Det var Tor Sørby, sognepresten, og Morten Krogvold, fotografen, som inviterte folk i Moss til «Mellomrommet»: «Lørdag fjerde februar kl. 17-21i Moss kirke ansikt til ansikt med Morten Krogvold med sine bilder, Jon-Roar Bjørkvold med Det musiske menneske og Ketil Bjørnstad med Edvard Munch. Mellomrommet — et sted ALT kan skje og ALT kobles sammen for å gi oss et refleksjonsrom og et opplevelsesrom for alt livet fører med seg. En helaften i Moss kirke.»
Overveldende respons: Folk meldte seg på og fylte kirken til siste plass, ja, mange kom ikke inn), og det på en lørdag med strålende skivær og Grand Prix-finale i beste sendetid på lørdagskvelden.
En ferdigrigget kirke sto klar da jeg kom en drøy time før det hele begynte, stoler på plass, et nystemt flygel der fremme og til side for alterringen et svært bilde med Munck i sitt atelier. Det lå en ladet forventning i lufta
En times tid senere: full sal, summende energi. Mange kom og hilste med et «Takk for sist!» (jeg har jo forelest i Moss før, ikke minst for lærerne). En fin oppladning til noe jeg ikke har gjort før: Med bakgrunn i den pågående krigen i Ukraina — ta folk med inn i 1. sats av Sjostakovitsj 7. symfoni, komponert under beleiringen av Leningrad under 2. verdenskrig.
Et nystemt flygel lokket. Så jeg startet med å synge en russisk antikrigssang: «Dybinushka»: Det kom en tid og Folk våknet! De rettet sin mektige rygg og kastet sine undertrykkerne ut med Sang!» Dette satte en tone.
Tor Sørby hadde skaffet en innspilling av symfonien med Jevgenij Marvinskij, Sjostakovitsjs yndligsdirigent. Jeg opplevde ham mange ganger i Leningrad-Filharmonien i 1968, da jeg studerte musikk der og fikk møte Sjostakovitsj på kjøpet.
Reisen inn i Leningradsymfonien ble en voldsom opplevelse for oss alle: Dette skrev Morten Krogvold til meg i dagen etter:
«Kjære Jon-Roar! Dypfølt og hengiven takk for det mesterverk av en monolog, sang, opptreden, inspirasjon, kunnskap, glede og sorg. Jeg tror ikke vår tid kan lage sånne mennesker som deg. Mang vet knapt hvem Sjostakovitsj er. Begeistringen er unison. Reaksjonen har vært: «Tenk om ungdom hadde opplevd dette! For en reklame for klassisk musikk» osv, osv.Du var og er fabelaktig. Jeg er stolt og glad for at du stilte opp — det betyr mer enn du aner. Tror samtlige i Moss kirke ble beriket. Tusen takk beste mann! . Vi holder kontakten. Det aller beste fra Morten.»
Jeg svarte: «Takk Morten, jeg hadde i disse tider gledet meg til å glede mane med Sjostakovitsj, ikke minst deg! Jon-Roar
Han svarte: Tusen takk. Du serverte magi!»
Og så kom en sms fra Tor Sørby, sognepresten:
«Du ga oss en helt legendarisk musikktime som blir sittende som et historisk øyeblikk — det mangler ord for det du dro oss inn i gjennom Sjostakovitsj. Mange som har uttrykt at noe lignede har de aldri vært med på, og at det var en reise som var skjellsettende. I dag ble det en lang tur i skogen og langs kysten — og jeg kjenner kun på lykke og takknemlighet for kvelden i går og dere som ga oss denne enorme opplevelsen. TAKK! TAKKT TAKK! «
Og jeg svarte: » Kjære Tor, dette var livgivende for oss alle. Beste hilsen Jon-Roar»
PS Ja, dette var virkelig noe spesielt. Tross påvist hjertesvikt på noen år siden (arsarv), som satt meg noe tilbake + pandemien som satte en stopper for å møte folk på musisk vis – denne kvelden i Moss var et løft: Jeg duger fremdeles!