Denne gang var jeg ikke invitert til å snakke om den nyeste boka mi, «Med musiske våpen». Jeg skulle snakke om sang og msusikk som viktig for svaksynte.
Allerede like etter utgivelsen av «Det musiske menneske», boka ble innlest og utgitt på 13 kassetter, tok en begeistret Erling Stordahl kontakt. Vi møtte på Hotel Bristol, der han hadde et fast rom med flygel. Han ville at jeg skulle overta driften av Storedal kultursenter i Skjeberg. Det var for voldsomt for meg. Men jeg sang for ham da vi møttes. Siden har jeg forelest både på Huseby kompetansesenter og på Skådalen skole for døve og blinde. Jeg møtte også et senter døvblinde i Danmark.
Menneskets første med sang skjer for alle blindt — som fostre i en vuggende symbiose med vår mødre. Dette er forberedelsen til de første levedøgns kommunikasjon mellom mor og barn. Klart jeg avspilte «Trollmor»-opptaket mellom mor og hennes fem måneder gamle blinde sønn og ba min tilhørere — vi var rundt 20 samlet rundt et langbord — lytte skjerpet etter. Det ble en oppdagelsesreise for oss alle, tror jeg. Her var noen født blinde, andre som var blitt gradvis blinde i voksen alder — og noen som visste at de ville komme til å bli både døve og blinde. Ja, for vi snakket sammen underveis. Synge sammen gjorde vi også.
Hun fortalte at hun husket meg så godt fra en forelesning på Oslo Lærerskole (nå Oslo Met). «Dessuten hadde jeg en suveren lærer i norsk — kona di!» sa hun.
Den som hadde invitert meg var Stein Morbech, svaksynt pianolærer og mann til bestyreren på Askeladden barnehage på Torshov, Yngvild. «Jeg har mhørt mange Jon-Roar-historier fra denne barnehagen», sa han. Askeladden var en av de barnehagene der jeg observerte barns spontasang under lek. En av disse barn den gang var Yngvild. I «Barnas egen sangbok» finnes flere sport Askeladden barnehage. «»Jeg tror den sangboka finnes i punktskrift», sa Ellinor.
En sterk og givende dag? — Til de grader!