Kategori: Uncategorized

Tysvær ligger en snau times kjøretur fra Haugesund. Kommunen har et flott, nytt kulturhus, ikke stort og prangende, den er del av et atrium med blant annet kirke, derav navnet Tysværtunet.

DKS er forkortelse for «Den kulturelle skolesekken». Med tilførte tippemidler tilbys skoler kulturbesøk. Noe administreres sentralt gjennom Rikskonsertene, noe tas hånd om via Fylkeskommunen, noe settes i gang lokalt i kommunene. Hver skole skal ha en kulturkontakt. Denne dagen var 28 kulturkontakter invitert til å bevisstgjøres på kulturens betydning og musiske mening. Derfor var jeg invitert. Mange var vi ikke, men tett, meningsfylt og nært ble det.

Det var Egil Ovesen, mussikkprodusent, som tok kontakt med meg. Det viste seg at han vikarierer for en av min virkelig kjære hovedfagsstudenter fra 1990-tallet, Gine Heien. Norge er et lite land…

Egil spiller trompet i storband, dirigerer korps, har hatt 1 1/2 års opphold i Tanzania. Verdifull bagasje for DKS, spør du meg!

Men alle som jobber med DKS må vite noe om Rolf Hofmo. Den mannen ruver. Hvorfor?

Vi visste ikke hvor Snarøyveien 26, Fornebu er, verken jeg eller taxisjaføren. Så han satt meg av ved feil hus, den nyeste Aker Solutions-bygningen. Den andre Aker Solutions-bygningen ligger på baksiden av Telenor-komplekset. Det førte til at jeg gikk gatelangs en 10-15 minutters tid. Men jeg fant til slutt fram i kveldsmørket. De frammøtte og jeg hadde deretter en fin Munthe-kveld sammen, det fantes sogar en Margrethe Munthe-slektning blant de frammøtte. Om vi sang Margrethe Munthe-sanger? I fleng! Så ble det min oppgave å plassere dette psykologisk og politisk. Det gjorde jeg. Hvordan? Den som leser får kanskje se.

NORLA er en organisasjon som promoverer norsk litteratur i utlandet. NORLA tok med seg den nye filmboka mi til bokmessen i Göteborg i slutten av september og deretter til bokmessen i Frankfurt i oktober.

Så fikk jeg en mail:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold,

jeg heter Frank Zuber og oversetter fra norsk, dansk og svensk til tysk, både fagbøker (bl.a. «Hjertets kulturhistorie») og skjønnlitteratur (f. eks. Tarjei Vesaas’ «Fuglane»). Per Øystein fra NORLA viste meg boken din på messen i Gøteborg, og jeg må si at jeg er veldig begeistret for dette enestående verket. Selv er jeg veldig glad i både film og musikk (mest klassisk), så jeg fikk stor lyst til å gjøre noe med boka.

På bokmessen i Frankfurt lånte jeg den og gikk en runde for å lete etter forlag som kunne være interessert i dette spesielle emnet. Jeg fant t.o.m. flere, det skal jeg komme tilbake til senere, men det er flere spørsmål som må avklares før noe tysk forlag ville se nærmere på saken.

Samme dag som jeg kunne lese Erlend Loes anmeldelse av den nye boka mi i Aftenposten (se nedenfor), fikk jeg så besøk av Frank Zuber. Tilfeldig? Et godt tegn?

Vi spiste lunsj sammen på mitt kjøkken og fant virkelig tonen. Da han fortalte at Sjostakovitsj var hans yndligskomponist, måtte jeg jo gi ham et eksemplar av «Det musiske menneske», der jeg jo har skrevet et kapittel om nettopp Sjostakovtisj. Han var forundret over at «Det musiske menneske», som jo er oversatt til 10 språk, ennå ikke finnes på tysk. «Det burde gjøres noe med,» mente han, «bokas tema er jo tidløst.»

Men aller fremst nå: En mulig tysk utgave av  «… som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film». Kan han lykkes? Vieles Glück!

HER ER HELE ANMELDELSEN. KLART JEG BLE VELDIG GLAD!

Aftenposten, 15. november 2012

Erlend Loe:

Annerledes. Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvolds nye bok om musikk og kvinner i film ligner ikke på andre filmbøker.

Ensom svale. Det beste med Jon-Roar Bjørkvolds nye bok … som forandret verden — 90 år med musikk og kvinner i film er at ingen av de store forlagene har fått lov til å tukle med den. De ville garantert ha forsøkt å strømlinjeforme den.

Utemmet. Slik boken nå framstår, utgitt på Bjørkvolds eget Freidig Forlag, er den utemmet og tiltrekkende. Den aldrende professorens musikkunnskaper og livslange kjærlighet til film blander seg med innfall og formmessig lek.

I starten kan man komme i skade for å tro at boken tilhører coffee-table-bok-familien, altså den lett tilgjengelige og ufarlige typen bøker man danderer på salongbordet før gjestene kommer, eller før eiendomsmegleren skal ta sine bilder. I virkeligheten en den bare utkledd som coffee-table-bok.

For egentlig er den en reise, en reell kilde til kunnskap og en dypt personlig oppsummering av et kinoliv hvor hovedinteressen har vært bruken av musikk og kvinnens rolle. Det er noe tiltrekkende over Bjørkvolds ublu mangel på politisk korrekthet i måten å nærme seg kvinnene på.

Beundring og drømmer. Man forstår hva som har styrt blikket hans i møtet med alle disse filmene, men motivene oppleves ikke som tvilsomme, det er beundring og drømmer som styrer. Dessuten er kvinnen underlagt musikken. Vi beveger oss noen ganger helt ned på detaljplanet.

I innledningen presiserer Bjørkvold at Morricones landskapstema i Once Upon a Time in the West løftes fra Ess-dur til E-dur, mens i gjengivelsen som er å finne på YouTube fins samme sekvens en halv tone lavere. Han uttrykker håp om at de fleste vil være i stand til å leve med dette avviket.

Boken er stor i formatet, tung og deilig, med hundreogfemtini helsides svart-hvitt bilder av kvinnelige skuespillere. Filmutvalget spenner fra Chaplins The Kid (1921) til Lee Daniles Precious (2009). Her fins filmer fra mange land, men hovedvekten er naturlig nok amerikansk.

På YouTube. Franske filmer er også godt representert, og dessuten forstår man raskt at Bjørkvold har et spesielt forhold til det russiske. Flere norske filmer er med, og ni av hundreogfemtini regissører er kvinner, samt tre av komponistene. Som Bjørkvold skriver: ”Filmhistorien har i umåtelig stor grad vært styrt av menn.” Det som virkelig gjør boken til en fryd er at musikk fra alle filmene er å finne på YouTube.

Dermed kan man bla seg gjennom boken og samtidig lytte og se på ikoniske sekvenser fra Casablanca, De andres liv, Budbringeren, Jules et Kim, Sommaren med Monika og altså over hundreogfemti andre. I teksten er Bjørkvold helt fri.

Noen ganger er han akademisk og presis, andre ganger pratsom og merkelig. Han stiller spørsmål som ikke besvares, innfører notater og tankerekker og gjør i grunnen akkurat som han vil.

Når han omtaler Coen-brødrenes Fargo (1995), intervjuer han seg selv med bruk av filmens sjargong. Akkurat det er en blanding av irriterende og fantasisk, mens boken i sum stort sett bare er fantastisk.

Forbilder er viktige. Da jeg var gutt, var Frode Thingnæs mitt forbilde. Han var den store solisten i Sinsen guttemusikkorps. Jeg husker tonen hans, den var så vakker. Frodes solonummer i kopset var «Akrobaten» og «»Bayersk polka». Jeg ønsket brennende å bli som Frode, han hadde en vibrato og et håndledd rundt sleiden du bare kan drømme om. Så da jeg var 14 år, skrapte jeg sammen det jeg hadde av sparepenger, tok trikken til Storgata, gikk inn på Slagerforlaget i Operapassasjen i Oslo og sa: «Jeg skal kjøpe et Getzen trombone.» Dette var mitt første egenkjøpte instrument, synet av skinnende messing i en instrumentkasse med fór i burgunder skal jeg aldri glemme. Pris Kr. 1750, mye penger, en skatt.

Jacob Heier, dirigenten vår, lot trombonerekka marsjere først i korpset, Frode på ytre venstre, jeg på ytre høyre. Smilende prøvde jeg å henge med på Frodes avvik fra bassgangklisjeene = improvisasjoner. Stas. Da Frode slutta, han er tre år eldre enn meg, fikk jeg overta «Akrobaten». En svimlende ære. Siden gikk vi hver vår vei, begge fylt med musikk.

Takk, Frode. Du har vært stor for mange. Jeg kan forresten fremdeles huske mora di. Hu var så stolt av deg. Vakker var hun, høy, slank og lyrisk, en fremmed fugl med langt rødlig hår. Jeg tror du fikk mye fra henne.

Min Getzen står fremdeles i stua, urørt i meningsløst mange år nå. Men den skal jeg ha livet ut. På tide å ta den fram og spelle litt trombone igjen, Frode? Du der, jeg her?

Den sosialpedagogiske høgskolen i Sandnes forbinder jeg med tre kvinner:

Eva Norland

Mosse Jørgensen

Judith Tollevik

To av dem var store reformpedagoger:

Eva Norland, som døde nå i høst, var opprøreren ved Universitetet i Oslo som ville vekk fra en amerikansk, behavioristisk pedagogikk.

Mosse Jørgensen var første rektor på Forsøksgym. Min nære og kjære venn Mosse døde i 2009.

Judith Tollevik er skolens mangeårige rektor.

Mosse ba meg i sin tid å støtte denne skolen. Det lovet jeg. Ikke ved noen skole i Norge har jeg forelest mer regelmessig enn ved Den sosialpedagogiske høgskolen i Sandnes. Også denne gang ble det et sterkt møte med stort sett godt voksne studenter — de fleste kvinner. Ved denne høyskolen søker mennesker faglig  «påfyll»: Førskolelærere, grunnskolelærere, helsefagfolk … Det er forunderlig hvordan du merker at de har livserfaring i bagasjen. Det løftet seg også 13. november 2013

Dette var min siste forelesning her med Judith Tollevik som rektor. Hun har nå fylt 80 år og takker av ved dette skoleårets slutt.

Etter tre timer gav salen meg en varm og lang applaus. Jeg gav den videre til Judith.

Opplegget var dristig nok: En helt åpen forelesning. Byens befolkning ble gjennom avisomtale invitert til å høre på Jon-Roar Bjørkvold fra 18-21 en tirsdag. Dette var opprinnelig tenkt som en gave fra Steinerskole-foreldre til lærerne. Og så ble det åpnet for alle som som kunne tenke seg å komme. Det kom 150. De fylte den store salen på Skeisvang videregående skole. Etter tre timer endte det i en langvarig, stående applaus.Vi fikk til noe viktig sammen denne kvelden. Det takker jeg for.

Ti minutter før jeg begynte: Salen er i ferd med å fylles.

Skeisvang er en videregående skole med musikk, dans og drama, et linjevalg som Clement under Bondevik II prøvde å bytte ut med matematikk som del av sitt kunnskapsløft. Det var jeg med på å stoppe over natta, med Rolf Reikvam i salen i september 2003 på Hotel Helsfyr i Oslo. Rolf Reikvam var dengang leder av undervisningskomiteen på Stortinget. Jeg tok dengang i bruk gruppa  «Rage against the machine» med låta «Gotta take the power back». Det var ungdommens protest som virket dengang. Jeg fortalte historien nå, åtte år senere. Igjen spilte jeg «Rage». Resten av kvelden brukte jeg på å begrunne hvorfor musikk, dans og drama er livsviktig, ikke bare på videregående, men gjennom hele livet. Vi avsluttet med Simon & Garfunkels «Bridge over troubled water». Hvorfor? Fordi det er musisk energi som får livsbrua til å bære.

Her er Steinersskolebarn med eurytmi, de åpnet kvelden. Takk til dere!

Og her er Mona Eritsland fra FAU Steinerskolen, det var hun som fikk jeg over til Haugesund denne staskvelden.

Og her en Margot med Mercedes, hun brakte med staselig rundt:

Som dere ser: Det blåste!

Bord til 100 mennesker var pyntet til fest til ære for Thorbjørn Egner, 100 år.

Og jeg var invitert som kveldens foredragholder. Bak invitasjonen stod Bjørn Egner, som hadde en kort presenstasjon om sin far som billedkunstner:

Jeg har hatt en nært forhold til Thorbjørn Egners stemme helt siden jeg var liten gutt. Da jeg skulle begynne i første klasse på Sinsen folkeskole og oppdaget en kollisjon med Barnetimen for de minste der Thorbjørn Egner fortalte om Ole Brumm og tidspunktet for skolestart, var mitt valg krystallklart: Thorbjørn Egner. Og hadde det ikke vært for at pappa fikk låne en magnetofon på jobben som mamma lærte seg å betjene (pappa var varebilsjåfør i Proton), ja, så hadde alt som het skole og utdanning gått fløyten for mitt vedkommende. Men nå løste det seg: Brumm i opptak etter at skoledagen var over, gjorde susen. Og jeg fastholder mitt standpunkt: På «Øde Ø» er det en bok jeg iallfall skal ha med med: Milnes «Ole Brumm og vennene hans», oversatt av Thorbjørn Egner. Min utgave er fra 1953, den står på hedersplass i bokhylla på stua.

Mitt Egner-postulat: Stemmen er nøkkelen til hans eventyrlige suksess. Den er svanger med sang og musikalske muligheter. Om dette blir det kanskje en bok til neste år, da i fornemt musisk selskap med blant annet Alf Prøysen. I 2013 er det nemlig hans tur til å bli 100års-feiret.

Jan Otto Johansen er Kunsterforeningens formann. Han innledet denne kvelden med et hevet rødvinsglass fra talerstolen: «Det viktigste ordet på norsk er SKÅL!»

Jan Otto og hans kone Siw Kirsten tok meget sjenerøst vare på Eva og meg under måltidet, vi hadde «æresplasser» ved formannens bord lengst fremme.

Selvsagt hørte sang med og det på Egners — milevidt fra bel canto.For som i Thorbjørn Egners fortellemåte: Undringspauser mellom hver lille frase er helt avgjørende.

På vei til garderoben etter fordraget støtte jeg på Espen Schønberg, han var på vei hjem. Nå stanset han smilende. Jeg begynte straks av oppriktig hjerte å takke ham for stor scenekunst, ikke minst husket jeg hans Hamlet, solo på Amfi. «Nå er det min tur!», sa Espen Schønberg. «Du skjønner, jeg skal spille Tobias i Tårnet i Nationalteatrets Kardemomme-forstilling. Men etter å ha hørt deg her i kveld, skjønner jeg Egner på en helt annen måte. Du har har forandret min Tobias. Tusen takk skal du ha!»

En takk som denne vil jeg bære med meg livet ut.

Nå er den nye boka mi

» … som forandret verden. 90 år med musikk og kvinner i film»

på vei ut i verden. I morgen ettermiddag i NRK P2, Kulturhuset: Intervju. Vi blir tre i studio 15: NRKs Ugo Fermariello, et flygel og jeg. I boka mi er det 159 filmer. Vi har valgt ut tre av dem. Prøv å gjette hvilke. Her skal både spilles og fortelles!

Deichmanske Bibliotek løfter nå fram den nye filmboka mi. Her er lenkene:_

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000000921 Facebook: http://www.facebook.com/pages/Deichmanske-bibliotek-Musikkavdelingen/108672912540429?ref=hl

Blogg forside: http://blogg.deichman.no/musikk/

Blogg sak: http://www.facebook.com/pages/Deichmanske-bibliotek-Musikkavdelingen/108672912540429?ref=hl

Forsiden og omslaget av boka mi ser slik ut: