ble det likevel. Jeg har jo arbeidet med Sjostakovitsj helt fra studietiden, forelest for mine studenter, møtt komponisten (1968), og skrevet et eget kapittel om ham i «Det musiske menneske». Det ligger for øvrig et opptak på Fjernsynet/Hovedscenen med hans 5. symfoni, her jeg bidrar sammen med dirigent Cathrine Winnes og Kilden-filharmonien i Kristiansand. Ta gjerne en titt!

Her er en tilbakemelding på e-post dagen etter. Den gledet virkelig! (den er anonymisert):

Kjære Jon-Roar Bjørkvold

Jeg var til stede på Aker seniorakademi på Ris i går. Det var en stor opplevelse, Strålende. Hjertelig takk. Jeg har hørt Shostakowich mange ganger, men aldri med så stor glede og forståelse som i går. Du endret mitt forhold til komponisten med ditt engasjement, begeistring og kunnskap. Da jeg kom hjem, fortalte mannen min at Fuhrtwängler dirigerte Beethoven for HItler i 1944 og utfylte bildet for meg.

Takk igjen!

nnnnnnnnnnn ……………….. …………… ……………

Takk tilbake til dere, Aker Seniorakademi med blomster på kjøpet!

Hei Jon-Roar!

Jeg fant denne samtalen på våre nettsider og ble minnet på den vidunderlige dagen jeg var så heldig å få dele med deg. Dessverre sammenfalt den med det dramatiske partiet Magnus Carlsen spilte mot Vishy Anand i Carlsens første VM-match, og vi ville jo begge egentlig se det. Men som du sa, leken er større en sjakken, leken er det virkelig store spillet!

Jon-Roar, jeg må bare takke deg for denne dagen og for alle dine kloke ord i så mange tiår! Bøkene Det musiske menneske og Skilpaddens sang står som solide påler i mitt  og manges liv. Og som du sier: «Barn synger ikke for å treffe C, de synger for å treffe livet!»

Du kan se og høre vår samtale her: https://barnehageforum.no/artikkel.asp?artikkelid=6269

God september fra meg!

Mvh Trond Kristoffersen

Pensjonistuniversitetene er gull verdt, sosialt og kulturelt. Her er kunnskapsrike mennesker i «den tredje alder» som hungrer etter mer viten. Mitt foredrag inngikk i et lødig høstprogram. Hør bare: Hit kommer Anders Mangnus med «USA, Kina og framtida for demokratiet. Hit kommer Thomas Reinertsen Berg med «Til verdens ende — krydderets verdenshistorie». Hit kommer daglig leder for Sandbeckstiftelsen, Tom Erik Tangen: «Multikunstneren Sandbeck — en klassereise». Det bys dessuten på en separat foredragsserie over seks ganger «Kinas vei til supermaktsstatus» og et bonustilbud om La Bohème på Ringsakeroperaen. Å få være en del av noe sånt, er virkelig en stor glede.

Og nå på tirsdag 30. august møtte jeg en tettpakket sal — mer enn 200 — på «Hønsehuset» på Gjøvik og snakket om den siste boka mi: «Med musiske våpen». Den første email-tilbakemeldingen rant inn før toget mitt var tilbake i Oslo:

Tusen takk for et fyrverkeri av et foredrag på Gjøvik i dag!

Flere kommer!

Bak Nordlands Musikkfestuke 2022 lå blant annet denne visjonen: Petersburg -filharmoniens orkester var invitert til framføring av Sjostakovitsj´ 7. symfoni, en 80-årsmarkering av den legendariske uroppføringen i et beleiret Leningrad 9. august 1942. Men så kom krigen i Ukraina med påfølgende blokade av Russland: Visjonen ble kullkastet — og jeg ble kontaktet: «Om jeg ville tre inn som stand in for orkesteret og ta publikum inn i og gjennom symfonien ikke bare musikkhistorisk, men også musikalsk. Jeg hadde gjort dette med mine studenter og sa ja.

Symfoniens varighet: 70 minutter. Foredragets lengde: 50 minutter. Altså måtte jeg velge å gjennomgå bare utdrag av symfonien. Alt var klart tre dager før avreise til Bodø.

Men så: søndag ettermiddag, to dager før avreise til Bodø: Gro Bergrabb, faglig ansvarlig for musikkestivalen i Bodø, ringer meg: «Vi tør ikke! Her er mange musikere fra Ukrania. Den ukrainske nasjonalsangen ble spilt ved åpningen i går. Det blir for sterkt med Sjostakovitsj. Du har jo nettopp lansert en ny bok med stor suksess: «Med musiske våpen. Okkupasjon og motstand 194-45″ Kan du ikke presentere den isteden»!

Kaos og omrokkering i mitt hode. Hva skulle jeg gjøre?!

Det ble til at jeg gikk med på å presenterte min nyeste bok, aktualisert også i forhold til Sjostakovitsj.

Det gjorde jeg med stor applaus – og med kjære gjensyn med mennesker fra tidigere forelesninger i Bodø som bonus. Og nordnorsk gjestfrihet: Storveis!

Jeg var nettopp kommet tilbake fra operaen i København der jeg hadde sett «Nesen», med Sjostakovitsj musikk bygget på ukraineren Nikolai Gogols novelle. Dette knytteneveslaget mot Stalins framvoksende diktatur har jeg skrevet om i et eget Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske», nå aktualisert gjennom Putins overgrep i Ukraina. Musikk mot diktatorisk makt i russisk kultur har vært et hovedtema for meg i hele mitt voksne liv. Derfor måtte jeg nå synge meg i gang på russisk: «Dubinushka!», her som Putin-protest: «Det kommer en tid da folket våkner, retter sin mektige rygg og feier sin undertrykkere fra sine skuldre!» — sier denne sangen.

Denne dagen på OsloMet var det det sang og makta i Norge 1940-45 det handlet om.

Institutt for barnehagelærerutdanning som stod bak invitasjonen. Jeg trodde forelesningen var ment for studenter og spurte meg selv i forkant: «Hva sier denne boka min om sang i en krig for mer enn 80 år siden?» Men så viste det seg at dette var del av et kulturtilbud for alle ansatte. Full sal ble det, sang ble det, sterkt ble det, med meg bak et nystemt flygel. Det var som en reise gjennom ti-år med uvurderlige støttespillere underveis, med Theo Korizinsky til venstre der foran og Per Arne Olsen, dirigent for Sosialistisk Kor, der bak, og mange av mine gamle studenter både her og der.

Dette var tilbakemeldingen dagen etter fra min gamle student Ingrid Danbolt, hun som hadde invitert meg:

Kjære Jon-Roar,
tusen takk for fantastisk foredrag i går – ingen over, ingen ved siden!
mvh
Ingrid

I dette fagmiljøet utvikles nå «Trall», der det digitalt er lagt inn sanger med proff komp på et 20-talls språk til bruk i barnehagene. Det skal lanseres om kort tid. Jeg ble invitert tilbake til oppdatering av «Trall»-utviklerne, her samlet med meg:

På denne forelesningen ble det klart for meg at min to siste bøker henger sammen: «Med musiske våpen» er rett og slett et svært midtkapittel i «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» (fra 2016), der krigsårene manglet i hva som samles kan kalles en «Norsk sanghistorie».

Som bursdagsfeiring var det flott, som opera ikke godt nok. På bildet framstår hovedpersonen med Pinocchio-lang nese. Men det er helt feil. Han er barbert neseløs.
Jeg har skrevet om «Nesen» i et stort anlagt Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske». Dette kapittelet står seg også i dagens diktatoriske Putin-tider. Nikolai Gogol — operaen baserer seg på en novelle han skrev på 1830-tallet — var for øvrig fra Ukraina.