Archive for 08/05/2022

6. mai 2022: «Med musiske våpen» på OsloMet

Jeg var nettopp kommet tilbake fra operaen i København der jeg hadde sett «Nesen», med Sjostakovitsj musikk bygget på ukraineren Nikolai Gogols novelle. Dette knytteneveslaget mot Stalins framvoksende diktatur har jeg skrevet om i et eget Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske», nå aktualisert gjennom Putins overgrep i Ukraina. Musikk mot diktatorisk makt i russisk kultur har vært et hovedtema for meg i hele mitt voksne liv. Derfor måtte jeg nå synge meg i gang på russisk: «Dubinushka!», her som Putin-protest: «Det kommer en tid da folket våkner, retter sin mektige rygg og feier sin undertrykkere fra sine skuldre!» — sier denne sangen.

Denne dagen på OsloMet var det det sang og makta i Norge 1940-45 det handlet om.

Institutt for barnehagelærerutdanning som stod bak invitasjonen. Jeg trodde forelesningen var ment for studenter og spurte meg selv i forkant: «Hva sier denne boka min om sang i en krig for mer enn 80 år siden?» Men så viste det seg at dette var del av et kulturtilbud for alle ansatte. Full sal ble det, sang ble det, sterkt ble det, med meg bak et nystemt flygel. Det var som en reise gjennom ti-år med uvurderlige støttespillere underveis, med Theo Korizinsky til venstre der foran og Per Arne Olsen, dirigent for Sosialistisk Kor, der bak, og mange av mine gamle studenter både her og der.

Dette var tilbakemeldingen dagen etter fra min gamle student Ingrid Danbolt, hun som hadde invitert meg:

Kjære Jon-Roar,
tusen takk for fantastisk foredrag i går – ingen over, ingen ved siden!
mvh
Ingrid

Her er jeg sammen med flere av mine gamle studenter som alle nå jobber ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved OsloMet (Ingrid til venstre)

I dette fagmiljøet utvikles nå «Trall», der det digitalt er lagt inn sanger med proff komp på et 20-talls språk til bruk i barnehagene. Det skal lanseres om kort tid. Jeg ble invitert tilbake til oppdatering av «Trall»-utviklerne, her samlet med meg:

Siri Haukenes (til høyre for meg) husker jeg som et musisk kraftfelt på Institutt for musikkvitenskap på 1970-tallet, der hun hun i sin tid tok hovedfag. Gleder meg virkelig til å høre mer om «Trall»!

På denne forelesningen ble det klart for meg at min to siste bøker henger sammen: «Med musiske våpen» er rett og slett et svært midtkapittel i «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» (fra 2016), der krigsårene manglet i hva som samles kan kalles en «Norsk sanghistorie».

1. mai 2022: Opera-premiere i København

Som bursdagsfeiring var det flott, som opera ikke godt nok. På bildet framstår hovedpersonen med Pinocchio-lang nese. Men det er helt feil. Han er barbert neseløs.
Jeg har skrevet om «Nesen» i et stort anlagt Sjostakovitsj-kapittel i «Det musiske menneske». Dette kapittelet står seg også i dagens diktatoriske Putin-tider. Nikolai Gogol — operaen baserer seg på en novelle han skrev på 1830-tallet — var for øvrig fra Ukraina.

27. april 2022: Invitasjon til Gamle Raadhus Scene: «Tørst av alt» — en cabaet om alkoholen og livet» med Hanne T. Asheim

«Musisk beveget og beruset!» skrev jeg til Hanne og takket da denne makeløse kvelden var over. For makeløs er hun. Stemmeprakt i et spenn fra contraalto til divasopran, tekstdybde språklig og psykologisk, cabaret-virtuos ved flygelet — og hun passet seg slett ikke for sagen.

Slik så hun seg selv og sin tid for 25 år siden, det var som del av en eksamensbesvarelse og «Musikk og identitet» En pennefør jente på 22 tar ordet på vegne av sine jevnaldrende og sin tid og´skrev om «Min ironiske generasjon»:

Tradisjonelt vil en ironisk form tjene et autentisk innhold … Men ironibegrepet tøyes … uten den kjernen av autentisitet som har rettferdiggjort ironien gjennom historien. Den vil ikke uten videre erkjenne seg selv om ironisk. Den egentlige meningen, — ja enhver mening glipper oss ut av hendene.
Jeg har sett og blitt skremt av en tendens: den «tomme» ironien … den er en rosa puls av 80-talls-disco på en fagfest. … Dansen tar aldri av før de verste 80-tallslåtene fyller eteren rundt midnatt. … Den allmenne konsensus må være at dette er vidunderlig dårlig, hvis ikke er det nytteløst. Hvilken musikk mine medfestende opplever sin vidunderlig god, har jeg knapt noen anelse om … Tanken har fått meg til å skjelve: Har vi i min generasjon satt vår sang i gåseøyne?

Jeg spurte Hanne om jeg kunne får ta inn denne teksten hennes i en bok jeg holdt på å skrive. Hanne sa ja og er behørig tatt inn på side 49 i «Skilpaddens Sang» som ble utgitt året etter (1998). For en skatt det har vært i mitt liv å ha hatt gamle studenter av så mange slag gjennom så mange år så lenge!