Forfatter: Jon-Roar Bjørkvold

Carl Petter var en av mine kjære studenter. På Institutt for musikkvitenskap UiO, inspirerte han mange, selvsagt også meg. Han var blant annet med på å dra i gang Chateau Spelemannslag, en fusion av jazz og folkemusikk. Jeg glemmer ikke et studentkull med Carl Petter i spissen, de kom svingende tilbake fra ei uke med folkemusikk på Voss — og revolusjonerte folkmusikkstudiet her i Oslo. Fra da av var det lov å gjøre folkemusikk ikke bare med felerøtter i Telemark, men også med jazz- og poprøtter i Oslo.

Et annet høydepunkt med Carl Petter: begravelsesseremonier med røtter i New Orleans-tradisjonen. Carl Petter hadde som ung teologistudent reist til New Orleans med sin klarinett, og spilte så godt at lokale musikere tok ham inn  i varmen. Carl Petter delte førstehåndserfaringer med oss som del av en seminarserie om «Det musiske menneske».

Nå er Carl Petter gateprest på Tøyen, nær knyttet til Kirkens Bymisjon. 17. februar disputerer han i Gamle Festsal (Urbygningen) på Karl Johan: «Dance to My Ministry. Exploring Hip-Hop Spiritually.»

På kvelden er det fest i Tøyen kirke.Takk for invitasjonen, Carl Petter. Jeg gleder meg!

 

DIPUTASEN fant sted i Gamle festsal, i Universitetetets Urbygning på Karl Johan.   Avhandlingens tittel: «Dance to my ministry: Exploring Hip-Hop Spirituality». Disputasen foregikk på.norsk, bra.  Carl Petter framsto som den sanne jazzmusikeren han er, stundens akademiske alvor fratok ham ikke et øyeblikk hans sanne og ærlige jeg. Åpen, undrende og samtidig myndig og trygg var han.

Det teologiske fakultet, som administrerte denne disputasen, kan være stolt av en slik doktorand, hans tverrfaglige mot utfordrer og beriker både kulturteologien og musikkvtenskapen i aller høyeste grad.

På kvelden var det fest i Carl Petters andre hjem: Tøyenkirken. Mange mennesker frydet seg av hjertet og gratulerte, også jeg, selvfølgelig. Her er  en lykkelig doktorand, «Gateprestprofessoren»!

 

 

 

Arrangøren sendte meg en link. Det musiske viser vei i mange retninger, tenker jeg. Dessuten: Flott at Spania ser seg råd til å prioritere dette i disse økonomiske nedgangstider.

Tatt en titt. Kanskje du fristes til  melde deg på!

StartSelection:0000000199 EndSelection:0000000612 http://www.youtube.com/watch?v=527M-CCsHMQ <http://www.youtube.com/watch?v=527M-CCsHMQ>

Det hender jeg for sterke hilsener fra mennesker som har lest bøkene mine, hørt på lydboka eller vært på en forelesning med meg. Sånt beriker.

Sist uke fikk keg en spesiell e-post. Jeg vil gjerne dele utdrag av den med dere, Det kan få oss til å fatte hva det musiske handler om:

Kjære Jon-Roar!
La meg skrive mens jeg enda kjenner fryden. Du har skapt musiske øyeblikk
for meg og min demente kone, øyeblikk jeg fryder meg over. På vårt
stuebord, et stort og uoversiktlig lese- og spisebord, ligger nå om dagen
en dødsannonse for en god venn og nabo. MIn kone tar den stadig opp og spør
hvem han var og hvor han bodde. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg
har måttet svare på det. Jeg kunne naturligvis ha fjernet utklippet for å
slippe maset, men så hadde hun funnet noe annet å repetere spørsmål om på
grunn av sin totale mangel på korttidsminne.

Etter å ha lest om tryllekofferten for henne og latt hoften understreke ”mit dir” i dengeniale tyskleksjonen, så gjentar hun nå ”Ich tanze mit dir in den Himmel
hinein” med en frydefull latter hver gang jeg nevner stikkordet tanzen.
Den avdøde naboen er glemt, men dansestrofen sitter. Fornemmer du min
fryd?
Musisk hilsen
…
—

Sist uke ble jeg oppringt av distriktsradioen Hedemark/Oppland: «Organistene klager over at menighetssangen svikter. Folk kommer ikke opp lenger. Kan du si noe om dette?»

Da var det at jeg så for meg et opplevelse for et par-tre års siden i Ishavskatedralen i Tromsø. Kirken var fylt at rundt 1000 sangglade — nærmest sangkåte — mennesker. Jeg hadde åpnet et amatørkorfestaival for amatørkor fra landets tre nordligste fylker et par dager tidligere og visste førstehånds  at her  fantes det trøkk te tusen!

Men nå satt vi tause og musestille. Organisten spilte salme etter salme, og ingen sang. Vi kjente oss fortapt og utafor. For ingen av oss kjente en eneste av de salmene organisten ville ha oss med på. Men så, endelig — og helt til slutt: «Deilig er jorden»! Du kunne høre kraften — og lengselen etter å slippe til med sang — like fra Tromsø til Lindesnes. Det var som fossende ismelting fra Jostedalsbreen

Dette fortalte jeg til radiojournalisten. Hvis folk ikke klarer å komme opp til tostrøken d, så får organisten – bokstavelig talt i Guds navn – transporere ned. Det skulle ikke være noe problem. Problemet er snarere salmesangreperoaret. Sjelsarven, de salmene som traderes fra slektsledd til sleksledd, med tas vare på i hver eneste gudstjeneste. Folk skal kjenne seg igjen i kirken, hente energi og sangkraften i et musisk trosfellesskap. Sa jeg.

Jeg understrekte at jeg ikke er noen kirkegjenger. Min barnetro har ikke godt av en sangtaus kirke. Jeg kunne også anført at jeg har en datter som har vært kirketjener i tre år. Hun kjenner seg igjen i min Ishavskatedralfortelliing.

Men for tall del: Jeg er sikker på at det finnes mange organister rundt om i Norge som fatter at salmesang skal være felles mestringsglede og trostilkopling!

PS Dette visste Luther alt om — og det til de grad at pavekirken aldri mer ble den samme!

Jeg har i over 10 år arbeidet med en bok om musikk og kvinner i film. Manus har stadig vokst, drevet fram av oppdagerglede og kjærlighet til både film, musikk og kvinner.  Det dreier seg nå om rundt 160 filmer pluss 40 siders intro. Hver film får et dobbeltoppslag: en side tekst og, på motsatt side, et bilde av filmens kvinne. Gjennom Scapix har jeg fått online-tilgang til filmarkiver verden over. Behøver jeg skrive at det er et sterkt stoff? Bildet skal speile tekst og tekst skal speile bilde.Hvilken rolle spiller så musikken som medforteller?

Som noen kanskje vet: Jeg har laget en bok om filmmusikk før: «Fra Akropoplis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys» (tre opplag, 1988 – 1996. Den utløste gode anmeldelser, kronikker i avisene og fjernsynsprogrammer. Er du interessert, så bare kontakt meg, boka er fremdeles i salg.

Men nå kommer også altså en stor oppføgler, en bok på rundt 400 hundre sider, ment for både leg og lærd. Det har vært utrolig gøy — og meningsfullt: Her  er filmhistorie, filmmusikkhistorie og kvinnehistorie. Om jeg har forlatt det musiske? Overhodet ikke!

Sluttføringen av dette arbeidet fyller nå nesten all min arbeidstid: Derfor: mindre med forelesninger nå under sluttfrøingen av denne boka.

18. mai i fjor (2011) åpnet statsminister Jens Stoltenberg Norges første musiske skole på Vågå. «Kann det leda tilll skolrevolution i Norge»? spør Sverige, en seks siders artiikkel ble sist høst trykt  Lärarförbundets tidsskrift # 3.11. TITTEL: «Ny himmel över Vågå».

LÆRINGENS VESEN

Barn spør ikke etter Pisa, barn spør etter verden, å kunne leve sine  liv stadig sterkere, stadig dypere, stadig  mer meningsfullt. Barn spør ikke etter hvordan mamma staves, barnet spør etter mamma.

Barns læring i førskolealderen er primært sanselig, emosjonell og kroppslig — ikke intellektuell. Kapasiteten er, som vi daglig kan se, enorm. Snakker vi om «bredbånd», kan det dreie seg om rundt. 11.000.000 bps. (Mitt bredbånd med Telenor handler om 486.000 bps, altså bare småtterier i forhold:)

Hver dag dokumenterer barnet at deres læringskapasitet er enorm. Rundt 80% av verdens barn er tospråklige — typen engelsk hjemme, arabisk i gata.  Dette behersker de gjerne fra de er tre-fire år. Hva er det som skjer? Hva er det de gjør? Og, ikke minst: Hvorfor?

 

Barns læringsinstrumentet må holdes finstemt like fra spedbarnsalder om læringsevnen,læringsviljen og læringsenergien ikke skal svekkes. Med et bilde: Leif Ove Andsnes må ha et perfekt nystemt flygel om han skal kunne spille sin Mozart på ypperste nivå. Jeg kjenner pianostemmeren hans godt, Andsnes bruker bare Irbye her i Norge, ingen kan stemme Steinway som han! Som Irbye stemmer Andnses flygel, skal lærere stemme barn.

Hva som etter hvert skjer med barns læringevne, er ikke bare at selve deres makeløse læringsinstrument blir ustemt — strenger ryker. Og da går det virkelig galt (konferer 30 % frafall på videregående skole).

Alt som skal løftes, krever energi. Det er elementær fysikk. Skal kunnskap løftes, må det energi til. Sammenhengen mellom energi og læring er fraværende i den offentlige debatt. Rådende skolepolitikk — det startet med Clemet, og er gjort minimalt med under Solhjell og Kristin Halvorsen — er skolen i dramatisk grad tappet for energi. Løærerne rammes, deres formidfdlingsenergi svekkes, Stikkord: Stadige tester, byråkatisering. Dette slår uvegerlig over i barna og svekket mestringsevne.

Nå lanseres et musisk kunnskapsløft, der et endret menkesyn og kunnskapssyn ligger til grunn. «Praktiske fag»?. All læring må for barn være livsforankret om den skal bli bærekraftig.

Den musiske modellen som nå konkretiseres — tar utgangspunkt i barns sansebaserte læringsformer. Hørsel, syn, smak, lukt, kroppsbevegelse — alt må holdes ved like og stimuleres for ikke å gå i dvale. Dette skal skje knyttet til miljøet der barna vokser opp. Barnet lærer jo eksempelvis nærmiljøets dialekt med absolutt gehør, ikke sant? Nå skal de lære å lese, skive og regne — med absolutt gehør.

I «Det musiske menneske» har jeg som forsker utviklet hva jeg kaller en økologisk løæringsteori, basert på barns egne læringsveier. Dette er det som nå — endelig — realiseres. Samspillet mellom barnet læringskompteanse og oppvestmiljøet/kommunens egenart og grunnleggende ferdigheter blir her nøkkelen.

Vågå er i gang (se blogg for 2011). Nesodden melder seg nå på.

MØTE MED MARIANNE AASEN

13. januar møtte Nesoddens ordfører, Nina Sandberg, rektor på Berger skole, Petter Moen, og jeg Marianne  Aasen, leder for Utdanningskomiteen på Stortinget, Hun kjente godt til Vågås musiske skoleprosjekt. I tillegg kjente hun til meg og min forskning: «Mor er en stor beundrer av deg!» sa hun smilende da vi møttes. Både «Det musiske menneske» og «Skilpaddens Sang» er jeg vokst opp med i bokhylla,» la hun til.

Det kjennes veldig lovende. Om nå også Nesodden kommune kommer i gang, kan regjeringen/Arbeiderpartiet etter hvert få en skolemodell bygget på et helt annet grunnlag en den høyre-modellen  Ødegaard fronter i Oslo, mente Marianne Aasen. Følg med. Den som lever får se!

PS. Rektor Petter Moen har lenge hatt musiske visjoner. Før jul, altså før møtet med Marianne Aasen, bestilte han 50 eksemplarer av «Skilpaddens Sang» til sine lærere. Den skal gjennomleses av alle — og så diskutere i plenum nå i våres.

I dag ble det for øvrig det spikret at jeg skal holde en forelesning for lærerne på Berger skole 12. mars.

En annen Nesodden-skole har jeg lenge hatt et nært forhold til: Alværn Ungdomsskole. Les «Lean on me!» i «Skilpaddens Sang». To av mine hovedfagsstudenter skrev sin hovedoppgave knyttet til denne skolen.

Hva er så Nesodden kommunes egenart, hva har denne kommunen å by på for å holde barn læringslevende? Styrkes barn, styrkes kommunen, styrkes læring. Musiske synergier skal settes i spill.

Hstorisk møte? Fra venstre: Marianne Aasen,leder av Stortingets Utdanningskomite,. Petter Moen, (rektor på Berger skole, Jon-Roar Bjørkvold og Nina Sandberg, Nesoddens ordfører

 

 

 

 

Jeg har møtt mange av dem. Og jeg skjønner det mer og mer: Disse pensjonistuniversitetene — noen kaller seg  også ”seniorakademier” o.a. — er gull verd. Her møtes mennesker jevnlig ikke bare til sosialt samvær. Her er en sult etter kunnskap og debatt som kunne unge universitetsstudenter kunne misunne dem! Merkes gjør det at i salen sitter en kompetanse, her er oppegående mennesker med en rik yrkesbakgrunn og livserfaring. I styret som ønsket meg velkommen denne dagen satt eksempelvis en maskiningeniør og en lege. Det videre programmet deres for våren 2012 er ikke til å kimse av. Etter meg kommer blant annet Arnhild Skre med ”Hulda Garborg  — nasjonal strateg” (hun utgav i 2011 et kritikerrost bok), biskop Gunnar Stålsett: ”Hellig krig — hellig  fred” og tidligere direktør for Språkrådet, Sylfest Lomheim: ”Tale er gull. Om sosiale og usosiale medium”. Det svinger av sånt.

Om det også svingte av denne åpningsdagen med meg? Ja. 200 mennesker gav varm respons. En musisk styrkende start på 2012 var det, både for meg og dem.

Frank Andersen, lederen for Pensjonistuniversitetet, Drammen, som inviterte meg. De holder sine møter i Norkirken.