Forfatter: Jon-Roar Bjørkvold

Dette var for meg en viktig kulturpolitisk forelesning. For 61 år siden forlot jeg russiskkurset og søkte jeg overgang til siviltjeneste. Jeg avsluttet søknaden min slik: «Jeg har mer tro på sang enn på geværet som vei til fred og forsoning». Dette har vært et musisk credo gjennom alle mine bøker. Like fra «Barnas Egen Sangbok» var primærperspektivet klart: Vi synger for livet. Det erfarte Norge førstehånds etter 22. juli: «Til Ungdommen». Jeg lot en fullsatt sal kjenne sangens værekraft, universelle krefter i oss satt i spill gjennom enkle sanger.

Nå ruster Norge opp, regjeringen har lansert en Totalberedskapsmelding. Jeg har nå sendt et notat til Forsvarsdepartementet med gjenpart til Kulturdepartementet:

KULTURPOLITISK NOTAT

Vi så det etter 22. juli: «Til Ungdommen» samlet et folk under angrep, mobiliserte motstand i oss og fikk oss på beina igjen.

Hermed lanserer en idé: sang for og med soldatene, forankre og bevisstgjøre hvem vi er som folk, hva vi kjemper for gjennom de sangene som har vært med på å bygge Norge siden 1814.

En kursing av vernepliktige og befal for stinne brakker, det det nasjonale fellesskap i oss erfares og patriotisk bevisstgjøres gjennom å synge.

I desember 20224 åpnet 22.juli-senteret en utstilling om sangens betydning dagene etter terrorangrepet. Utstillingen har fått tittelen »Gjenklang» — hva har vi lært, hva gjør vi nå?

Jeg ble bedt om å holde åpningstalen og bidrar med videopptak på utstillingen sammen med mange andre (åpnet hverdager, Teatergata 19 i Oslo)

Å styrke forsvaret gjennom sang vil være en oppfølging av dette. Jeg stiller meg til disposisjon. 

Å synge sang som  «Millom bakker og berg» og «Vi ere en nasjonal vi med» så det dirrer i brakkeveggene og samtid kjenne til disse sangene historiske betydning koster minimal, men vil bety optimalt.

Med musisk hilsen,

Jon-Roar Bjørkvold

Professor em. i musikkvitenskap, UiO

Etter forelesningen var vi en flokk som gikk til 22.juli-senteret like ved (Teatergata 10), der det nå er åpnet en utstilling om sangens betydning etter 22. juli.

«Sølvberget», biblioteket i Stavanger, der jeg foreleste i en trekvartfull kinosa i godværet. Innbydelsen med to 3/4-times økter med pause imellom lokket til nytekning: Første del med sang i salen med dokumentasjon av sangfellesskap som intersubjektiv værekraft på tvers av språk og kulturer, andre del med en praktisk bekreftelse av dette som motstandkraft — med 1. sats av Sjostakovitsj´Leningrad-symfoni dundrende i kinosalen, lagt teknisk til rette av Per Dahl, som hadde invitert meg.

Hei Jon-Roar

Her er den oppsummering som vil stå i PuS styrets referat:

Oppsummering av foredrag 19.mars 2025: «Til ungdommen – musisk motstand etter 22.juli» ved Jon-Roar Bjørkvold.

For de 140 fremmøtte ble dette en ganske annerledes opplevelse enn de fleste hadde forestilt seg. Bjørkvold introduserte barnesanger som var relevante for pensjonistene og fikk salen til å synge på flere vers på ulike sanger. Dette viste seg etter hvert å være elementer i hans hovedbudskap: Det er gjennom den felles sangskatten at vi føler det fellesskapet som trengs når vi blir utfordret på å skulle vise motstand mot de som prøver å frariste oss vår frihet og væremåte. Etter sangsesjonen ba han om at publikum skulle sette ord (adjektiver) på den opplevelsen som sangene hadde gitt den enkelte. Ordene ble notert og etter hvert sammenlignet med tilsvarende ord fra andre settinger hvor Bjørkvold hadde gjort dette, folkehøgskoler, aldershjem, departementssamlinger, samt eksempler fra Sverige, Danmark, Finnland, Tyskland. Det slående var at det var de samme ordene som dukket opp alle stedene, med Glede øverst på alle listene. I andre halvdel kommenterte Bjørkvold under avspillingen av Sjostakovitsj sin symfoni nr.7 «Leningradsymfonien», første sats, hvordan denne musikken uttrykker en musisk motstandskraft i det beleirede Leningrad under 2.verdenskrig.

I tillegg kan jeg nevne et par direkte henvendelser fra publikum (jeg kan ikke navngi de):

Dette var veldig overraskende, men helt herlig. Det var kjekt å synge! (pensjonert mann)

Jeg følte stor glede ved å la meg rive med av Bjørkvolds entusiasme.(pensjonert kvinne)

Imponerende og en helt annen argumentasjon enn vi vanligvis får fra foreleserne på PuS (pensjonert lege)

Vennlig hilsen
Per

Sist torsdag (5.12.24) åpnet 22.juli-senteret (som for tiden holder til i Teatergata 10 i Oslo), en utstilling om musikken betydning etter terror-angrepet. Her vises reaksjoner med titusener som synger «Til Ungdommen, her er Karpe, her er «Mitt lille land», spontankonserter, et syngende blomsterhav foran Domkirken, intervju med artister og mye, mye mer, — alt samlet på ulike videoskjermer med tilgang til headset. På en av skjermene synger, spiller og kommenterer jeg (klipp fra video-opptak gjort i våres).

Jeg ble også bedt om å holde en 10.minutters tale/appell som en del av åpningen.

Til stede var blant annet flere fra støttegruppa etter 22.juli. Utstillingen skal stå fram til 2026, med flytting av 22.juli-senteret opp til en da ferdigstilt «Høyblokka» . Gå opp Teatergata 10 fra Tinghuset, det er greiest. Kraften musikk og sang etter 22.juli angår oss alle, ikke minst nå, med krig og terror i Europa.

Det er meningen at alle departementene skal inviteres til utstilligen, fortale arrangørene. Dett er laget et spesielt program for barn — i kjølvannet etter Lillebjørns «Barn av regnbuen» som jo utløste protest-Rosekor over hele Norge da rettsaken var i gang.

Arve Tellefsen og jeg på pro-Palestina i bakken bak kulturkirken Jacob, lørdag 11. mai i solsteika ved Akerselva. Teppet vi sitter på? Palestinsk, selvfølgelig.

Palestinsk sang og Bach med Nora Taksdal på bratsj før sterke politiske appeller. Applaus fra tusener av frammøtte i maisola. Krafta fra Akerselva var med og løftet. 99 % unge mennesker + to gamle gubber – Arve T. og jeg — enhetsfront på tvers av generasjoner mot umenneskeligheten som nå skjer i Gaza!

Det planlegges en utstilling som skal åpnes 1. juli om musikkens betydning etter 22. juli. «Til Ungdommen», «Mitt lille land» og «Barn av regnbuen» blir her sentralt.

En video med blant annet meg blir en del av dette. 18. april ble det gjort opptak, jeg ble intervjuet og sang. Sang og krig er jo sentralt i flere av mine bøker. I «Grunntonen — Små sanger, mektige spor» fra 2016 er jo sangens betydning etter 22. juli selve anslaget – til en ettersporing av sang som del av nasjonalsbyggingen etter 1814. Og for to år siden utga jeg boka «Med musiske våpen», om sangens betydning på begge sider av fronten under 2. verdenskrig. Stikkord under intervjuet med meg: «Musisk mobilisering!» og «Syngende soldater». Det hjelper ikke om milliarder nå bevilges til våpen, hvis menneskene som skal betjene dette mister motet når det røyner på. Fellessang må gjeninnføres som start på dagen i norsk skole. Vi må kunne vår sangkanon.

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

spør Nordahl Grieg i sitt dikt: Svaret er: SANG!

Datoen 9. april var velvalgt:
9.april 1940 var Norge i krig, Hitler-Tyskland herjet i Europa.
9. april 2024: Igjen er det krig i Europa: Ukraina og Gaza. Etter 2. verdenskrig sa vi: «Aldri mer 9. april!. NATO ble opprettet.» Nå sier vi/Regjeringen»: «NATO må styrkes, vi må ruste opp. Nabo Russland skal holdes i sjakk ved våre grenser!» Vi mobiliserer militært.

Jeg er født under krigen. Mor sang for meg i bomberommet: «Det var for ikke å miste motet», sa mor. Norge sang seg på beina igjen etter terrorangrepet 22. juli. Vi sang «Til Ungdommen» og mistet ikke motet.

Det hjelper ikke med med milliarder til militærindustrien, hvis mennesker i nye stridsvogner, nye F35-jagere og ubåter mister motet i kamp. Det er menneskemotet som avgjør. Det må mobiliseres. Derfor: Fellessang må tilbake i norsk skole, tuftet på sanger som bygget Norge.

«Musisk mobilisering må også til!»

Vi sang «Millom bakkar og berg» sammen i Sandvika kulturhus denne dagen. «Hva kjenner dere nå?» spurte jeg da vi hadde sunget ferdig og noterte ned på ei tavle hva folk spontant svarte, blant annet dette:

GLEDE
FELLESSKAP
ENERGI
MINNER
VEMOD
SAVN
HÅP

Dette går igjen overalt rundt om i verden. Jeg har gjennom 40 år prøvd det ut, fra land til land, fra kultur til kultur, evidensbelagt (se gjerne boka mi «Skilpaddens Sang», 1998). Dette er selve livsenergien i oss, lagret i kropp og sjel gjennom sang og lek i menneskets første leveår som inngang til identitetsbygging, språk og kultur, utløst i omsorg og kjærlighet mellon mor og barn. Intet mindre. Intet større. MEN: Kan vi «Millom bakker og berg» — alle versene, sangens toner, tekstens mening og kraft og Ivar Aasen og hans historie i dette. Det må skolen sørge for! Der må vi bygge et syngende fellesskap. Syngende soldater taper ikke så lett motet. Det er tanken. Og mest seks stridsvogner i sum koster milliarder er seks vers av «Millom bakkar og berg» helt gratis. Det er paradokset!

Timer etter foredraget mitt, fikk jeg en mail:

«Hei, hei! Takk for en forrykende forestilling tidligere i dag! Takk også for at vi får synge med! Vi inviterer deg til Hennie Onstad seniorsenter. Vi har et flygel med sjel i møterommet:

Klart jeg har sagt ja til å komme dit! I mellomtiden håper jeg på et møte med skoleminister og småbarnsmor Kari Nordthun

Hei igjen Jon-Roar Bjørkvold,

– fremdeles dypt takknemlig for det arbeidet du gjorde med å samle og utgi vår felles skatt, som lever i beste velgående❤️!

Mvh

T.B.

Utenfor, i borggården, vaiet flagg på halv stang, tusener hadde stått i kø i sprengkulda med håp om å komme inn, bare en brøkdel slapp inn. Vi var 900 som fyllte storsalen i Oslo Rådhus. Oslo Strings spilte Bach mens vi satt og ventet. Det ga mening. Lillebjørn var glad i Bach, timer i klassisk gitar med Bach hadde vært viktig under oppveksten.

Selve seremonien åpnet med Hallavard Bjørgum som satte tonen, med en slått på hardingfela si: «Skjoldmøyslaget». Folkemusikk var jo en virkelig viktig del av Lillebjørns liv. Ordfører Anne Lindboe ønsket så velkommen på Oslos vegne og takket Lillebjørn med på en måte som vi kunne kjenne igjen. Vi i salen takk på et vis tilbake. At Oslo Kommune hadde besluttet å få spilt Lillebjørns «God natt kjære Oslo» hver kveld fra Rådhusets klokketårn klokka 22.00 like fram til bisettelsen, var en strålende idé. Strålende var imidlertid ikke Åse Kleveland i sin minnetale. Den fløt ikke, varmet ikke. Rart, hun hadde jo kjent Lillebjørn førstehånds som visesanger gjennom «Ballade». Var det en indre gråt som hadde tatt tak i henne fra talerstolen? Med varmet gjorde det som så fulgte: «Gategutt» med Lars Klevstrand med sin gitar og Steinar Ofsdal med nydelig samspill i sin cello. Og så kom de på rekke og rad og fylte denne bisettelsen med lillebjørnsk glede og vemod: Gitarkameratene sammen for siste gang, med fjerdemann nå i kiste: «Se alltid lyst på livet»; Tuva Syvertsen og Fria Ånnevik og Oslo Strings med «God natt kjære Oslo» …

Slottets utnevnelse av Lillebjørn til St. Olav ble lest høyt — det hadde vært et ønske fra familien — og ble for meg et høydepunkt underveis. Ja, jeg var et øyeblikk tilbake i hagen til Lillebjørn da dette faktisk hendte — han var så stolt, ja rank, akkurat da.

Det hele sluttet sterkt: Etter Steinar Ofsdal minnetale — de to hadde møttes på Nissen – tok han fram seljefløyta og vevet toner inn i Kari Svensens framføring av «Danse, ikke gråte nå». Da gråt jeg — og sikkert mange med meg: «Denne jorda skal bli din grav …»

Siri, dattera til Lillebjørn, sang «Deilig er jorden» før han døde. «Den eneste salmen jeg liker», sa Lillebjørn.

Og så kom jenter fa Bolteløkka skole rennende ned den mektige rådhustrappa. Og mens de sang «Barn av regnbuen» ble kista til Lillebjørn båret ut av Rådhushallen. Så fint, så makeløst fint og riktig!

Denne bokas anslag er Lillebjørn med 40.000 på Youngstorget etter Utøya: «I samme øyeblikk som vi hevet våre roser, begynte Lillebjørn å synge der framme under buegangene. Med ukulele som eneste komp tok han fatt på «Barn av regnbuen». Stemmen sårbar, budskapet meislet. Snart var vi tusener som sang skulder ved skulder i vårregnet, klissvåte, med hjertene utapå skjorta. Barn av regnbuen var vi alle akkurat da.»

I et eget kapittel skriver jeg her om «Lillebørn + venner»— unga! Det åpner med «Haba Haba Haba» — 12-takters blues-skjema med munnspell på innpust og utpust: «Musikken uler og unga jubler, de tar sangstyringa på stigende musisk rus: Rimleken går som stafett fra sprøtt til helsprøtt til crazy. Og bandet? Her spares ikke på energien, det transponeres kromatisk hele veien fra G til Ass-A-B-H. Og jaggu prøver ikke Lillebjørn til slutt å scatte! Det er unga som har skrudd´n opp, selvfølgelig:

Shake, rattle ´n´ roll, shake, rattle ´n´ roll
Det var engang et troll!………………………….»

TAKK — KJÆRE LILLEBJØRN!

Knut Reiersrud ringte meg: «Bluesasylet skal feire sitt 20.årjubileum 6. januar 2024. Jeg vil gjerne ha med deg og Thomas Hylland Eriksen i studio. Blir du med?»

Jeg ble både glad og overrasket: «Jeg er fast Bluesasyl-lytter på lørdager» svarte jeg, «og jeg vet hva blues er. Men jeg er ingen bluesekspert, ikke engang en brøkdel av deg!» svarte jeg. «Jeg vet hvem du er, det er derfor jeg vil at du skal komme!» svarte Knut R. Så jeg kom. Der møtte jeg igjen Thomas Hylland Eriksen. Jeg har aldri glemt hans støtte i rabalderet som kom da jeg hadde søkt avskjed fra professoratet mitt på Blindern. Nå sendte han meg en mail:

Hei, Jon-Roar! Vi skal jo være sammen hos Knut R. i desember, og det gleder jeg meg til. Jeg har nettopp bestilt et par av bøkene dine … Det musiske menneske har jeg selvfølgelig, men jeg finner den ikke i alt rotet — så når den dukker opp, kan jeg jo gi det tiloversblevne eksemplaret til noen. Det er ellers stadig noen av oss som holder ut på Blindern, men mye har gått fra vondt til verre siden du holdt fanen høyt hevet på vegne av oss alle. Sukk. 

Gleder meg til å snakkes om noen uker!

Peace & love,

Thomas

Vi møttes til opptak 18. desember, med et ønske fra Knut: En spilleliste, tre innslag til mulig bruk i studio. Jeg grublet lenge på hva jeg skulle velge, og endte om med dette:

1. En vuggesang («Trollmor») – vår alles inngang til språk, identitet og kultur. Med oss fra første innpust til siste utpust.
2. Billie Holiday: «Fine and Mellow» i et opptak kort tid før hun døde, der hennes nærmeste venner — som Lester Young, Coleman Hawkins, Gerry Mulligan og Roy Eldridge — en og en med en musisk kjærlighetserklæring spiller henne gradvis tilbake til livet. I avslutningssoloen til Eldridge, der han strekker seg mot n´te oktav på sin trompet, er Billie blitt musisk omfortryllet til ei beveget ungjente på 17 år (opptaket ligger på YouTube). Tanken bak: Vuggesangskraften omsettes her til livgivende blues.
3. Fra slutten på 1. sats i Sjostakovitsj´ 7. symfoni, en treblås-monolog i obo og over i fagott med sorgtung blues i tonen. «Molto doloroso.» Krig som helvete på jord, da — som nå. Tenkte jeg og ville aktualisere.

Men dit kom vi aldri. Thomas slapp til først med sine tre innspill. Og det var ham mer enn vel unt. Jeg kunne formelig se i studio hvordan musikkgleden han formidlet fikk hans kinn til å glede og øynene til å gløde. Ja, samtalen med Knut R. fløt fint og kyndig. «Orfeus-effekten!» tenkte jeg og gledet meg til å snakke om Billie som Evridike i «Fine and Mellow» når det det ble min tur. Men dit rakk vi egentlig aldri. «Tiden løper fra oss» sa Knut og så på klokka. Og det gjorde den. Fort. Veldig fort. Sånn er det ofte i bursdagslag.

Bildet ovenfor ble tatt på vei ut da det hele var over — på jubilerende Knut Reiersruds oppfordring. Der ser jeg kanskje ikke direkte glad ut. Men takk, Knut. Det var en ære å bli invitert. Gratulerer med 20 år!