Kategorier
Uncategorized

9.2-2024, OSLO RÅDHUS LILLEBJØRNS BISETTELSE

Utenfor, i borggården, vaiet flagg på halv stang, tusener hadde stått i kø i sprengkulda med håp om å komme inn, bare en brøkdel slapp inn. Vi var 900 som fyllte storsalen i Oslo Rådhus. Oslo Strings spilte Bach mens vi satt og ventet. Det ga mening. Lillebjørn var glad i Bach, timer i klassisk gitar med Bach hadde vært viktig under oppveksten.

Selve seremonien åpnet med Hallavard Bjørgum som satte tonen, med en slått på hardingfela si: «Skjoldmøyslaget». Folkemusikk var jo en virkelig viktig del av Lillebjørns liv. Ordfører Anne Lindboe ønsket så velkommen på Oslos vegne og takket Lillebjørn med på en måte som vi kunne kjenne igjen. Vi i salen takk på et vis tilbake. At Oslo Kommune hadde besluttet å få spilt Lillebjørns «God natt kjære Oslo» hver kveld fra Rådhusets klokketårn klokka 22.00 like fram til bisettelsen, var en strålende idé. Strålende var imidlertid ikke Åse Kleveland i sin minnetale. Den fløt ikke, varmet ikke. Rart, hun hadde jo kjent Lillebjørn førstehånds som visesanger gjennom «Ballade». Var det en indre gråt som hadde tatt tak i henne fra talerstolen? Med varmet gjorde det som så fulgte: «Gategutt» med Lars Klevstrand med sin gitar og Steinar Ofsdal med nydelig samspill i sin cello. Og så kom de på rekke og rad og fylte denne bisettelsen med lillebjørnsk glede og vemod: Gitarkameratene sammen for siste gang, med fjerdemann nå i kiste: «Se alltid lyst på livet»; Tuva Syvertsen og Fria Ånnevik og Oslo Strings med «God natt kjære Oslo» …

Slottets utnevnelse av Lillebjørn til St. Olav ble lest høyt — det hadde vært et ønske fra familien — og ble for meg et høydepunkt underveis. Ja, jeg var et øyeblikk tilbake i hagen til Lillebjørn da dette faktisk hendte — han var så stolt, ja rank, akkurat da.

Det hele sluttet sterkt: Etter Steinar Ofsdal minnetale — de to hadde møttes på Nissen – tok han fram seljefløyta og vevet toner inn i Kari Svensens framføring av «Danse, ikke gråte nå». Da gråt jeg — og sikkert mange med meg: «Denne jorda skal bli din grav …»

Siri, dattera til Lillebjørn, sang «Deilig er jorden» før han døde. «Den eneste salmen jeg liker», sa Lillebjørn.

Og så kom jenter fa Bolteløkka skole rennende ned den mektige rådhustrappa. Og mens de sang «Barn av regnbuen» ble kista til Lillebjørn båret ut av Rådhushallen. Så fint, så makeløst fint og riktig!