Kategorier
Uncategorized

6.1-2024: Bluesasylet 20 år. NRK Radio, P2

Knut Reiersrud ringte meg: «Bluesasylet skal feire sitt 20.årjubileum 6. januar 2024. Jeg vil gjerne ha med deg og Thomas Hylland Eriksen i studio. Blir du med?»

Jeg ble både glad og overrasket: «Jeg er fast Bluesasyl-lytter på lørdager» svarte jeg, «og jeg vet hva blues er. Men jeg er ingen bluesekspert, ikke engang en brøkdel av deg!» svarte jeg. «Jeg vet hvem du er, det er derfor jeg vil at du skal komme!» svarte Knut R. Så jeg kom. Der møtte jeg igjen Thomas Hylland Eriksen. Jeg har aldri glemt hans støtte i rabalderet som kom da jeg hadde søkt avskjed fra professoratet mitt på Blindern. Nå sendte han meg en mail:

Hei, Jon-Roar! Vi skal jo være sammen hos Knut R. i desember, og det gleder jeg meg til. Jeg har nettopp bestilt et par av bøkene dine … Det musiske menneske har jeg selvfølgelig, men jeg finner den ikke i alt rotet — så når den dukker opp, kan jeg jo gi det tiloversblevne eksemplaret til noen. Det er ellers stadig noen av oss som holder ut på Blindern, men mye har gått fra vondt til verre siden du holdt fanen høyt hevet på vegne av oss alle. Sukk. 

Gleder meg til å snakkes om noen uker!

Peace & love,

Thomas

Vi møttes til opptak 18. desember, med et ønske fra Knut: En spilleliste, tre innslag til mulig bruk i studio. Jeg grublet lenge på hva jeg skulle velge, og endte om med dette:

  1. En vuggesang («Trollmor») – vår alles inngang til språk, identitet og kultur. Med oss fra første innpust til siste utpust.
  2. Billie Holiday: «Fine and Mellow» i et opptak kort tid før hun døde, der hennes nærmeste venner — som Lester Young, Coleman Hawkins, Gerry Mulligan og Roy Eldridge — en og en med en musisk kjærlighetserklæring spiller henne gradvis tilbake til livet. I avslutningssoloen til Eldridge, der han strekker seg mot n´te oktav på sin trompet, er Billie blitt musisk omfortryllet til ei beveget ungjente på 17 år (opptaket ligger på YouTube). Tanken bak: Vuggesangskraften omsettes her til livgivende blues.
  3. Fra slutten på 1. sats i Sjostakovitsj´ 7. symfoni, en treblås-monolog i obo og over i fagott med sorgtung blues i tonen. «Molto doloroso.» Krig som helvete på jord, da — som nå. Tenkte jeg og ville aktualisere.

Men dit kom vi aldri. Thomas slapp til først med sine tre innspill. Og det var ham mer enn vel unt. Jeg kunne formelig se i studio hvordan musikkgleden han formidlet fikk hans kinn til å glede og øynene til å gløde. Ja, samtalen med Knut R. fløt fint og kyndig. «Orfeus-effekten!» tenkte jeg og gledet meg til å snakke om Billie som Evridike i «Fine and Mellow» når det det ble min tur. Men dit rakk vi egentlig aldri. «Tiden løper fra oss» sa Knut og så på klokka. Og det gjorde den. Fort. Veldig fort. Sånn er det ofte i bursdagslag.

Bildet ovenfor ble tatt på vei ut da det hele var over — på jubilerende Knut Reiersruds oppfordring. Der ser jeg kanskje ikke direkte glad ut. Men takk, Knut. Det var en ære å bli invitert. Gratulerer med 20 år!