Dette var for meg en viktig kulturpolitisk forelesning. For 61 år siden forlot jeg russiskkurset og søkte jeg overgang til siviltjeneste. Jeg avsluttet søknaden min slik: «Jeg har mer tro på sang enn på geværet som vei til fred og forsoning». Dette har vært et musisk credo gjennom alle mine bøker. Like fra «Barnas Egen Sangbok» var primærperspektivet klart: Vi synger for livet. Det erfarte Norge førstehånds etter 22. juli: «Til Ungdommen». Jeg lot en fullsatt sal kjenne sangens værekraft, universelle krefter i oss satt i spill gjennom enkle sanger.
Nå ruster Norge opp, regjeringen har lansert en Totalberedskapsmelding. Jeg har nå sendt et notat til Forsvarsdepartementet med gjenpart til Kulturdepartementet:
KULTURPOLITISK NOTAT
Vi så det etter 22. juli: «Til Ungdommen» samlet et folk under angrep, mobiliserte motstand i oss og fikk oss på beina igjen.
Hermed lanserer en idé: sang for og med soldatene, forankre og bevisstgjøre hvem vi er som folk, hva vi kjemper for gjennom de sangene som har vært med på å bygge Norge siden 1814.
En kursing av vernepliktige og befal for stinne brakker, det det nasjonale fellesskap i oss erfares og patriotisk bevisstgjøres gjennom å synge.
I desember 20224 åpnet 22.juli-senteret en utstilling om sangens betydning dagene etter terrorangrepet. Utstillingen har fått tittelen »Gjenklang» — hva har vi lært, hva gjør vi nå?
Jeg ble bedt om å holde åpningstalen og bidrar med videopptak på utstillingen sammen med mange andre (åpnet hverdager, Teatergata 19 i Oslo)
Å styrke forsvaret gjennom sang vil være en oppfølging av dette. Jeg stiller meg til disposisjon.
Å synge sang som «Millom bakker og berg» og «Vi ere en nasjonal vi med» så det dirrer i brakkeveggene og samtid kjenne til disse sangene historiske betydning koster minimal, men vil bety optimalt.
Med musisk hilsen,
Jon-Roar Bjørkvold
Professor em. i musikkvitenskap, UiO

Etter forelesningen var vi en flokk som gikk til 22.juli-senteret like ved (Teatergata 10), der det nå er åpnet en utstilling om sangens betydning etter 22. juli.