Jeg begynte på denne boka før pandemien invaderte verden. Så kom det et varsel på fjernsynet: «Det er som Blücher har passert Drøbaksundet på nytt. Tusener vil dø!» Norge ble lukket ned, kongen trøstet på TV, alt stoppet opp, ikke engang 17.mai med barnetogjubel, sang og musikk, var mulig. Og jeg fortsatte å skrive om sang i krig. Heller ikke under okkupasjonen av Norge 1940-45 var var det barnetog på Karl Johan 17. mai. Det var forbudt. Du kunne bli skutt om du prøvde. Om dette fortsatte jeg å skrive om i det som visste seg til å bli til en lansering mens et ny krig har rammet Europa. «Det var so laga», sa våre forfedre når noe sånt om dette hente. «Synkronisitet» sa Carl Jung: «Et psykologisk sammenfall av hendelser». Ja, for dette var rart. Hør bare: Pandemi-restriksjonenes tid var over i Norge, vekk både med meter´n og munnbind. NÅ skulle boka mi endelig lanseres, den hadde ligge klar over et halvt år og ventet på en mulighet. Men det tok tid å finne et sted, et rom der jeg kunne få møte folk, vise og fortelle hva sang i krig handler om. Ikke plass for meg og mitt i herberget. Festningen med sitt Ridehus og sin stabsmusikk sa «nei, dessverre!». Holocaust-senteret på Bygdøy, der Quisling hadde sin residens under krigen, sa også «Nei, dessverre!» Merkelig?! Men så kom krigen i Ukrania: «Ja, selvfølgelig!» sa Litteraturhuset i Oslo. Og sånn ble det. I forkant: Intervju i Klassekampen med oppslag på lanseringsdagen: «Sang fra bomberom. Under andre verdenskrig. etter 22. juli og nå i Ukraina: Sang var og er livsviktig!«
Det var mandags kveld og kort varsel: Men, likevel, folk kom, kjente og ukjent fylte SKRAM-salen i 2. etasje til bristepunktet. Vi sang i solidaritet med dagens Ukraina. Tekstene gamle, fra den gang da. Men budskapet i fortvilende grad ett og det samme: Nødvendighet av sang når krig rammer et land. Det ble umåtelig sterkt. Her er et par sms-tilbakemeldinger, da det hele var over:
Takk for en fantastisk forestilling! Jeg er imponert over hva du fikk til. Sjelden har vi vært på en boklansering med så mye alvor og ting man må tenke over. Og så fikk du jo etablert et nytt sangkor i Oslo.
Takk for en fantastisk kveld på Litteraturhuset i går! Selv opplevde jeg noe merkelig: jeg sang av full hals! Det har jeg ikke gjort på mange år. Det eneste som henger igjen av barndommens dysleksi, er å lese tekster og synge samtidig. I går var dette ikke noe problem. Tusen takk!
Fantastisk prosjekt. Plutselig ble det også dessverre dagsaktuelt. Jeg gleder meg virkelig til å lese boka.
Kjære kloke, analytiske, hjertevarme, energiske, visjonære, pedagogiske og ustoppelig formidlende Jon-Roar: Takk for at jeg ble invitert og fikk oppleve denne mentalt stimulerende stunden, føle at du er der med åndskraft slik jeg kjenner deg, sterkere enn de fleste, fysisk tilstede og løfter hele forsamlingen. Du gir føde for rasjonell analyse av historien 1940-45 og dypere forståelse av vår nå mer uforutsigbare samtid. Ja, relevansen til Ukraina er ubehagelig tydelig. Samtidig minnes vi om det grunnleggende menneskelige ved musisk balanse mellom inntrykk, uttrykk og avtrykk. Det gjelder i enkeltmenneskers liv og sosiale samfunnsmessige rammer. Takk for ditt ustoppelige og forbilledlige engasjement. MvhDin vennAndreas
Jeg fikk også tilsendt noen bilder dagen derpå.
Tettpakket sal!
Her er vi tre. Tuva som rigget til powerpointen og var min tekniske engel under veis. Og Eva, som støttet meg hver bidige time mens jeg skrev denne boka. Blomsterdekorasjonen på podiet? Fra eldstedatter Tiril, denne lanseringskvelden på Haukelands sykehus, men altså likevel til stede . Hvem som har tatt bildene? Kjartan, min yngste.
Det går en direkte linje fra «Med musiske våpen» til «Det musiske menneske». Der er det et Sjostakovitsj-kapittel om musikk som motstand. I hans tid het den russiske despoten Stalin, nå heter han Putin. Her skriver jeg blant annet om operaen NESEN, basert på en novelle av ukraineren Nikolai Gogol. Denne må nå nå sette opp på Den Norske Opera.
Vi ser det igjen: Det synges i krig: For å holde motet oppe; og for å holde fienden unna. I Norge under siste krig s vi noe helt spesielt. Tyskland og Norge hadde felles kulturelle røtter, språklig og historisk, langt bakover i tid. I nyere tid søkte nordmenn til Tyskland for å lære. Edvard Grieg ble sendt sendt til Leipzig som tenåring, etter noen år snakket han selvsagt flytende tysk. Han var tospråklig. Musikken han etter hvert laget, ble ikke bare elsket i Norge, men også i Tyskland. Enhver tysker som var glad i musikk — og de var mange i Bachs og Beethovens hjemland — kjente Griegs musikk, mange spilte fra hans 12 bind med lyriske stykker for piano. I disse musikkstykkene — tenk bare på «Bryllup på Trollhaugen» — integreres et folkemusikalsk lynne i musikken hans. Dette utnyttet Hitler. Han, denne ondskapens hærfører, var fascinert av musikk — og kjente selvfølgelig til Grieg og hans musikk. Så fikk han en idé: «Vinn nordmenns hjerte for min sak!» sa han og beordret at det skulle lages en sangbok i Norge med alle de beste og kjæreste sangene sangene nordmenn flest elsker. Det ble gjort: «Det nye Norges sangbok». Med den sangboka i lomma marsjerte Quislings Hird syngende rundt i norske gater, gjerne støttet av egne korps, for å forføre norske menn og kvinner. PÅ SAMME TID: et okkuperte Norge samlet seg til syngende motstand, kall det musikkterapi i hverdagen gjennom fem år. Noen av disse sangene er samlet i Jøssingsanger — og viser, utgitt i fredsåret 1945. Her finner vi mange av de samme melodiene son tyskerne ville forføre oss med, men her med norske motstandstekster diktet inn. Om dette handler den nye boka mi, denne spenningen mellom dødsfiender med bruk av et felles sangstoff. Aldri før er denne fortellingen fortalt.
Denne musikalske spenningen — kall det en paradoksal ambivalens — skjer nå i Ukraina, mellom broderfolk som står hverandre enda nærmere kulturelt og historisk enn Norge og Tyskland. Her er russisk et fellesspråk, president Zelinskijs første morsmål var russisk. Alle russisktalende kan russiske sanger, for sang er selve den musiske inngangen til språk og kultur for alle nyfødte barn på jorda. I både Ukraina og Russland var sang en blodig del av 2. verdenskrig — Sovjetsamveldet mistet 27 millioner mennesker før Hitler måtte snu og tapte. Da var de i en felles front. Ikke lenger. Vi ser det på YouTube: Nå synges det i Ukraina! La oss å prøve fatte hva det handler om. Også om sånne ting vil denne lanseringskvelden komme til å handle om, tenker jeg.
Nei da, vi var ikke del av omikron-bomben på Louise, den fant sted på´ samme sted en ukes tid senere.
Jeg har vært Prindsen tidligere, den gamle bygningen bak gjerdet i Storgata
Prinds Augusts Minde
Den gangen var det «brukerne» selv — de slitne i alle aldre, fysisk og psykisk — som var mitt publikum. Der vanket også min schizofrene lillebror Sindre og bestekameraten hans, Christian. Uforglemmelig sterkt var det. Etter «Rage against the Machine» ble jeg spontant invitert til rap-konsert på Parkteatret uka etter.
På Louise var ikke det ikke Prindsen-brukere i salen, men Prindsen-behandlere på ulike nivåer. Et 50-60-talles mennesker var samlet i et seminar-rom bak restaurant. Første bidragsyter denne dagen var rettspsykiateren Randi Rosenquist: » De svakeste blant oss». Så fulgte Shahram Shaygunai, rettspsykiater også han, spesialist på rus og overlege på A-Hus. Deretter: en samtale mellom ulike etater: politiets psykiatrigruppe, en overlege fa Gaustad sykehus (der broren min var innom mer enn én gang), en representant fra Oslo Legevakt, og en spesialkonsulent fra EMPoR: Enhet mestring Psykisk hele og rus. Og til slutt; halvannen time med meg: «Grunntonekraft – et musisk blikk på menneske».
Da det var over var dette samstemmig. «Fantastisk hvordan denne dagen hang sammen». Og jeg tenkte på mine tre siste invitasjoner i 2021 før en ny korona-variant igjen stenger oss inn: Kirkens SOS, 31B og nå Prindsen. Her er en dyp og urovekkende sammenheng om nød og behov i samfunnet vårt.
Dette er et rusfritt aktivitetsenter i Oslo innenfor psykisk helse. Her er et galleri med utstillingsmuligheter for egne bilder, her er et rammeverksted, her gis tilbud i grafikk, her er et sykkelverksted, et musikkrom, her er et rom med symaskiner for søm og håndarbeid — kort sagt: et musisk tilbud i særklasse, ment for folk som strever, men egentlig noe alle burde ha tilgang til! Det ligger på Grønland rett overfor kirka. Hit ble jeg invivitert — og følte med hjemme. Vi var rundt 6O denne ettermiddagen, unge og eldre. Vi spilte «Rage» så det dura (se bildet over!), sang så det ljoma, og så på tape hva som hendte når Billie Holiday sang blues. Her er var folk spontant følte:
We got the power back, yes! Jeg kjente igjen Kirkens SOS noen uker før i Drammen: Dette trenger alle, ikke minst i disse corona-tider.
«Kirkens SOS er landets største døgnåpne krisetjeneste med rundt 500 henvendelser» sier Internett.
Sterkt at de søker støtte ved å henvende seg til meg med musiske fortegn. Men hvordan kan jeg være/ha vært med på å bidra? Det ventet faktisk et svar på dette da jeg et 60-talls mennesker i Bragernes menighetshus denne august-ettermiddagen like ved Bragernes kirke i Drammen. Flere kom fram og hilste med et «takk for sist!» før jeg begynte. En av dem var Elisabeth (etternavnet har jeg glemt): «Jeg hørte deg første gang i 1981!» sa hun. «Og etter at «du utgav «Det musiske menneske», har den blå hesten blitt en viktig følgesvenn gjennom livet», la hun til.
*
Forelesningen over, med sang og musisk energi. Elisabeth kommer fram og takker, vil ha er ex av den siste boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». «Hvor går din vei nå videre med den blå hesten, Elisabeth?» spør jeg. «Jeg skal rett videre til et mottakssenter for afghanske barn, evakuert fra flyplassen i Kabul nå da Taliban har tatt over. — Sang med spedbarn som musisk livredding — ditt budskap!» sier hun og gir med en klem. Så svinger hun seg opp på en blå hest og forsvinner ut døra. — SOS!
*
Denne forelesningen, den første etter halvannet års tvunget korona-pause, ser nå ut til å få uanede konsekvenser. Foreløpig varsles her bare hovedtitlen på min neste bok: «Med musiske våpen«. Boka ligger klar for lansering i 2022.
Det var en tidligere student som ringte meg og inviterte, med påfølgend email-bekreftelse:
Hei, Jon Roar, og takk for sist i telefonen.
Då bekreftar eg med dette at du er hjarteleg velkomen til Skien 22. oktober 2021 for å halda eit foredrag for ca. 50 kulturarbeidarar (bibliotek, fritidstenester og kulturadministrasjonen), truleg frå klokka 14:30 til 16:00.
Dette blir siste innslag på ein felles fagdag. Tanken er at alle skal gå heim med ei forståing av det musiske, og ei oppleving av kulturarbeidet sin verdi og funksjon. At vi skal kjenna: «Ja! Jobben vår er viktig, den bidreg positivt til samfunnet og er med å gi folk eit godt liv!»
Kva vil du sjølv kalla foredraget ditt? Du skal få piano på scenen, som vi snakka om.Kva tek du i honorar for eit slikt oppdrag? Eg veit jo ikkje kva landskap du opererer i der?
Alt godt
Arne Olav Hageberg
Jeg gledet meg virkelig: møte folk, formidle fra bøkene mine — endelig corona-frigjort. Tema: «Grunntonen — små sanger, mektige spor». Så gikk det galt. Jeg skjønte ikke før i etterkant hvorfor jeg ikke fant min egen grunntone denne ettermiddagen i Skien.
6. oktober, altså vel to uker tidligere, hadde min elskede Tiril — denne datteren min som hadde blitt bestemmende for hele mitt livsprosjekt: sangens musiske kraft i mennesket — blitt rammet av en fryktelig ulykke: gasseksplosjon i naboens seilbåt. Lagt i koma ble Tiril — hun stod i byssa da det smalt — brakt med helikopter til brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus i Bergen.
Jeg trodde at gråten i meg kunne stagges ved å komme til Skien og dele av mitt, men tok feil. Jo da, jeg prøvde, men maktet det ikke. I etterkant skrev jeg en mail til Arne Olav:
Hei, Arne Olav,
Jeg må rydde opp.
Jeg skjønte det ikke før det var over. Jeg skulle ha gjort noe jeg aldri før har gjort: Jeg skulle avlyst. Hvorfor? Jeg var nok for fylt av skrekk og sorg denne dagen til å makte hva jeg så inderlig gjerne ønsket: Å gi dere noe viktig av mitt, noe jeg brenner for.
«Brenner», ja. Min datter Tiril altså ligger på Haukeland sykehus, livstruende skadd etter en båteksplosjon, brakt dit i koma med helikopter. (Jeg nevnte et så vidt for deg før jeg dro, tror jeg). Jeg skriver dette nå på natta før jeg nå drar over til henne med tog. Hun greier seg på et vis, ser det nå ut til.
Honoraret vi avtalte? Fikk dere noe ut av jeg kom? Du får avgjøre.
Jeg kjente det var vanskelig. Vrient lokale, fremmed keyboard (ikke akustisk som jeg ba om), folk som allerede var metta med både Ibsen og DKS, jo, det var bratt nok. Men så altså meg: Jeg ga virkelig alt jeg maktet, men nådde ikke folk slik jeg pleier å frydes over.
Takk for tillit, invitasjon fra en gammel student gledet virkelig. Ikke visste hverken du eller jeg i hva som skulle komme til å hende i en båt.
Livet er skjørt. Alt godt videre med ditt!
Jon-Roar
Jeg fikk et legende svar fra Arne Olav:
Kjære Jon Roar
Dette var ein sterk e-post å få. Du fortalde om det med dottera di før du drog. Eg har tenkt mykje på deg og ho etterpå, og er glad for å høyra at det ser ut til å gå rette vegen. Livet er så skjørt.
Eg skjønar også at det var ein krevjande situasjon for deg å skulla formidla i. Men du skal vita det at eg fekk mange gode tilbakemeldingar etterpå, også andrehands (og dei er jo ofte dei ærlegaste), om at folk fekk mykje ut av foredraget ditt. Dei koste seg og fekk ny kunnskap og innsikt i kor viktige songane våre er. Så det var svært verdifullt for oss at du kom, og eg set stor pris på det.
Det er rart med studiar og universitetslivet – ofte når ein er midt i kvardagens malstraum og høyrer om forsking og det langsame og grundige akademiske arbeidet som kvernar og går, så verkar det livsfjernt og esoterisk. Men så er det jo det motsette, og det er sånt som du er så flink til å minna oss om, dette med at den grundige kunnskapen og dei smale innsiktene ofte er det eigentleg livsnære. Eg har alltid hatt ei sterk dragning mot slikt. Forsøkte ein gong å bli teken opp som stipendiat ved litteraturvitskap for å skriva om skildringar av musikk i skjønnlitteratur, men det blei ikkje då, og så tok livet andre vegar. Men det akademiske blikket har eg freista å halda fast ved same kor eg har vore – og vi treng definitivt meir av det i bibliotek og kommunalt kulturarbeid. Og, igjen, her laga foredraget ditt på fagdagen nokre viktige koplingar her i Skien.
I denne mailen var ikke bare trøst og ro jeg så trengte, her var også mer: Arne Olav delte med meg noe viktig av sitt: «musikk og skjønnlitteratur». For et tema! Nå åpnet det seg noe i meg: Arne Olavs etternavn: Hageberg + kraftfullt nynorsk. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre: «Er du i slekt med Otto?», hvorpå han svarer: » Han var farbror Otto for meg, eldste bror til far min. Kjente du ham?»
Hvorpå jeg svarer:
Jo, jeg kjente Otto Hageberg — og satte ham høyt.
Vi var begge gjennom om forsvarets russiskkurs, han før meg. Otto laget nydelige oversettelser av russiske lyrikere. Jeg vet også at Otto i sin tid skrev en framifrå hovedoppgave om Tor Jonsson, det har min beste venn fortalt meg. Otto Hageberg tok kontakt med meg fordi jeg synger russiske sanger, kjærlighet til musikk var noe vi delte.
Hvordan slo det meg at «du kanskje kjente Otto»? — Din kraftfulle nynorsk og dine litteraturstudier.
Det var både høststormer og stille på Hille, øya «vår» i havgapet der sør i landet. Da fikk jeg en invitasjon jeg aldri hadde sett maken til: Den rørte og utfordret med en eksplosiv kraft:
Høyst Ærede Dr. philos., professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold!
Mitt navn er Mattias Damsgaard Woodson, jeg har i forbindelse med jobben min som programleder/reporter i EMPO-TV (Som er Norges første og eneste riksdekkende TV-Kanal drevet av, for og med utviklingshemmede), en podcast jeg kaller EGOTRIPP, der jeg hver uke setter meg sjøl i fokus, ved og sette en kjent gjest i fokus. Måten jeg gjør dette på er ved og FULLSTENDIG overse det gjesten vil snakke om, eller det som kunne være interessant for lytterne og vite, og KUN fokusere på det JEG lurer på! Vi holder til i Ski, men er fleksible og kan møte deg hvor som helst, innenfor Oslo/Viken. Kunne du tenke deg og være gjest?
Jeg hadde sett EMPO-TV på (det ligger på NRK) med reportasjer fra «Special Olympisk og blitt både berørt og beriket. ANBEFALES PÅ DET VARMESTE)
Jeg synes du er en fabelaktig foredragsholder, som med vidd, humor og kunnskap formidler det folk ønsker og trenger og høre på en måte som IKKE bare de som skal studere og bli det samme som deg forstår, men som ALLE kan forstå! Du skriver sabla godt, og vet ikke bare hvordan ting har vært, er og skal bli, men også hvordan det BURDE være. Du vet att musikk er mer en verbale svingninger i luften som treffer øregangene, og som vi bruker som terapi, underholdning og formidling, men også noe som favner mye bredere! Det er en del av vår hverdag på ALLE måter, og noe vi ALLE har ett forhold til uansett! Noe vi kan forstå på tvers av bakgrunn og språk. Jeg har hørt deg i foredrag 2 ganger, og har også 2 av dine bøker, og det ville vært en ære for meg om du ville spre ditt budskap og besvare mine spørsmål!
Jeg måtte bare svare ja til dette! Så snaut en måned senere var jeg på vei til SKI rådhus og Mattias.
Her her Torgeir Kjeldaas, Empo TV instruktør, mannen som skulle holde på opptakene med Mattias og meg, det hele skulle sendes ikke som TV, men som radio podcast
Opptakene ble gjort i rådhusets foaje med tilgang til flygel. Slagordet til Empo på Ski er «alt er mulig».
«Alt ble mulig» for Mattias, Torgeir fortalte meg på forhånd at Mattias har Asbergers syndrom. Gretha Thunberg med sitt Asbergs syndrom åpnet verden. Mattias åpnet meg, . Hans musikkunnskaper: overveldende; hans nysgjerrighet: grenseløs; han iver og entusiasme: ustoppelig! Han åpnet rom i meg ingen norsk musikkjournalist tidligere har maktet (og jeg har møtt mange!). Musikkjournalist i en helt spesiell særklasse, rett og slett.
Torgeir la ut en link til postcasten 30.9:
Hei Jon-Roar!
Mattias ligger meg sikkert langt i forkjøpet, men nå ligger altså podcasten ute. Du finner den på
Du trenger ingen egen spiller eller noe sånt for å høre, den er bare å spille av rett på siden.
Igjen tusen, tusen takk for at du stilte opp. Jeg ble faktisk litt rørt når jeg satt og hørte igjennom i bilen i går
Med vennlig hilsen
Torgeir Kjeldaas
Instruktør, Empo TV
INTROTEKST:
Hei Sveis Godtfolk! Ny uke og ny episode av Egotripp, og denne gangen gleder jeg meg no SINNSYKT! Vi befinner oss nemlig i ærverdige Ski Rådhusteater, og har med oss en mann som i over 40 år har bevist att musikk er det ene felles språket som på tvers av landegrenser og religion knytter oss alle sammen. Han har helt siden debuten med Norges kanskje mest uortodokse og originale barnesangbok i 1973 kjempet for og få fram den musiske siden ved oss alle. Siden vi alle liker musikk, er han opptatt av att vi alle må tørre og VISE dette, ikke bare gjennom og lytte til plater og gå på konsert, men også ved og utrykke det fysisk, uavhengig av talent og evne! Det er DET som er kjernen i Det Musiske Menneske! Att vi IKKE er opptatt av HVORDAN det låter, men att det låter overhodet! Han skulle egentlig bli sanger, hadde til og med fått tilbud om utdannelse ved La Scala i Milano, men da han fant ut att det ville føre til 1 år uten sin kjære Eva, så takket han nei, til stor ergrelse for sin sanglærer Ragnvald Bjarne. I stedet ble han professor i musikkvitenskap og ALDRI tror jeg Norge noensinne, har fostret en så våken og en så TIL DE GRADER FLAMMENDE formidler av faget sitt! Hvis ALLE hadde brent for det de driver med bare halvparten så sterkt som ukas gjest gjør, ville verden blomstra og fred på jord for lengst vært et faktum! Det sies att tro kan flytte fjell, vell, musikk kan skape tro, og INGEN i Norden vet det bedre en Jon-Roar Bjørkvold!
Dette er Mattias egen INTRO-TEKST TIL PODCASTEN. Den sier alt om trøkket vi opplevde sammen: Takk Musiske Mattias:
FACEBOOKTEKST:
Så lite som dere hører av Mattias i ukens episode, tror jeg aldri dere har hørt av ham i HELE hans EMPO-Karriere! Som regel er han er virvelvind, som snakker både på ut- og innpust, men når ukens gjest er musikkhistoriens svar på Yoda fra Star Wars, blir selv den kraftigste form for munndiare brått byttet ut med en gedigen forstoppelse! Jon-Roar Bjørkvold har viet sitt liv til musikkforskning og en time med han, er som og lytte til ett levende leksikon som forteller på en slik måte att du vet att om det hadde vært telefonkatalogen han hadde lest høyt fra, ja, så ville du lyttet like i herdig, som var det Harry Potter! Gled dere til ett spennende og musisk møte med «Mannen Som Målbandt Mattias»!
I wonder if you can help me. It’s to do with a lecture I attended at Edinburgh University, sometime in the 1980s I think. I was invited because I was the best known children’s entertainer of that generation (the company was called «The Singing Kettle»).
The guest was from Norway and he gave a talk I’ll never forget. Underlining for me the importance of song in our lives.
Here’s a brief summary of what he covered:
Research on recall of the contents of either «Skolens Sangbok» or «Songboka» that showed that participants could recall illustrations, and which songs faced each other.
How this research led to the Norwegian government introducing a compulsory «Singing Together» in schools.
Stories of how he in very stressful moments in his life reverted to simple songs e.g. communicating with his mother in her last days and a near drowning experience with his children in their boat.
I’m preparing a talk, here in Glasgow, this month and I’d like it to be accurate, of course.
My question to you, you will have guessed, do you know this professor or teacher? Was it you by any chance?
Hope you can help.
Best wishes
Artie
Artie Trezise MBE
33 Clouston Street
Glasgow G20 8QR
07710 149910 0141 321 0965
Klart jeg ble litt rørt over er sånn mail. Jeg har sendt ham «The Muse With» (den amerikanske utgaven av «Det musiske menneske»,og bedt ham hilse Colwyn Trevarthen som den gang inviterte meg, og som siden ble en god venn og nær kollega.
Her er «Møtestedet» og Tore Kristian Lang (kalt TK), ildsjelen som
» inviterer til et sted for voksne mennesker som er nysgjerrige og har sans for dialog. Møte-plasser i vår tid, preget av åpenhet og undring. — For ånd, sjel og kropp».
Jeg kjente TK fra seminarer i Tidsskriftet Omsorgs regi og takket ja til invitasjonen før covid 19 traff Norge. Tanken var at jeg skulle forelese over boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», med påfølgende samtale med salen med T.K. og meg på scenen.
I mellom tiden kom en joker inn i bildet: Louis Jacoby, visesanger og sann poet. Jeg hadde hjulpet ham rent musikkfaglig med med den nye viseboka hans «En sommer er aldri over»:
Louis er jo Larvik-borger, så jeg foreslo å ta ham med på laget denne kvelden. Og sånn ble vi tre på scenen denne kvelden: Louis, TK og jeg:
Salen var rigget til etter strenge covid 19-regler og et flott bans spilte da vi kom. Åpningslåt: Lous Jacobys sterke «Hverdag». Pianisten var en gammel student, mannen bak trommene, Jens Hoel Nielsen, en klassekamerat av broren min
Og en sterk hverdag ble det også i fortsettelsen. Jeg ble tatt så vel i mot av TK, salen og pianisten — Terje Johansen, en gammel student — at jeg rett og slett fikk tårer i øyene. Var det covid 19-innestengelsen det ble slått hull på denne kvelden? ( i en fullsatt sal med en meters covid-avtand mellom setene). Etter meg kom Louis på scenen med lun stemme, lun humor og varm kystpoesi. Og mer enn som så. Jeg visste at Louis Jacobi hadde hatt sin barndom i Nord-Italia. «Syng en italiensk sang, Louis!» utfordret jeg fra scenekanten. Vantro og smilende så 194 cm høye Louis på meg — og så sang han en barnesang på italiensk i Norge for første gang. Stemmen var helt annerledes enn når han synger på norsk. Salen klappet vilt. Og så ropte en kvinnestemme: «Jeg har aldri glemt deg synge på russisk, Jon-Roar. — Syng en russisk sang!» Og så sang jeg en russisk ballade, «Tsjaika», på russisk.
Det ble i sum til et menneskemøte ingen av oss som var til stede vil glemme, en kveld for «ånd, sjel og kropp». En musisk hverdagskveld uten like, garantert.
