Kategorier
Uncategorized

11. mai, 2024: «Solidaritet med Palestina» – Arve T. og jeg: Sang og musikk mot folkemord!

Arve Tellefsen og jeg på pro-Palestina i bakken bak kulturkirken Jacob, lørdag 11. mai i solsteika ved Akerselva. Teppet vi sitter på? Palestinsk, selvfølgelig.

Palestinsk sang og Bach med Nora Taksdal på bratsj før sterke politiske appeller. Applaus fra tusener av frammøtte i maisola. Krafta fra Akerselva var med og løftet. 99 % unge mennesker + to gamle gubber – Arve T. og jeg — enhetsfront på tvers av generasjoner mot umenneskeligheten som nå skjer i Gaza!

Kategorier
Uncategorized

22.juli-senteret: «Sangens betydning»

Det planlegges en utstilling som skal åpnes 1. juli om musikkens betydning etter 22. juli. «Til Ungdommen», «Mitt lille land» og «Barn av regnbuen» blir her sentralt.

En video med blant annet meg blir en del av dette. 18. april ble det gjort opptak, jeg ble intervjuet og sang. Sang og krig er jo sentralt i flere av mine bøker. I «Grunntonen — Små sanger, mektige spor» fra 2016 er jo sangens betydning etter 22. juli selve anslaget – til en ettersporing av sang som del av nasjonalsbyggingen etter 1814. Og for to år siden utga jeg boka «Med musiske våpen», om sangens betydning på begge sider av fronten under 2. verdenskrig. Stikkord under intervjuet med meg: «Musisk mobilisering!» og «Syngende soldater». Det hjelper ikke om milliarder nå bevilges til våpen, hvis menneskene som skal betjene dette mister motet når det røyner på. Fellessang må gjeninnføres som start på dagen i norsk skole. Vi må kunne vår sangkanon.

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

spør Nordahl Grieg i sitt dikt: Svaret er: SANG!

Kategorier
Uncategorized

9.april 2024: Kommunegården, Sandvika: «Musisk mobilisering»

Datoen 9. april var velvalgt:
9.april 1940 var Norge i krig, Hitler-Tyskland herjet i Europa.
9. april 2024: Igjen er det krig i Europa: Ukraina og Gaza. Etter 2. verdenskrig sa vi: «Aldri mer 9. april!. NATO ble opprettet.» Nå sier vi/Regjeringen»: «NATO må styrkes, vi må ruste opp. Nabo Russland skal holdes i sjakk ved våre grenser!» Vi mobiliserer militært.

Jeg er født under krigen. Mor sang for meg i bomberommet: «Det var for ikke å miste motet», sa mor. Norge sang seg på beina igjen etter terrorangrepet 22. juli. Vi sang «Til Ungdommen» og mistet ikke motet.

Det hjelper ikke med med milliarder til militærindustrien, hvis mennesker i nye stridsvogner, nye F35-jagere og ubåter mister motet i kamp. Det er menneskemotet som avgjør. Det må mobiliseres. Derfor: Fellessang må tilbake i norsk skole, tuftet på sanger som bygget Norge.

«Musisk mobilisering må også til!»

Vi sang «Millom bakkar og berg» sammen i Sandvika kulturhus denne dagen. «Hva kjenner dere nå?» spurte jeg da vi hadde sunget ferdig og noterte ned på ei tavle hva folk spontant svarte, blant annet dette:

GLEDE
FELLESSKAP
ENERGI
MINNER
VEMOD
SAVN
HÅP

Dette går igjen overalt rundt om i verden. Jeg har gjennom 40 år prøvd det ut, fra land til land, fra kultur til kultur, evidensbelagt (se gjerne boka mi «Skilpaddens Sang», 1998). Dette er selve livsenergien i oss, lagret i kropp og sjel gjennom sang og lek i menneskets første leveår som inngang til identitetsbygging, språk og kultur, utløst i omsorg og kjærlighet mellon mor og barn. Intet mindre. Intet større. MEN: Kan vi «Millom bakker og berg» — alle versene, sangens toner, tekstens mening og kraft og Ivar Aasen og hans historie i dette. Det må skolen sørge for! Der må vi bygge et syngende fellesskap. Syngende soldater taper ikke så lett motet. Det er tanken. Og mest seks stridsvogner i sum koster milliarder er seks vers av «Millom bakkar og berg» helt gratis. Det er paradokset!

Timer etter foredraget mitt, fikk jeg en mail:

«Hei, hei! Takk for en forrykende forestilling tidligere i dag! Takk også for at vi får synge med! Vi inviterer deg til Hennie Onstad seniorsenter. Vi har et flygel med sjel i møterommet:

Klart jeg har sagt ja til å komme dit! I mellomtiden håper jeg på et møte med skoleminister og småbarnsmor Kari Nordthun

Kategorier
Uncategorized

«En elsket sangbok»— en takk på mail

Noen ord fulgte med:

Hei igjen Jon-Roar Bjørkvold,

– fremdeles dypt takknemlig for det arbeidet du gjorde med å samle og utgi vår felles skatt, som lever i beste velgående❤️!

Mvh

T.B.

Kategorier
Uncategorized

9.2-2024, OSLO RÅDHUS LILLEBJØRNS BISETTELSE

Utenfor, i borggården, vaiet flagg på halv stang, tusener hadde stått i kø i sprengkulda med håp om å komme inn, bare en brøkdel slapp inn. Vi var 900 som fyllte storsalen i Oslo Rådhus. Oslo Strings spilte Bach mens vi satt og ventet. Det ga mening. Lillebjørn var glad i Bach, timer i klassisk gitar med Bach hadde vært viktig under oppveksten.

Selve seremonien åpnet med Hallavard Bjørgum som satte tonen, med en slått på hardingfela si: «Skjoldmøyslaget». Folkemusikk var jo en virkelig viktig del av Lillebjørns liv. Ordfører Anne Lindboe ønsket så velkommen på Oslos vegne og takket Lillebjørn med på en måte som vi kunne kjenne igjen. Vi i salen takk på et vis tilbake. At Oslo Kommune hadde besluttet å få spilt Lillebjørns «God natt kjære Oslo» hver kveld fra Rådhusets klokketårn klokka 22.00 like fram til bisettelsen, var en strålende idé. Strålende var imidlertid ikke Åse Kleveland i sin minnetale. Den fløt ikke, varmet ikke. Rart, hun hadde jo kjent Lillebjørn førstehånds som visesanger gjennom «Ballade». Var det en indre gråt som hadde tatt tak i henne fra talerstolen? Med varmet gjorde det som så fulgte: «Gategutt» med Lars Klevstrand med sin gitar og Steinar Ofsdal med nydelig samspill i sin cello. Og så kom de på rekke og rad og fylte denne bisettelsen med lillebjørnsk glede og vemod: Gitarkameratene sammen for siste gang, med fjerdemann nå i kiste: «Se alltid lyst på livet»; Tuva Syvertsen og Fria Ånnevik og Oslo Strings med «God natt kjære Oslo» …

Slottets utnevnelse av Lillebjørn til St. Olav ble lest høyt — det hadde vært et ønske fra familien — og ble for meg et høydepunkt underveis. Ja, jeg var et øyeblikk tilbake i hagen til Lillebjørn da dette faktisk hendte — han var så stolt, ja rank, akkurat da.

Det hele sluttet sterkt: Etter Steinar Ofsdal minnetale — de to hadde møttes på Nissen – tok han fram seljefløyta og vevet toner inn i Kari Svensens framføring av «Danse, ikke gråte nå». Da gråt jeg — og sikkert mange med meg: «Denne jorda skal bli din grav …»

Siri, dattera til Lillebjørn, sang «Deilig er jorden» før han døde. «Den eneste salmen jeg liker», sa Lillebjørn.

Og så kom jenter fa Bolteløkka skole rennende ned den mektige rådhustrappa. Og mens de sang «Barn av regnbuen» ble kista til Lillebjørn båret ut av Rådhushallen. Så fint, så makeløst fint og riktig!

Kategorier
Uncategorized

30.1 – 2024: Lillebjørn in memoriam

Denne bokas anslag er Lillebjørn med 40.000 på Youngstorget etter Utøya: «I samme øyeblikk som vi hevet våre roser, begynte Lillebjørn å synge der framme under buegangene. Med ukulele som eneste komp tok han fatt på «Barn av regnbuen». Stemmen sårbar, budskapet meislet. Snart var vi tusener som sang skulder ved skulder i vårregnet, klissvåte, med hjertene utapå skjorta. Barn av regnbuen var vi alle akkurat da.»

I et eget kapittel skriver jeg her om «Lillebørn + venner»— unga! Det åpner med «Haba Haba Haba» — 12-takters blues-skjema med munnspell på innpust og utpust: «Musikken uler og unga jubler, de tar sangstyringa på stigende musisk rus: Rimleken går som stafett fra sprøtt til helsprøtt til crazy. Og bandet? Her spares ikke på energien, det transponeres kromatisk hele veien fra G til Ass-A-B-H. Og jaggu prøver ikke Lillebjørn til slutt å scatte! Det er unga som har skrudd´n opp, selvfølgelig:

Shake, rattle ´n´ roll, shake, rattle ´n´ roll
Det var engang et troll!………………………….»

TAKK — KJÆRE LILLEBJØRN!

Kategorier
Uncategorized

6.1-2024: Bluesasylet 20 år. NRK Radio, P2

Knut Reiersrud ringte meg: «Bluesasylet skal feire sitt 20.årjubileum 6. januar 2024. Jeg vil gjerne ha med deg og Thomas Hylland Eriksen i studio. Blir du med?»

Jeg ble både glad og overrasket: «Jeg er fast Bluesasyl-lytter på lørdager» svarte jeg, «og jeg vet hva blues er. Men jeg er ingen bluesekspert, ikke engang en brøkdel av deg!» svarte jeg. «Jeg vet hvem du er, det er derfor jeg vil at du skal komme!» svarte Knut R. Så jeg kom. Der møtte jeg igjen Thomas Hylland Eriksen. Jeg har aldri glemt hans støtte i rabalderet som kom da jeg hadde søkt avskjed fra professoratet mitt på Blindern. Nå sendte han meg en mail:

Hei, Jon-Roar! Vi skal jo være sammen hos Knut R. i desember, og det gleder jeg meg til. Jeg har nettopp bestilt et par av bøkene dine … Det musiske menneske har jeg selvfølgelig, men jeg finner den ikke i alt rotet — så når den dukker opp, kan jeg jo gi det tiloversblevne eksemplaret til noen. Det er ellers stadig noen av oss som holder ut på Blindern, men mye har gått fra vondt til verre siden du holdt fanen høyt hevet på vegne av oss alle. Sukk. 

Gleder meg til å snakkes om noen uker!

Peace & love,

Thomas

Vi møttes til opptak 18. desember, med et ønske fra Knut: En spilleliste, tre innslag til mulig bruk i studio. Jeg grublet lenge på hva jeg skulle velge, og endte om med dette:

  1. En vuggesang («Trollmor») – vår alles inngang til språk, identitet og kultur. Med oss fra første innpust til siste utpust.
  2. Billie Holiday: «Fine and Mellow» i et opptak kort tid før hun døde, der hennes nærmeste venner — som Lester Young, Coleman Hawkins, Gerry Mulligan og Roy Eldridge — en og en med en musisk kjærlighetserklæring spiller henne gradvis tilbake til livet. I avslutningssoloen til Eldridge, der han strekker seg mot n´te oktav på sin trompet, er Billie blitt musisk omfortryllet til ei beveget ungjente på 17 år (opptaket ligger på YouTube). Tanken bak: Vuggesangskraften omsettes her til livgivende blues.
  3. Fra slutten på 1. sats i Sjostakovitsj´ 7. symfoni, en treblås-monolog i obo og over i fagott med sorgtung blues i tonen. «Molto doloroso.» Krig som helvete på jord, da — som nå. Tenkte jeg og ville aktualisere.

Men dit kom vi aldri. Thomas slapp til først med sine tre innspill. Og det var ham mer enn vel unt. Jeg kunne formelig se i studio hvordan musikkgleden han formidlet fikk hans kinn til å glede og øynene til å gløde. Ja, samtalen med Knut R. fløt fint og kyndig. «Orfeus-effekten!» tenkte jeg og gledet meg til å snakke om Billie som Evridike i «Fine and Mellow» når det det ble min tur. Men dit rakk vi egentlig aldri. «Tiden løper fra oss» sa Knut og så på klokka. Og det gjorde den. Fort. Veldig fort. Sånn er det ofte i bursdagslag.

Bildet ovenfor ble tatt på vei ut da det hele var over — på jubilerende Knut Reiersruds oppfordring. Der ser jeg kanskje ikke direkte glad ut. Men takk, Knut. Det var en ære å bli invitert. Gratulerer med 20 år!

Kategorier
Uncategorized

Oslo MET, 8.-9.2024 «Barnesangbøkenes historie — vinkling og virkning»

Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før: Jeg ba om å få forelese og ringte Ingrid Danbolt, en gammel student, nå førstelektor i musikk på BLU (Barnehagelærerutanninga på OsloMet) med følgende forslag til tema: «Fra Norsk Billedbog for Börn til Barnas Egen Sangbok» — med et særlig blikk på barnesangbøkenes historie, vinkling og virkning». Dette skal jeg ikke ha honorar for, sa jeg, så tenk gjerne at det er gaveforelesninger i takknemlighet for et liv med sang og barn som har gitt meg så mye. Jeg vil gjerne rekke dette, jeg er blitt 80 og det begynner å haste, la jeg til.

Dette var i overgangen november/desember og timeplaner for neste års OsloMET var allerede lagt. Men Oslo Met sa JA! og fikk det på plass over to dager 12.30-15.30. Jeg hadde med meg barnesangbøker bilder på powerpoint. Fra Elling Holsts «Norsk Billedbog for Börn» (1888), til Margrethe Munthes «Kom, skal vi synge!» (1905), til Ruth Sommerfeldt Jacobsens «Syng med oss!» (1945), til Prøysens «Lillebrors Viser» (1947), til Egners «Tretten viser fra Barnetimen» (1951) til Kjell Lunds «Her kommer guttemusikken» (1961) til «Barnas Egen Sangbok» (1979). Jeg viste fram til sangbøker, slitt i filler i lutter sangglede, den første slitt ut av meg som liten:

Den andre slitt ut av mange andre, utgitt av meg da jeg ble voksen:

Første dag i «Mosse Jørgensens sal». Snakk om sammentreff — Mosse var i mange år en nær musisk venn og forbundsfelle. Og nabosalen bar Magrethe Munthes navn. Dette måtte bare inspirere ekstra. Her var full sal — og med svenske gjester (jeg har forelesning masse i Sverige, «Den musiska människan» (1992), ny utgave (2006) ble nærmest en kultbok. Salen var stappfull. Dag 2 i en fylt festsal, her også med en klasse elever fra Edvard Munch vgs.

Og «fest» ble det, med mye sang, mye fellesskap og mye mening — herunder også «sanggjemsel» og sang på egnersk vis. Det sluttet også der med spontan sangtakk til «Bestmor skogmus-melodien», framført av gamle studenter, nå ansatt veed BLU/Oslo Met, musikalsk mettet med tankevekkende egnerske rubato-innskudd:

«Tusen takk for at du kom til oss,
blåser liv i sangen inni oss.
Vi på OsloMET gjør alt vi kan
for at sangens kraft skal tunge ut til alle mann!
Helt fra deg til meg,
alle på vår vei,
alle mest til trallalei!»

På kjøper fikk jeg en stor aartikkelsamling de ga ut i fjor: «Sangglede og stemmebruk i barnehagen» — med et signaturløfte: «Vi er på ballen og slipper den aldri!»

Snakk om «honorar»!

Dagen etter fikk jeg en mail. Den gjengis her i sin helhet:

Goddag JRB! Sender deg her den artikkelen min sjef forlangte jeg skrev som grunnlag for at jeg fikk fri til og høre på deg! Håper du liker den!

Hilsen Mattias!

OSLOMET FIKK METTA SI!

80 år har han rukket og bli, Norges mest berømte musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold, men det skulle man ikke tro med den kraften og formidlingsevnen han viser alderen til tross. Det finnes ingen foreleser i Norge som har en slik formidlingsevne og brenner slik for stoffet han foreleser om som denne mannen. Menneskets utrykkingsevne gjennom sang, rytme og musikk er noe han har brent for hele livet, og han har fått en hel verden til og skjønne at det IKKE handler om hvor rent man synger eller hvor flink man er til og spille, BARE MAN SPILLER! De greske gudene ga enkelte av sine tjenere evnen til og synge og spille og dermed inspirere både guder og andre, og det er her Bjørkvolds livsfilosofi om Det Musiske Menneske har sin opprinnelse. Vi er ALLE uansett nivå muser som formidler og inspirerer hverandre, uansett om vi bare kan 3 grep på en gitar eller er konsertmester i KORK. Det JRB skulle snakke om disse 2 dagene på OSLOMET var barnesangbøkenes historie og betydning i Norge. Dag 1 mandag dreide seg om den spede begynnelse, om Norsk Billedbok For Børn fra 1888 og Kom Skal Vi Synge fra 1934. Han snakket om hvor revolusjonerende det var med Kom Skal Vi Synge fordi det var det første eksemplet på en bok der sang for de aller minste var tatt like seriøst som i andre sangbøker utgitt på samme tid. Dag 2 handlet om videreføringen av disse til de 3 store Egner, Prøysen og Vestly. Han snakket om Kulturbrevet fra 1945 der det ble vedtatt for første gang at barnekultur skulle være like viktig som voksenkultur, og hvordan Egner og Prøysen trollbandt en hel nasjon med sine bøker og fortellinger i Barnetimen på radio. Så fortsatte han med og fortelle om sin egen sangbok der han gjennom besøk i 5 ulike barnehager observerte og samlet inn en mengde sanger som utelukkende var basert på hva BARNA SELV likte og synge. Dette hadde INGEN gjort ham før i Norge. Tidligere barnesangbøker var alle skrevet av pedagoger og lærere, som gjorde utvalget basert på hva de mente barn hadde godt av og høre, og hva som var lettest for foreldre og andre og synge for dem. JRB`s «Barnas Egen Sangbok» fra 1979, inneholder så vidt forskjellige ting som «Sørensens Reinlender» og «Marves Siste Sang» side om side med Knutsen & Ludvigsen, Alf Prøysen og klassiskere som Margrete Munthe, Kjell Lund og tradisjonelle klassiskere som «Med Krøllet Hale» og «Alle Fugler». Det som gjør JRB til ett fenomen er det faktum at hans barnesangbok har blitt vår tids «Kom Skal Vi Synge». JRB har ikke tall på hvor mange fillete og ihjelsungne eksemplarer av denne boken han har sett oppigjennom, akkurat som generasjonen før ham så det samme med «Kom Skal Vi Synge».


Alt i alt var dette 2 fantastiske dager, dette er stoff han har forelest om MANGE ganger før, men som allikevel blir formidlet med en glød som var det første gang han fortalte om det. JRB SVIKTER ALDRI! Måten han foreleser på er virkelig unik i den forstand at han inviterer publikum med aktivt ved og synge, komme med synspunkter, og stille ham som ekspert både til råds og veggs. En musikkprofessor kan ALDRI forelese uten piano, fordi musikk IKKE bare kan snakkes om, det må KJENNES PÅ og OPPLEVES! Man merket IKKE at JRB var blitt eldre disse dagene, han var som de andre 3 gangene jeg har opplevd ham, og det er UMULIG og IKKE bli grepet og ha lyst til og lære med en slik mann ved podiet. Det var noen som sa om Beethoven «Han er ikke noe menneske, han er en djevel ved pianoet», jeg sier det samme om Jon-Roar Bjørkvold: Han er IKKE noe menneske, han er en DJEVEL ved podiet!

EMPO Media

PS Mattias Daniel Damsgaard Woodson er knyttet til EMPO Media på Ski. Her lages radio-og Fjernsyn programmer/innslag «av dem som faller utenfor», sier de selv. Og EMPO (empowerment) legger til: «Annerledeshet er en styrke — Alt er mulig». Mattias tok kontakt med meg for fire år siden og ba meg besøke ham på Ski. Det ble uforglemmelig. Siden har vi holdt kontakt.


Kategorier
Uncategorized

8.11-2023: Ullern Kultursenter, Stoppestedet: «Med musiske våpen»

Full sal, fortettet mening i en tung tid: Krig i Ukraina, Krig i Gaza,. Mitt tema: Om sang i krig — på begge sider av fronten. Ikke rart av vi sluttet med «Vi shall overcome». For håp om fred må vi aldri miste. Selv når det er som svartest, kan i allfall sang løfte så ikke alt utslettes, også menneskelighet. Her var både kjente og ukjente, ikke minst flere som takket for sist da tema var fra en annen bok

I forkant: Promo gjennom et lengre intervju i Akersposten:


Lilleaker, Ullern kultursenter | – Holder motet oppe og frykten unna – Akersposten
AkerspostenSang har en fantastisk kraft. Den binder oss sammen. Den er en del av vår beredskap, sier musikkforsker JonRoar Bjørkvold.

I etterkant fikk jeg en mail av en av tilhørerne. Hun takker og skriver blant annet:

Hei, hei.

Takk for givende stund på Ullern kultursenter i dag! Så engasjert og levende du formidler et stoff, som sikkert ikke er så kjent for veldig mange – men som de fleste kan relatere seg til. Flott med nye bekjentskaper, som Ole Vig og Cally Monrad; den siste «tro dessverre feil» under krigen (leser jeg på nett). Jeg fikk også plutselig et helt nytt syn på Margrethe Munthe.. Hun burde virkelig få en renessanse, hvor alle gode intensjoner kommer fram i lyset. Antakelig er det deltakelsen i sangen i dag (på Ullern), som har åpnet opp så MYE:-))).

Beste hilsener
…..

Blant dem som i etterkant ville ha et signert eksemplar av «Med musiske våpen», denne boka jeg snakket om, ville at boka skulle signeres med et «Til Kim». «Jeg er hans mor,» sa hun. «Med fornøyelse», svarte jeg, demenskor er jo blitt viktige over hele landet!»

Kategorier
Uncategorized

25.10-23, FN-dagen. Pensjonistuniversitetet i Bodø: «Med musiske våpen»

«En forrykende 1.5 time med Bjørkvold!» — var meldinga dagen etter. Ja , forrykende ble det i en «Lofoten-sal», stappfull ikke bare av mennesker (rundt 200), men også av energi, begeistring og mening — og det på selve FN-dagen, mens krig herjer både i Ukraina og Midt-Østen. Ikke rart at vi avsluttet med «Med shall overcome someday» med stående applaus til et håp om fred som aldri må la seg knekke. Sang må tilbake til skolen som daglig fellesskap.

Bodø Gimt har fattet hva sang er for fellesskap i motgang og medgang: «Å eg minnest so vel dette land!» (Barndomsminne frå Norland» av Elias Blix) dundrer over stadion på hver hjemmekamp. Ikke rart at laget ligger på toppen av tabellen! Forrykende også det. Om vi sang denne sangen denne dagen sammen med meg? — Selvfølgelig. Så det dundret!

Her med Torill Lund som hadde invitert meg.

Med et ordentlig, akustisk instrument med (et flygel, faktisk), og en teknisk dyktig medhjelper ved min side tannlege Rolf som tok seg av powerpont-klikka, ble jeg frigjort på scenen til å formidle mitt. Det løftet seg virkelig.