Kan dere se for fint vi hadde det! Jeg bare gjentar: Disse seniorsentrene rundt om er gull verd. Her kommer kunnskapsrike og kunnskapshungrige mennesker regelmessig sammen, vinn-vinn er bare fornavnet.Det var så høyblokka svingte med!
Folkehelse? Ja, i hvert musiske sekund vi var sammen .
Lindis Evja, leder for Frelsesarmeens sosialtjeneste, som inviterte meg. Frelsesarmeen har et ressurssenter på Jeløya, med praktfull utsikt over Oslofjorden. Denne ettermiddagen møtte jeg et 30-talls ledere:
Jeg startet med å takke Frelsesarmeeen for viktige musikkimpulser. Det fikk jeg gjennom sju år i Sinsen guttemusikkorps der jeg spilte trombone. «Jacob Heier var vår legedariske dirigent!» sa jeg. Da klappet flere spontant. For Heier kjente de veldig godt. «Og så Thorleif Hurum!», fortsatte jeg, han var korpsformannen per exelance og dessuten trykker i Frelsesarmeen.» Og så spilte jeg et spor fra den tredje CDen på lydboka mi, et spor som alltid gir meg klump i halsen: Ildsjelen. (fra «Foten trår, hjertet slår. Musikk. Mennesker. Mening»). Og dermed var det gjort: tre timer tett musisk kontakt, refleksjon og sang med nettopp ildsjeler. Hurum skulle bare visst at Gardemusikken bidro på dette lydsporet over 40 år senere. Hvordan? Lytt og les!
Sønnen min, Kjartan, sendte over en tweet som gledet:
«Vi er huge fans av ‘Det musiske mennesket’ og for en killer foreleser han er og var.»– Johan Hallesby (@johanhal)
Jeg fikk en mannlig intervjuer, han kunne mye om musikk og film. Veldig bra. Jeg fikk også instrument med meg i studio. Veldig bra. Men filmkuttene ble kuttet i forhold til avtalen dagen før. Ikke så bra. Men jeg håper at resultatet i sum ble bra nok. Opptaket ligger på nettet, om noen skulle være interressert. Her er både litt Chaplin og litt Kubrick, musikk og kvinner
Min russisklærer, Aleksej Perminow, fylte 90 år 4. oktober.
Dette kan fastslås med 100% sikkerhet: Ingen lærer i Norge har hatt så mange oppegående elever.
Perminow var vår legendariske russisklærer. I løpet av et års språklig hardkjør skulle vi elever fungere som tolker i tilfelle krig med Sovjetsamveldet. Vi var unge, vi leste russisk om dagen, vi drømte russisk om natta. Det var vår variant av militærtjenesten. Den foregikk i ei brakke i Gardeleieren. 18 elever delt på to klasser, vi bodde tre på hvert rom. Jeg tilhørte kurs 7, var samboende med Einar Førde og Per Glad, begge superpreseterister fra gymnaset året før. Selv var jeg en fersking på 19. Fra mitt kull på 18 ble senere halvparten av oss professorer, i ulike fag (en i russisk), to ble statsråder og en ble ambassadør. Så, vi var en sær flokk. Og Perminow hadde åtte kull til … Folk fra disse russiskkursene har i sum preget norsk etterkrigsoffentlighet i så stor grad på mange viktige felter at det knapt kan overvurderes. Ingen har oversikt over dette. Blant mange denne kvelden traff jeg eksempelvis igjen Ivar Fonnes, nå riksarkivar. «Jøss, har du også gått på russiskkurset med Perminow.» Det hele kan minne litt om Mot Dagistenes innflytelse på 1930-tallet, bare politisk spredt i et spenn fra Lars Roar Langslet til Einar Førde. Mange av oss på Kurs 7 har blitt venner for livet. Også med meg som forlot russiskkurset mot slutten og ble sivilarbeider.
Vi pugget heldigvis ikke bare russisk grammatikk. Perminow fikk sneket inn russisk litteratur, både noveller og dikt. Russlands største dikter, Aleksandr Pushkin, ble vår store helt, alle lærte noen av hans dikt utenat — og husker dem fremdeles. Og så sang vi russiske sanger med en meget sangglad Perminow som forsanger. Klart han traff noe i meg, ja så mye at det gav mitt liv en avgjørende retning, menneskelig og faglig. Det er jeg evig takknemlig for.
Russiskkursene 1-9, i alt 95 nå grånende menn, var torsdag kveld 4.10.12 samlet i Oslo Militære samfunn, for å feire vår alles lærer Aleksej Perminow, med jubilanten på 90 i aller beste velgående. Russskij medvjed, en russisk bjørn! Festkomiteen hadde bedt meg synge for ham, jeg tror det var jubilantens eget ønske. Det kjentes iallfall som en stor ære. Og jeg håper at han kjente at min sang til ham var en musisk takk fra oss alle. Russisk allsang ble det også plass til, for dette var en sangglad flokk. Dere skulle hørt trøkket da vi sang ”Stenka Razin”. Jeg dro til på pianoet, i F-dur. Det satt, på russisk vis! Og Perminow, jubilanten selv? Han var så til de grader per stemme denne kvelden!
Hvorfor lansering i akkurat gamle Ullevål kino, nå nedlagt? Og hvorfor hovedtittelen » … som har forandret verden»? Om dette har jeg skrevet på bokas bakside:
Det må ha vært i 1959 eller 1960. Jeg var 16 år og så Den siste bredd på Ullevål kino i Oslo. Kinoen er for lengst nedlagt, men filmen vil bli sittende i meg livet ut.
Handlingen, basert på en roman av Nevil Shute (On the Beach), er lagt til 1964.
3. verdenskrig er brutt ut. Dette kjentes ikke ut som science fiction, dette var en del av vår egen nære, umulige framtid. Atomkatastrofen mange av oss fryktet på denne tiden, er i filmen et faktum. Nesten alt liv er utslettet, bare ett kontinent gjenstår: Australia. Meteorologene beregner vindstyrke og vindretning. De gir Australia høyden fem måneder før radioaktivitet vil ha tilintetgjort den siste rest av liv på jorda. Hva gjør mennesker da, med kort tid igjen å leve? Det haster. Du er følsom når du er 16 år. Ville jeg rekke å bli 20? Spørsmål hamret bak pannen på vei hjem.
Gjennom hele filmen veves musikk jeg var glad i fra før, «Walzting Matilda», Australias uoffisielle nasjonalsang. Denne musikken er så enkel og naken, filmens dommedagssorg fikk forsterket mening. Ordene kunne jeg utenat, jeg ble ikke kvitt dem:
Once a jolly swagman camped by a billabong
under the shade of a coolibah tree.
And he sang as he watched and waited ’til his billy boiled,
«You’ll come a-waltzing, Matilda, with me».
Neste dag kjøpte jeg et merke som jeg festet på jakka mi: «Nei til atomvåpen!»
***
Jeg ringte min gamle arbeidsplass, Universitetet i Oslo, en ukes tid på forhånd, spurte om å få leie gamle Ullevål kino og forklarte hvorfor jeg så gjerne ville det. Jeg visste jo at kinoen fremdeles er kino-intakt. Og UiO svarte et sjenerøst JA, og mer enn det: Jeg skulle få ha denne kvelden i gamle Ullevål kino vederlagsfritt. Klart sånt rører en gammel professor. Takk UiO!
Og det stoppet ikke der. Lasse Moer, knyttet til SV-fakultetet, saseg mer en villig til å kjøre film for meg, han kan teknikken. Betaling ville han ikke ha, enda dette var utenfor arbeidstid. Takk, Lasse Moer! Og det stoppet ikke der heller. For da UiOs kulturansvarlige, Gjøril Songvol,l fikk høre at jeg hadde bestilt leie av et keyboard fra Aspheim, grep hun hun: ”Du skal få lå mitt, så slipper du den utgiften!” Takk, Gjøril!
Her er Gjøril utenfor gamle Ullevål kino, medbringende sitt eget instrument. Dette måtte jo gå bra:
Gamle Ullevål kino er her i ferd med å fylles rimelig oppopp med familie, venner, naboer og kolleger. For dette var en lukket visning uten presse til stede:
Jeg er en garvet foreleser. Men dette beveget, jeg kjente en klump i halsen da jeg begynte. Et glimt av 10 års arbeid skulle deles med mennesker som har vært viktige i mitt liv, mange har også fullt dette arbeidet ringside i disse 10 årene. Klart noe traff da jeg begynte med å vise et filmutdrag fra nettopp ”On the Beach”, åpningens stort-hvitt-bilder koplet opp mot ”Walting Matilda” i orkesterversjon satte tonen.
«Satte tonen», ja. Jeg satte meg til keyboardet og sang «Waltzing Matilda». Og salen sang uoppfrodret med. Vi var virkelig sammen om dette. Så fulgte utsnitt fra og kommentarer til flere filmer, i veksling mellom meg ved keyboardet og visning av filmkuttene. Her var mye, fra Chaplins «City Lights» og «Limelight» til Kubricks «Eyes Wide Shut». Halvannen fortettet presentasjon av boka mi var det, med mye blomster da det hele var over.
Nå venter den offentlige ilddåpen, Jeg gleder-gruer meg!
Denne boka har jeg levd med i 10 år. Det har blitt en omfattende filmhistorie, filmmusikkhistorie og filmkvinnehistorie. 159 filmer, 349 sider. Maken har ikke vært laget.
Til hver film: en side med tekst der jeg henter fram musikkens rolle i filmen, noe sikkert kjent og kjært, noe sikkert skjult for de fleste.
Til hver film: En helside med et svart-bilde av kvinnen i filmen jeg skriver om. Slik spilles bilde mot tekst, slik spilles tekst mot bilde. Bokformatet er stort, trykket kan bli heftig.
Jeg har via Scanpix hatt online tilgang til store filmarkiver og kunnet velge bilder på øverste hylle i filmhistorien. Vakkert og viktig har det blitt. I sum sier disse bildene noe om hvordan kvinner gjennom 90 filmår har blitt sett på og formet som globale ikoner. Star Dust. I registolene: framfor alt menn.
Og musikken? Den tilfører filmfortellingene energi, form og mening. Komponistenes massemediale makt og påvirkningskraft er enorm. Hvem er de? Og hva gjør de med filmene — og ikke minst med oss?
Om du klarer å lese baksideteksten jeg har skrevet på bokomslaget (se nedenfor), får du en av mange innfallsvinkler om bokas hovedtittel — og hvorfor jeg skal presentere boka nettopp i gamle Ullevål kino:
FILM-FOTO-QUIZ:
1) Hvem er avbildet på forsiden av boka? Fra hvilken film? Og hva har dette med bokas tittel å gjøre?
2): Klarer du å gjenkjenne noen av de andre kvinnene som er avbildet? Alle er med i boka mi — i vakkert, stort format! HVilke filmer dreier det seg om?
Thorbjørn Egner med «Barnetimen for de minste» har betydd veldig mye for meg. Men det oppstod en umulig kollisjon.
Det var høsten 1950 og jeg skulle begynne i 1. klasse på Sinsen skole. Skoledagen startet kvart på ni, fikk jeg vite.i MEN: Barnetimen med «Ole Brumm» startet ti over halv ni!. Mitt valg fra kategorisk klart: «Ole Brumm!» Hvordan skulle mor og far få meg til å begynne på skolen?. Jeg nektet jo. Far fant en løsning: Han kjørte varebil i Proton (i dag Simens). Der fikk han låne en «magnetofon», et monster på 35 kilo som kunne ta opp lyd (senere kom Tanberg med lettere og mer elegante bådopptakere).. Resultat: Mamma lærte å ta opp Ole Brumm på radio. Dermed fikk jeg høre Thorbjørn Egner fortelle når jeg kom hjem fra skolen. Så det ble etter hvert både Brumm og skole på meg.
Jeg elsket Thorbjørn Egners stemme, den vil sitte i meg livet ut. Så da jeg ble bedt av Norsk Barnebokinstitutt om å bidra på et dagseminar om Thorbjørn Egner som del av «Egner 100 år», var mitt svar et hengivent «ja»!. Tematikken surrer umiddelbart i hodet som hos Brumm selv når han tenker på honning: «Jeg vil snakke om stemmen hans, dens musikk og veien derfra til sangene og teateret.» Og slik ble det.
Det ble en virkelig spennende dag 20.9.12. Hør bare: Harald Norberg snakket om Egners bilder. Bjørn Egner og John-Kristian Alasaker snakket om teateret og scenografi, Harald-Back-Wiig snakket om lesebøkene, Tone Vold snakket om «neger-debatten, Øystein Sjaastad snakket om Egner og Palton, Nina Christensen viste Halfdan Rasmussens geniale oversettelser av Egners sanger. Og så fikk altså jeg æren av å avslutte om Egners stemme. Stas var det. Det syntes også Egners familie:
Her sammen med Turid, Marit og Bjørn.
Legger du merke til plakaten på veggen bak oss? Den fortjener å løftes fram i tider som våre:
Nevnes — og vamt anbefales — må den store utstillingen med Thorbjørn Egners bøker i Nasjonalbibiioteket, satt sammen av av Anne Kristin Lande i samarbeid med familien. Dette er et MUST for alle Egner-elskere! Og vi er mange.
Det var lederen for Barnebokinstituttet, Kristin Ørjasæter, som hadde ansvaret at denne viktige dagen i Egner-året:. Takk, Kristin!
Jeg har vært mye i Troms, med dette var første gang jeg landet i Bardufoss.
Det var Tommy Mylklebust som inviterte meg. Hans historie minner om min: Tommy hadde protestert mot at alle timene et halvt år framover skulle være ferdig disponert: «Det går ikkje,» mente Tommy, da blir ikje undervisninga levandes». Rektor og rådmann skjønte ikke det, så Tommy slutta som ungdomsskolelærer. Når leder han Frivilligsentralen på Finnsnes i trivs med det. Vi har mykje felles, han Tommy og jeg:
Som motspill mobilerte Tommy musisk i Finnsnes og samla nesten 300 mennesker i Kulturhuset på blanke ettermiddagen. Utrulig:
Det endte med stående applaus. Her var det energi i mengder. Men hvor var rådmann? Og hvor var rektor?
Dette skrev Tommy til Finnsnes-folket i etterkant:
«Til alle dere som var der i dag og ble truffet i sjela: La ikke dette
bare bli en engangsbegivenhet. Det er for stort og viktig til det. La
energien og kraften i det musiske blåse inn over kommunen vår, slik at
vi får ut skapertrangen og kreativiteten – det ekte – i våre barn.»
Kraften fra Tommy og ettermiddagen på Finnsnes fulgte med like inn i solnedganen på vei mot flyplassen i Tromsø på veien hjem:
Er det Tommy som smiler sin takk? Jeg tror nesten det! Takk Tommy!
Det var Utdanningforbundet, Risør, som inviterte. Rundt 80 menensker var samlet i det gamle Rådhuset, først og frmest for fra barnehage og grunnskole. Og her var alt på plass, sånn skal det være! Takk Risør:
Stående midt foran: Esther Hoel som først kontaktet meg. og tok vare på meg hele veien Vi smilte om kapp med sommersol i Risør da det hele var over.