Som bursdagsfeiring var det flott, som opera ikke godt nok. På bildet framstår hovedpersonen med Pinocchio-lang nese. Men det er helt feil. Han er barbert neseløs.
Jeg har skrevet om «Nesen» i et stort anlagt Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske». Dette kapittelet står seg også i dagens diktatoriske Putin-tider. Nikolai Gogol — operaen baserer seg på en novelle han skrev på 1830-tallet — var for øvrig fra Ukraina.
Kategori: Uncategorized
«Musisk beveget og beruset!» skrev jeg til Hanne og takket da denne makeløse kvelden var over. For makeløs er hun. Stemmeprakt i et spenn fra contraalto til divasopran, tekstdybde språklig og psykologisk, cabaret-virtuos ved flygelet — og hun passet seg slett ikke for sagen.
Slik så hun seg selv og sin tid for 25 år siden, det var som del av en eksamensbesvarelse og «Musikk og identitet» En pennefør jente på 22 tar ordet på vegne av sine jevnaldrende og sin tid og´skrev om «Min ironiske generasjon»:
Tradisjonelt vil en ironisk form tjene et autentisk innhold … Men ironibegrepet tøyes … uten den kjernen av autentisitet som har rettferdiggjort ironien gjennom historien. Den vil ikke uten videre erkjenne seg selv om ironisk. Den egentlige meningen, — ja enhver mening glipper oss ut av hendene.
Jeg har sett og blitt skremt av en tendens: den «tomme» ironien … den er en rosa puls av 80-talls-disco på en fagfest. … Dansen tar aldri av før de verste 80-tallslåtene fyller eteren rundt midnatt. … Den allmenne konsensus må være at dette er vidunderlig dårlig, hvis ikke er det nytteløst. Hvilken musikk mine medfestende opplever sin vidunderlig god, har jeg knapt noen anelse om … Tanken har fått meg til å skjelve: Har vi i min generasjon satt vår sang i gåseøyne?
Jeg spurte Hanne om jeg kunne får ta inn denne teksten hennes i en bok jeg holdt på å skrive. Hanne sa ja og er behørig tatt inn på side 49 i «Skilpaddens Sang» som ble utgitt året etter (1998). For en skatt det har vært i mitt liv å ha hatt gamle studenter av så mange slag gjennom så mange år så lenge!
Med på møtet — det varte en time — var også to unge fra UtdanningskoMiteen: Torleik Svelle fra Senterpartiungdommen og Maren Grøthe fra Arbeiderpartiet, Tingets yngste.
Jeg hadde med meg flere ting:
a) Bilde av en kniv: betydning av lek og praktiske fag i skolen
b) En musisk skolemodell:
c) Bilde fra statsminister Jens Stoltenbergs åpning av en musisk skole på Vågå i mai 2011
Framtiden for denne skolen ble knust av to katastrofer, den første nasjonal: Terrorangrepet på Norge 22. juli vel to måneder senere. Stoltenbergs liv ble snudd. Den andre lokal: Vågås ordfører Rune Øygard ble arrestert rett over sommeren. Kommunen gikk i sjokk. I sum: alt ble ødelagt. Nå prøver jeg igjen. Denne skolemodellen, bygget på barns læringsveier, er for viktig til å ble kassert for godt. Jeg har nå skrevet et brev til Tonje Brenna. Hun brenner for lek, som jeg.
Dans på livet løs
Tirsdag 5. april hadde Kuivs Grand Ballet forestilling i et fullsatt Gjerdrum kulturhus til inntekt for sitt Ukraina. Den rasrammede kommunen fikk oppleve en makeløs kveld mot krig. Her var det dans på livet løs. Og det kjentes, med scene og sal i tett samspill gjennom to timer: Det gode mot det onde, hvit svane mot svart svane, Helten mot Satan. For hvert luftige sprang, for hver vanvittige tåspissrotasjen: jubel og applaus fra oss, takk med bravur fra dem.
Ikke var det Rothbard som til slutt ble nedkjempet der framme på scenen. Med et musikkskifte fra moll til triumferende dur ser jeg brått Putin der framme på scenen: Russlands politiske leder, som i duell med Det Gode i verden frarøves sin krigskappe og faller — til stående applaus fra den fullsatte salen!
Og så, kveldens høydepunkt: I det Aleksandr Stoianov, forestillingens Siegfried og mannlige helt, folder ut et ukrainisk flagg, avsynger ballettensemble sitt landets nasjonalsang. Framføring av en gammel russisk ballett fra 1877 blir der og da til et bitende samtidsinnlegg mot krigens meningsløse mørke. Slava Ukraine!
I desember 2021 ble nordiske trebåter innlemmet i UNESCO´s verdensarvliste. Tradisjonen er gammel. Våre vikinger erobret verden med sine klinkbygde båter. Hvor skulle feiringen skje på norsk grunn når pandemi-begrensingene var opphevet? I Buen — Mandals kulturhus! Dobbelt begrunnelse: Sjøfartshistorisk: Lindesnes fyr er Norges eldste (tent første gang i 1656), med Mandal som sin nærmeste store by. Kulturpolitisk: Tradisjonen er dobbelt skjør: a) I Mandal finnes nå en eneste båtbygger som kan kunsten med klinkbygde trebåter: Svein Walvick. b) Mandal kommune (utvidet til Lindesnes kommune nå) har ikke bare vist minimal interesse for byens båtbyggertradisjoner. Snarere tvert imot. «Skrotet» på plassen til Walvicks båtbyggeri står i veien for en sammenhengende promenade langs sjøkanten. Den domineres nå av bygg med kostbare leiligheter i Oslos Aker brygge-stil. Her passer ikke et gammelt båtbyggeri inn. «Økonomisk støtte til sånt!»?
Men med UNESCO på Buen ser pipa ut til å ha fått en annen lyd. Salen var fullpakket:
Her var Mandal Sangforening med «Anna Lovinda!», med skipsklokkeklang, bass, trekkspill og dirigent Tormod Lindland; her var allsang med «Gorine» og Jens Gundersens «På Trammen», her var lun humor og skarp dialog med Toby, byens listige ordkunstner. Her måtte både ordfører og fylkesordfører opp på scenen, og i folks påhør love støtte til Walvicks båtbyggeri. For UNESCO-ære forpliktet framover, må vite! Og båtbyggeren selv, Svein Walvick, måtte selvsagt også opp til Toby på scenen og fikk applaus fra alle.
Tore Friis-Olsen fra Foreningen Kysten er selve mannen bak UNESCO-prosjektet. Han har selv seilt fra Østersjøen, gjennom russiske elver like til Kiev på vikingvis med kopi av en vikingbåt, klinkbygd, selvfølgelig. Det var Tore Friis-Olsen som involverte meg i dette prosjektet, da ha for fire år siden inviterte meg til en en konferanse i Tromsø. Han hadde lest «Det musiske menneske» og ba meg kommentere klinkbygde båter som kulturuttrykk. Ikke visste Tore at 1) jeg har en klinkbygd trebåt, 2) at mors familie har vært fastboende på Hille, en billøs øy utenfor Mandal, i 200 år; 3) at jeg har hatt hytte der i over 40 år; 4) at Svein Walvick passer på båten min og er til like min gode sangervenn.
Og dermed fikk jeg et nytt oppdrag av Tore Friis-Olsen: Å redigere «Den Nye Kystsangboka». Og det har jeg gjort. Jeg presenterte denne sangboka i Buen ved å synge en praktfull sang fra «Den Nye Kystsangboka», til tekst og tone av Erik Bye: «Gammel er min fjord». Jeg tilegnet den min nabo på Hille gjennom mer enn 40 år på øya. Han døde sist høst: Bernhard Olsen Hille. Et bilde av ham og båten lyste på storskjerm mens jeg sang. En ensom mann på fjorden i en liten båt:
Etterpå signerte jeg på oppfordring «Den Nye Kystsangboka». Folk sto i kø. Enken etter Bernhard kom og takket. Inntekten gikk i sin helhet til Tore Friis-Olsens «Foreningen Kysten», selvfølgelig. Bestill denne sangboka gjennom Foreningen Kysten — IKKE gjennom meg!
Sang og båt hører uløselig sammen. Her er sanger i et mangfold av dialekter fra sørligste sør til nordligste nord, mange av dem arvet fra den første «Kystsangboka» (2014). Mange nye sanger er føyet til, ikke minst sanger av Louis Jacoby som med mange sommerferies fartstid i Mandals skjærgård bidro med sitt denne viktige Buen-kvelden. Også sanger på andre språk er tatt selvsagt tatt inn, båtfolk krysser jo gjerne grenser.
Da kvelden var over:
Svein — Jon-Roar — Tore. En av oss, noe kokt, hadde klart å få lagt denne UNESCO-feringen til Mandal og Buen. Gjett hvem …
For to uker siden signerte jeg min egen nyeste bok «Med musiske våpen» på Litteraturhuset i Oslo. Sang holder oss flytende både i krig og fred. Med Taube: «Så länge skutan kan gå …»
PS
Et viktig skår i gleden denne kvelden må nevnes: Alfred Solgaard, Mandals Buen-sjef og entusiastisk tilrettelegger for hele arrangementet, fikk covid kvelden før — og måtte melde avbud. Stakkars Alfred! Planen var min: Han (jeg insisterte) skulle sitte bak flygelet med Jens Gunderssens «På Trammen» som fellessang mellom salen og Sangforeninga:
Denne sangen slutter ikke med idyll, som vi vet, men med ord som treffer i den krisen som nå rammer Europa, krig:
Jeg syns vel ratt jeg trengte så livsalig til en dram.
Og det er mangt å tenke på alene på en tram.
For kanskje går en kule fra en skyttergrav et sted
mens hav og skær blir gule og månen lyser fred.
Og tankene går springende. Jeg tenker kanskje at,
for pokker og for svingende, det er da som besatt
med menneskenes dumhet og hatefulle vei, —
jeg ser min flaskes tomhet og går og legger meg.
****************
Ikke rart at dett er en av Alfreds yndlingsviser.
Foto: Et glimt inn i NRK-studioer mens jeg ventet på min tur 17.15.
Vi har 12 minutter» sa Arvola (til venstre i studio) før vi var i gang. «Jeg skulle gjerne hatt deg her en halvtime til!» utbrøt Arvola da det hele var over, jeg kunne se underveis at han levde med. En takk til Lisbeth David-Andersen som gjorde forberedende research med meg dagen før.
1):
Syngende ukrainske ungdommer (en sms-hilsen fra Anne Jorunn Kydland)
2):
Zelenskij er et musisk menneske. På YouTube finnes et klipp der han synger John Lennons «Imagine» til eget komp — FØR Putin knuste en drøm:
Imagine there’s no heaven
It’s easy if you try
No hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today… Aha-ah…
Imagine there’s no countries
It isn’t hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion, too
Imagine all the people
Living life in peace… You…
You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will be as one
Imagine no possessions
I wonder if you can
No need for greed or hunger
A brotherhood of man
Imagine all the people
Sharing all the world… You…
You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will live as one
******************************
Takk for du sendte meg dette klippet, Andreas! Ufattelig sterkt. Zelenskij må ha denne sangen syngende i seg nå mens bombene faller …
Ja, for dette var rart. Hør bare: Pandemi-restriksjonenes tid var over i Norge, vekk både med meter´n og munnbind. NÅ skulle boka mi endelig lanseres, den hadde ligge klar over et halvt år og ventet på en mulighet. Men det tok tid å finne et sted, et rom der jeg kunne få møte folk, vise og fortelle hva sang i krig handler om. Ikke plass for meg og mitt i herberget. Festningen med sitt Ridehus og sin stabsmusikk sa «nei, dessverre!». Holocaust-senteret på Bygdøy, der Quisling hadde sin residens under krigen, sa også «Nei, dessverre!» Merkelig?!
Men så kom krigen i Ukrania: «Ja, selvfølgelig!» sa Litteraturhuset i Oslo. Og sånn ble det. I forkant: Intervju i Klassekampen med oppslag på lanseringsdagen: «Sang fra bomberom. Under andre verdenskrig. etter 22. juli og nå i Ukraina: Sang var og er livsviktig!«
Det var mandags kveld og kort varsel: Men, likevel, folk kom, kjente og ukjent fylte SKRAM-salen i 2. etasje til bristepunktet. Vi sang i solidaritet med dagens Ukraina. Tekstene gamle, fra den gang da. Men budskapet i fortvilende grad ett og det samme: Nødvendighet av sang når krig rammer et land. Det ble umåtelig sterkt. Her er et par sms-tilbakemeldinger, da det hele var over:
Takk for en fantastisk forestilling! Jeg er imponert over hva du fikk til. Sjelden har vi vært på en boklansering med så mye alvor og ting man må tenke over. Og så fikk du jo etablert et nytt sangkor i Oslo.
Takk for en fantastisk kveld på Litteraturhuset i går! Selv opplevde jeg noe merkelig: jeg sang av full hals! Det har jeg ikke gjort på mange år. Det eneste som henger igjen av barndommens dysleksi, er å lese tekster og synge samtidig. I går var dette ikke noe problem. Tusen takk!
Fantastisk prosjekt. Plutselig ble det også dessverre dagsaktuelt. Jeg gleder meg virkelig til å lese boka.
Kjære kloke, analytiske, hjertevarme, energiske, visjonære, pedagogiske og ustoppelig formidlende Jon-Roar: Takk for at jeg ble invitert og fikk oppleve denne mentalt stimulerende stunden, føle at du er der med åndskraft slik jeg kjenner deg, sterkere enn de fleste, fysisk tilstede og løfter hele forsamlingen. Du gir føde for rasjonell analyse av historien 1940-45 og dypere forståelse av vår nå mer uforutsigbare samtid. Ja, relevansen til Ukraina er ubehagelig tydelig. Samtidig minnes vi om det grunnleggende menneskelige ved musisk balanse mellom inntrykk, uttrykk og avtrykk. Det gjelder i enkeltmenneskers liv og sosiale samfunnsmessige rammer. Takk for ditt ustoppelige og forbilledlige engasjement.
MvhDin vennAndreas
Jeg fikk også tilsendt noen bilder dagen derpå.
Tettpakket sal!
Her er vi tre. Tuva som rigget til powerpointen og var min tekniske engel under veis. Og Eva, som støttet meg hver bidige time mens jeg skrev denne boka. Blomsterdekorasjonen på podiet? Fra eldstedatter Tiril, denne lanseringskvelden på Haukelands sykehus, men altså likevel til stede . Hvem som har tatt bildene? Kjartan, min yngste.
Det går en direkte linje fra «Med musiske våpen» til «Det musiske menneske». Der er det et Sjostakovitsj-kapittel om musikk som motstand. I hans tid het den russiske despoten Stalin, nå heter han Putin. Her skriver jeg blant annet om operaen NESEN, basert på en novelle av ukraineren Nikolai Gogol. Denne må nå nå sette opp på Den Norske Opera.
Vi ser det igjen: Det synges i krig: For å holde motet oppe; og for å holde fienden unna. I Norge under siste krig s vi noe helt spesielt. Tyskland og Norge hadde felles kulturelle røtter, språklig og historisk, langt bakover i tid. I nyere tid søkte nordmenn til Tyskland for å lære. Edvard Grieg ble sendt sendt til Leipzig som tenåring, etter noen år snakket han selvsagt flytende tysk. Han var tospråklig. Musikken han etter hvert laget, ble ikke bare elsket i Norge, men også i Tyskland. Enhver tysker som var glad i musikk — og de var mange i Bachs og Beethovens hjemland — kjente Griegs musikk, mange spilte fra hans 12 bind med lyriske stykker for piano. I disse musikkstykkene — tenk bare på «Bryllup på Trollhaugen» — integreres et folkemusikalsk lynne i musikken hans. Dette utnyttet Hitler. Han, denne ondskapens hærfører, var fascinert av musikk — og kjente selvfølgelig til Grieg og hans musikk. Så fikk han en idé: «Vinn nordmenns hjerte for min sak!» sa han og beordret at det skulle lages en sangbok i Norge med alle de beste og kjæreste sangene sangene nordmenn flest elsker. Det ble gjort: «Det nye Norges sangbok». Med den sangboka i lomma marsjerte Quislings Hird syngende rundt i norske gater, gjerne støttet av egne korps, for å forføre norske menn og kvinner. PÅ SAMME TID: et okkuperte Norge samlet seg til syngende motstand, kall det musikkterapi i hverdagen gjennom fem år. Noen av disse sangene er samlet i Jøssingsanger — og viser, utgitt i fredsåret 1945. Her finner vi mange av de samme melodiene son tyskerne ville forføre oss med, men her med norske motstandstekster diktet inn. Om dette handler den nye boka mi, denne spenningen mellom dødsfiender med bruk av et felles sangstoff. Aldri før er denne fortellingen fortalt.
Denne musikalske spenningen — kall det en paradoksal ambivalens — skjer nå i Ukraina, mellom broderfolk som står hverandre enda nærmere kulturelt og historisk enn Norge og Tyskland. Her er russisk et fellesspråk, president Zelinskijs første morsmål var russisk. Alle russisktalende kan russiske sanger, for sang er selve den musiske inngangen til språk og kultur for alle nyfødte barn på jorda. I både Ukraina og Russland var sang en blodig del av 2. verdenskrig — Sovjetsamveldet mistet 27 millioner mennesker før Hitler måtte snu og tapte. Da var de i en felles front. Ikke lenger. Vi ser det på YouTube: Nå synges det i Ukraina! La oss å prøve fatte hva det handler om. Også om sånne ting vil denne lanseringskvelden komme til å handle om, tenker jeg.
Nei da, vi var ikke del av omikron-bomben på Louise, den fant sted på´ samme sted en ukes tid senere.
Jeg har vært Prindsen tidligere, den gamle bygningen bak gjerdet i Storgata
Den gangen var det «brukerne» selv — de slitne i alle aldre, fysisk og psykisk — som var mitt publikum. Der vanket også min schizofrene lillebror Sindre og bestekameraten hans, Christian. Uforglemmelig sterkt var det. Etter «Rage against the Machine» ble jeg spontant invitert til rap-konsert på Parkteatret uka etter.
På Louise var ikke det ikke Prindsen-brukere i salen, men Prindsen-behandlere på ulike nivåer. Et 50-60-talles mennesker var samlet i et seminar-rom bak restaurant. Første bidragsyter denne dagen var rettspsykiateren Randi Rosenquist: » De svakeste blant oss». Så fulgte Shahram Shaygunai, rettspsykiater også han, spesialist på rus og overlege på A-Hus. Deretter: en samtale mellom ulike etater: politiets psykiatrigruppe, en overlege fa Gaustad sykehus (der broren min var innom mer enn én gang), en representant fra Oslo Legevakt, og en spesialkonsulent fra EMPoR: Enhet mestring Psykisk hele og rus. Og til slutt; halvannen time med meg: «Grunntonekraft – et musisk blikk på menneske».
Da det var over var dette samstemmig. «Fantastisk hvordan denne dagen hang sammen». Og jeg tenkte på mine tre siste invitasjoner i 2021 før en ny korona-variant igjen stenger oss inn: Kirkens SOS, 31B og nå Prindsen. Her er en dyp og urovekkende sammenheng om nød og behov i samfunnet vårt.