27. april 2022: Invitasjon til Gamle Raadhus Scene: «Tørst av alt» — en cabaet om alkoholen og livet» med Hanne T. Asheim

«Musisk beveget og beruset!» skrev jeg til Hanne og takket da denne makeløse kvelden var over. For makeløs er hun. Stemmeprakt i et spenn fra contraalto til divasopran, tekstdybde språklig og psykologisk, cabaret-virtuos ved flygelet — og hun passet seg slett ikke for sagen.

Slik så hun seg selv og sin tid for 25 år siden, det var som del av en eksamensbesvarelse og «Musikk og identitet» En pennefør jente på 22 tar ordet på vegne av sine jevnaldrende og sin tid og´skrev om «Min ironiske generasjon»:

Tradisjonelt vil en ironisk form tjene et autentisk innhold … Men ironibegrepet tøyes … uten den kjernen av autentisitet som har rettferdiggjort ironien gjennom historien. Den vil ikke uten videre erkjenne seg selv om ironisk. Den egentlige meningen, — ja enhver mening glipper oss ut av hendene.
Jeg har sett og blitt skremt av en tendens: den «tomme» ironien … den er en rosa puls av 80-talls-disco på en fagfest. … Dansen tar aldri av før de verste 80-tallslåtene fyller eteren rundt midnatt. … Den allmenne konsensus må være at dette er vidunderlig dårlig, hvis ikke er det nytteløst. Hvilken musikk mine medfestende opplever sin vidunderlig god, har jeg knapt noen anelse om … Tanken har fått meg til å skjelve: Har vi i min generasjon satt vår sang i gåseøyne?

Jeg spurte Hanne om jeg kunne får ta inn denne teksten hennes i en bok jeg holdt på å skrive. Hanne sa ja og er behørig tatt inn på side 49 i «Skilpaddens Sang» som ble utgitt året etter (1998). For en skatt det har vært i mitt liv å ha hatt gamle studenter av så mange slag gjennom så mange år så lenge!

Comments are closed.