Kategori: Uncategorized

Først kom Adrian Villanueva fra Peru:

Han studerer kor i Norge, er på besøk med sin norske kjæreste. Det var Anne Jorunnn Kydland – Suttung-ildsjel, korspesialist på 1800-tallets Norge, bibliotekar Najsonalbiblioteket og min gamle, kjære student – som rådet Adrian tli å lese «Det musiske menneske» og s ,kontakte meg. Da var det at Adrian — som ikke kan norsk – fant ut at den amerikanske oversettelsen, «The Muse Within», ikke fantes verken på UiO og på Norges musikkhøgskole. Han måtte til Volda for å få tak i et låneeksemplar.

Adrian, kontratenor, synger nå i Schola Cantorum, der jeg selv var med som musikkstudent på 1960- tallet. Så jeg fortalte han selvfølgelig om dette korets historikk, om gründerne Finn Benestad og Knut Nystedt. Fra Nystedt gikk selvfølgelig veien til  Olavsguttene, som jeg har skrevet om i «Vi er de tusener. Norek musikkhistorier». Adrian hadde lest en god del i «The Muse Within» og var opptatt av musikkbegrepet, kvalitetsbegrepet og det musiske. Samtidig var han forundret over at dette ikke hadde festet seg i skriftes fra Norges musikkhøgskole.

Adrian sang for meg (Purcel), og jeg sang for han (russisk). Så spurte han om jeg kunne improvisere. Jeg improviserte så over den svenske folketonen «Jag vet en delig rosa, hvorpå Adrian begynte å veve sin sang inn i mitt spill. Sjelden sterkt ble det.

Adrian fikk et ex av «The Muse Within» da han gikk. Så får jeg i neste omgang furnere UiO og MMH

Dagen  etter kom Akinyi Nyawade, sanger og danser fra Kenya, nå bosatt iKøbenhavn:

«Jeg tok fly til Oslo med en eneste hensikt,» sa hun: «Å få vite hvordan du som hvit nordboer, hadde fattet og formulert selve kjernen i afrikansk musikkforståelse; at sang, kropp og rytrme ikke kan splittes, at det henger organisk sammen.» I «Det musiske menneske» skiver jeg om Ngoma og sikia. På hennes kenyanske morsmål heter der «thom», fortalte hun.

Om vi var på talefot? Ja! «Begrepene er afrikanske, men innsikten er allmennmenneskelig!» samstemte vi.

Jeg har her i Norge samarbeidet mye med Kuoame Sereba,. «My brother», sier han, når vi møtes. På hans morsmål dreier det seg om «sah». Når mine storfagsstudenter hadde hatt  noem syngende/svettende/svingende dager med Kuoame, fattet de førstehånds hva jeg prøver å skrive om i «Det musiske menneske». Jeg ringte Kuoame mens Akinyi var her og håper nå at hun og han kan etablere kontakt og samarbeid.

Akinyi ønsket seg et dansk utgtave av «Det musiske menneske», og det fikk hun hjertens gjerne. Med en musisk Ngoma/thom-hilsen, selvfølgelig.

Lurer du av og til på om musikk er viktig for mennesker? Hadde du vært på sommeravslutninga for Oslo Voksenopplæring 23. mai 2012, hadde du ikke lenger lurt på det. Musikk er ikke avkpling – musikk er tilkopling!

Skolen hadde fått leie Rikstearets lokale til denne sommerfesten. Det var stappfullt med folk salen, elever og pårørende. Aktører der framme på scenen var skolens elever, alle voksne. Dette er mennesker med fysiske og psykiske handicap. Men spilleglede, sangglede og musikkglede – 100% prosent! Det svingte salig at gruppa Ragnarock, lærere rocka med. Og gitargruppa spitle Lillebjørns «Tanta til Beate» mens salen sang med på teksten, vist på storskjerm.

Skolens rektor, Vigdis Bratfoss,hadde bedt meg å avslutte denne fest dagen med noen ord om meningen med det musiske. «Honorar?» spurte hun «Nei, jeg skal ikke ha honorar her, dette kjennes som en ære,» svarte jeg.

Skolen rektor, Vigdis Bratfoss

Det var Tom Næss, et ankerfeste i norsk musikkterapimiljø, som introduserte meg. At det var nettopp Tom, gjorde dette dobbelt meningsfylt for meg.Min schizofrene lillebror – gammel Olavsgutt og fin gitarist før han ble syk –  har spilt blues med Tom i to år. Blomstene jeg fikk, gav jeg videre til broren min, med hilsen fra Tom og Oslo Voksenopplæring.

Sigvald har vært en nær venn og kollega ved Insitutt for musikkvitenskap, UiO, siden tidlig 1970-tall. I over 10 år delte vi ansvaret for hamonilæreundervisningen. I senere år underviste vi sammen om filmmusikk.Vi har delt så mye fint!

Men Sigvalds virke favner imponerende mye videre enn Institutt for musikkvitenskap. Dette er mannen som har vært etterpurt av topper i norsk kultur- og kirkeliv og som har veggen full av gullplater. Ta for dere den boka som nå foreligger om Sigvald og les om alt han har vært med på, najonalt og internasjontalt. Titusener har sunget hans sanger. Han har signert barnesanger, korveker, storbandjazz, beriket kirkeerommet med nye toner og salmer, for ikke å snakke om barneprogrammer på fjernsynet. Nedenfor er noen om bdiragsyterne til boka samlet rundt Sigvald. Blant dem som ikke kunne komme til boklanseringa er Edvard Hoem og salmedikteren Svein Ellingsen (I boka finnes min avskjedstale til Sigvald da han sluttet ved institutt for musikkvitenskap. Litt av kjærligheten bak ordene håper jeg kjennes, skrift og tale er jo ikke det samme):

 

 

 

 

Finn Benestad: Grieg-forsker i særklasse og gründer ved Institutt for musikkvitenskap ved Univiversitetet i Oslo, har betydd veldig mye for mange, også for meg. Ulike var vi av lynne. Men han så noe i meg, gav meg tillit og muligheter i raust monn. Det har vært uvurderlig for meg som musikkforsker. For det takker jeg ham varmt. Han ble ikke bare en kjær kollega og mentor, han ble en nær venn.

8. mai ble Finn Benestad gravlagt fra Oddernes kirke i Kristiansand. Sønnen Øivind Benestad forrettet.

 

 

Anne Lindmo har nå utover våren overtatt for Skavlan på fjernsynets fredagskveld.

Et av innslagene denne fredagskvelden var en lansering av Ingrid Bjørnhovs nye bok om kor, «Se Norges blomsterdal». Hun har sunget i Oppsals pikekor under ledelse av Marit Tenfjord. Jentene fra lenge siden, som nå har sitt eget Oppsal veteranpikekor, var invitert i studio. De avsluttet Lindmo-prgrammet med Ingrid Bjørhov tilbake i sine rekker. Stas!

Jeg var invitert som forsker og ekspert, skulle si noe om sangens og korbevegelsens betydning, noe om hvorfor sang kan treffe så sterkt. Jeg takket ja til invitasjonen, ikke minst fordi jeg i 10 år sang i Olavsguttene (1953-63). Det formet mitt liv. Jeg jar skrevet  om Olavsguttene i boka «Vi er de tusener. Norske musikkhistorier», 2003. (Er noen interessert i boka, så kontakt meg gjerne, her er mye spennende.)

Tillfellet ville det slik at jeg dagen før Lindmo-programmet var en av 40.000 som stod på Yongstorget  i «Rose.koret» og sang «Barn av regnbuen» med LilleBjørn som forsanger (se eget blogginnslag nedenfor). Anne Lindmo utfordret meg til å ta fatt i denne opplevelsen, hvordan et syngende fellesskap gir mening som protest mot massemorderen ABB og alt han står for. Det gjorde jeg. Noe traff, jeg kjente at Ingrid Bjørnhov og jeg var på nett. Mange både sterke og takknemlige tilbakemeldinger fulgte de neste dagene, både som sms og mail. Dette var noe veldig mange delte.

På vei ned til Yongstorget den torsdagen så jeg noe spesielt: Et lite,.blomstrende magnoliatre rett rundt hjørnet på Møllergata 19. Klokka på Møllergata 19 ble knust fra trykkrekylet  da bomben eksploderte. Høyblokka i tregjeringskvartalet ble, som vi alle vet, totalt rasert. Men det spede, lille magnoliatreet knakk ikke, det lever!  Nå står det der midt under den pågående rettsaken i Tinghuset  og taler volden midt imot med sin duftende skjønnhet. Sluttlinjene i Vinjes dikt «»Den særde» blir så sanne: «So veksa blomar i såret»

Grieg har satt musikk til Vinjes dikt. Det er en av hans aller fineste sanger. Hør på overgangen fra smerten i ciss-moll til Dess-dur  der det knugende jerngrepet rundt hjertet løsner! (raffinert enharmonisk omtolkning ciss=dess!)

Kjersti Eidem Dyrhaug, fotograf i Lindmo-teamet, har sendt meg et par bilder, tatt i oppholdsrommet før vi går inn til opptak. Her er ett av dem. Vi har avtalt å møtes og bytte bøker:

 

 

Vi var 40.000 mennesker med roser i hendene og sang i hjertene.  Ondskap ut, godhet inn! Med «Rage against the machine»: «Gotta take the power back!» Det gjorde vi, anført av store  Lillebjørn der fremme, var det en ukulene han spelte på?: «En himmel full av stjerner … Noen sier det ikke nytter :» Jo, visst, det nytter. For sang er en mektig kraft. Her fikk det mening for veldig mange, ja for et helt land. Dette er kvintessensen av det musiske, det jeg har slåss for hele mitt voksne liv. Nå fra «Det musiske menneske» til «Det musiske Norge»!

Søkk våt stod jeg der, måtte kjenne vårregnet flomme ned, det som gir liv, får alt det nye til å gro. Helt fram til Tinghuset gikk vi, syngende. Her er noen bilder tatt underveis, Jeg legger dem inn på bloggen før jeg skifter til tørt tøy:

 

Alle aldre var med:

BARN AV REGNBUEN:

 

Et syngende rosetog:

 

En syngende rosehllsene til Tinghuset:

 

Jeg festet min rose til tusen andre der foran tinghustrappa:

 

 

 

For meg hendte noe stort på tirsdag 27.3.12 Da fikk jeg formidlet en skatt jeg har båret på helt siden våren 1968: Russisk lesning av Sjostakovitsj femte symfoni, slik min professor på Leningrad-konservatoriet viste meg etter at hun hadde presentert meg for Sjostakovitsj. Jo da, dette har jeg gjort med egne studenter i alle de åra jeg har hatt på Institutt for musikkvitenskap,UiO, da nødvendigvis med bruk av CDer: Men denne kvelden: med  et virkelig bra symfoniorkester til disposisjon i en offentlig konsert. Det var Universitetets symfoniorkester som hadde ideen, det var dette orkesteret som inviterte, bruke det direkte, vise og fortelle. Sammen med dirigenten, Cathrine Winnes Trevino –  hun har vært helt utrolig å samarbeide med – ble avsnitt i alle fire satene valgt ut for å få fram det jeg var ute etter.

Om Cathrine og jeg hadde kjemi?: Se dette bildet:

Om vi var samkjørte? Se dette bildet:

 

Om det var trøkk? Se dette bildet fra 1. sats, her er det full blås i dyp messing:

Det endte med stående appalus fra flere hundre, mange av dem kjære i mitt liv. At universitetets rektor kom bort, takket og grautlerte meg etterpå, satte jeg særlig stor pris på. Veldig hyggelig var det også at tre russiske musikere, sikkert studenter ved Musikkhøgskolen kom bort og takket på sitt språk:» Endelig kjenner vi oss musikalsk hjemme her i Norge!» stråelte tid. Klart sånt beveger.

Om vi var fornøyd? Se dette bildet da det hele var over:

JRB mellom Cathrine, dirigenten og Anders Lindstad, som hadde ideen til dette. Takk Anders. Og takk for ditt cello-spill!

Etter store jordskjelv kommer det gjerne etterskjelv. Jeg kjenner faktisk ennå emosjonelle etterskjelv etter Sjostakovitsj Femte, 27.3.12

 

I ettertid har jeg fått vite at rektor Ottersen har lagt inn en kommentar til denne kvelden på sin «rektors blogg».. Jeg fikk oversendt en link til denne bloggen i dag, et par uker på etterskudd (13.4).

Den er verd å lese, ikke minst i disse tider der mitt gamle institutt — Instiutt for musikkvitenskap ved UiO – vurderes fratatt sine praktiske musikkdisipliner. Ikke ante jeg noe om dette denne Sjostakovitsj-kvelden med rektor i salen.

Underlig: Ingen kan studere/forske i Shakespeare uten å beherske engelsk, ingen lege kan utøve sitt fag uten praksis med kniv og kropp. Og ingen kan reflektere over musikk uten egenkontakt med levende musikk. Rektor Ottersens bloggkommentar godtgjør nettopp dette. Energien som ble utløst i salen denne kvelden trenges i all tenkning, all forskning, all formidling om den skal nå fram og opp — dit UiO har satt seg som mål å komme — på flest mulig fagfelter:

Musikk og formidling

 

STEINERHØYSKOLEN PÅ BERLE I OSLO

Det var sommervarmt, blåveisen hadde meldt seg på Kalvøya og det var fredag ettermiddag fra 17.30 til 20.00. En forelesning mot alle odds, tenkte jeg, kan dette gå bra, så kan det meste av sånne ting gå bra.

Det gikk makeløst bra, sjelden har jeg møtt mennesker med så mye  entusiasme, generøsitet, latter, engasjement og klokskap. Energi bar oss gjennom denne kvelden, der jeg startet med å fortelle om noe som er i gang i Nesoddens kommune og som kanskje kan få nasjonal betydning (se blogg nedenfor). Her er mqange som brenner for en mer musisk skole, fri fra byråkratisk kontroll i alle

Hilde Lengale, som hadde invitert meg, ble kort varsel forhindret fra å komme. Dagen etter fikk jeg mail fra henne:

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000001026 Hei!

Jeg har fått fantastiske tilbakemeldinger på foredraget ditt og er veldig lei meg for at jeg ikke kunne være der. Noen ganger vil livet det annerledes enn vi hadde tenkt, da er det ikke annet å gjøre enn å prøve å finne mening i det som skjer.
I alle fall, tusen takk for at du inspirert foreldre og lærere fra Steinerskolene i Norge. Jeg vet det kommer til å gi frukter i form av gode opplevelser for barn, og det var mitt ønske og mål.

Lev godt!
—
Vennlig hilsen
Hilde Lengali
Daglig leder i Steinerskolenes foreldreforbund

 

 

ledd!

Jeg har orkesteret med meg på scenen og skal bruke det for å formidle en russisk forståelse av Siostakovitsj’ 5. symfoni, komponert under Stalins Moskva-utryddelser i 1936-37, da millioner bare forsvant/ble drept/forvist

Jeg fikk hilse på Sjostakovitsj våren 1968 da jeg var student ved Leningrad-konservatoriet. Han inviterte meg til urframføringen av sin 2. fiolinkonsert med David Oistrach som solist og med sin sønn Maksim som dirigent. Etter dette var det at min professor, Jelena Michailovna Orlova, satte meg inn i budskapet bak Sjostakovtisj’ 5. og 7. symfoni.

På mitt eget institutt har jeg formidlet dette videre i mange år. Nå blir det 5. symfoni med levende musikk. Dirigenten og jeg hadde fire timer sammen på onsdag, det glødet mellom oss. Gjett om jeg gleder meg. Kom — og del gleden — og den musikalske rystelsen. For dette er svær musikk, rystende mørk og brutal, fjærliett vittig  og biendende ironisk!

 

I «Det musiske menneske» (nytt opplag høsten 2011) finnes for øvrig et stort  kapittel om Sjostakovitsj.

Dette er iallfall sikkert: Jeg foreleste for lærere på Berger skole på Nesodden 12. mars 2012. Rektor Petter Moen hadde før jul kjøpt 50 ex av «Skilpaddens Sang». Som skolens forberedelse til min forelesning hadde alle lærerne lest og gitt en skriftlig kiommentar til ideer i boka. Klart det var spennende og givende. dette har jeg ikke vært med på før. Så begynte jeg da også med å be om kommentarer. Et løft inn i denne ettermiddagen ble det.

På kvelden var det møte i Tangenten, Nesoddens nye kulturhus, som offisielt åpnes 24. mars. På møtet deltok Nesoddens ordfører, Nina Sandberg (hun var også med på min foredrag en god stund), Petter Moen og andre skolepolitiere på Nesodden, representanter for andre Akershus-kommuner og Marianne Aasen, leder av Utdanningskomiteeen på Stortinget, hennes personlige sekretær + JRB.

Arbeiderpartiet er på let etter ny skolepolitisk tenkning fram mot neste stortingsvalg. Min musiske synergimodell, som er vedtatt av Vågå kommune, ble drøftet. (Stoltenberg åpnet Norges første musisk baserte skole på Vågå 18. mai 2011, se blogg.)  Tanken er at Nesodden kommune nå skal realisere denne modellen ut fra sine  forutsetninger og ressurser. Herfra kan det så gå impulser videre inn i et nytt skoleprogram for AP og landet. Hva vi konkret snakket om? Min munn er lukket med syv segl. Vent og se!

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000000673 Hei Jon-Roar

Takk for en flott dag på Berger.
”Den beste plandagen jeg noen gang har vært med på” er en tilbakemelding jeg har hørt mange, mange, mange ganger i dag.

Legger ved noen bilder fra dagen i går.

Vennlig hilsen

Petter

Berger skole på Nesodden

  Bamsen til rektor som alltid er med når han snakker med elevme på kontoret sitt. Denn dagen var han med å hørte på hv ajeg hadde å si. En stor inspirasjon!