30.3-2022: Buen kulturhus, Mandal: UNESCO, klinkbygde trebåter og «Den nye kystsangboka»

En klinkbygd trebåt på svai i Mandals skjærgård, Hille

I desember 2021 ble nordiske trebåter innlemmet i UNESCO´s verdensarvliste. Tradisjonen er gammel. Våre vikinger erobret verden med sine klinkbygde båter. Hvor skulle feiringen skje på norsk grunn når pandemi-begrensingene var opphevet? I Buen — Mandals kulturhus! Dobbelt begrunnelse: Sjøfartshistorisk: Lindesnes fyr er Norges eldste (tent første gang i 1656), med Mandal som sin nærmeste store by. Kulturpolitisk: Tradisjonen er dobbelt skjør: a) I Mandal finnes nå en eneste båtbygger som kan kunsten med klinkbygde trebåter: Svein Walvick. b) Mandal kommune (utvidet til Lindesnes kommune nå) har ikke bare vist minimal interesse for byens båtbyggertradisjoner. Snarere tvert imot. «Skrotet» på plassen til Walvicks båtbyggeri står i veien for en sammenhengende promenade langs sjøkanten. Den domineres nå av bygg med kostbare leiligheter i Oslos Aker brygge-stil. Her passer ikke et gammelt båtbyggeri inn. «Økonomisk støtte til sånt!»?

Men med UNESCO på Buen ser pipa ut til å ha fått en annen lyd. Salen var fullpakket:

Her var Mandal Sangforening med «Anna Lovinda!», med skipsklokkeklang, bass, trekkspill og dirigent Tormod Lindland; her var allsang med «Gorine» og Jens Gundersens «På Trammen», her var lun humor og skarp dialog med Toby, byens listige ordkunstner. Her måtte både ordfører og fylkesordfører opp på scenen, og i folks påhør love støtte til Walvicks båtbyggeri. For UNESCO-ære forpliktet framover, må vite! Og båtbyggeren selv, Svein Walvick, måtte selvsagt også opp til Toby på scenen og fikk applaus fra alle.

Her sitter Svein Walvick mellom Toby (til høyre) Tore Friis- Olsen (til venstre).

Tore Friis-Olsen fra Foreningen Kysten er selve mannen bak UNESCO-prosjektet. Han har selv seilt fra Østersjøen, gjennom russiske elver like til Kiev på vikingvis med kopi av en vikingbåt, klinkbygd, selvfølgelig. Det var Tore Friis-Olsen som involverte meg i dette prosjektet, da ha for fire år siden inviterte meg til en en konferanse i Tromsø. Han hadde lest «Det musiske menneske» og ba meg kommentere klinkbygde båter som kulturuttrykk. Ikke visste Tore at 1) jeg har en klinkbygd trebåt, 2) at mors familie har vært fastboende på Hille, en billøs øy utenfor Mandal, i 200 år; 3) at jeg har hatt hytte der i over 40 år; 4) at Svein Walvick passer på båten min og er til like min gode sangervenn.

Og dermed fikk jeg et nytt oppdrag av Tore Friis-Olsen: Å redigere «Den Nye Kystsangboka». Og det har jeg gjort. Jeg presenterte denne sangboka i Buen ved å synge en praktfull sang fra «Den Nye Kystsangboka», til tekst og tone av Erik Bye: «Gammel er min fjord». Jeg tilegnet den min nabo på Hille gjennom mer enn 40 år på øya. Han døde sist høst: Bernhard Olsen Hille. Et bilde av ham og båten lyste på storskjerm mens jeg sang. En ensom mann på fjorden i en liten båt:

Etterpå signerte jeg på oppfordring «Den Nye Kystsangboka». Folk sto i kø. Enken etter Bernhard kom og takket. Inntekten gikk i sin helhet til Tore Friis-Olsens «Foreningen Kysten», selvfølgelig. Bestill denne sangboka gjennom Foreningen Kysten — IKKE gjennom meg!

Sang og båt hører uløselig sammen. Her er sanger i et mangfold av dialekter fra sørligste sør til nordligste nord, mange av dem arvet fra den første «Kystsangboka» (2014). Mange nye sanger er føyet til, ikke minst sanger av Louis Jacoby som med mange sommerferies fartstid i Mandals skjærgård bidro med sitt denne viktige Buen-kvelden. Også sanger på andre språk er tatt selvsagt tatt inn, båtfolk krysser jo gjerne grenser.

Da kvelden var over:

Svein — Jon-Roar — Tore. En av oss, noe kokt, hadde klart å få lagt denne UNESCO-feringen til Mandal og Buen. Gjett hvem …

For to uker siden signerte jeg min egen nyeste bok «Med musiske våpen» på Litteraturhuset i Oslo. Sang holder oss flytende både i krig og fred. Med Taube: «Så länge skutan kan gå …»

PS

Et viktig skår i gleden denne kvelden må nevnes: Alfred Solgaard, Mandals Buen-sjef og entusiastisk tilrettelegger for hele arrangementet, fikk covid kvelden før — og måtte melde avbud. Stakkars Alfred! Planen var min: Han (jeg insisterte) skulle sitte bak flygelet med Jens Gunderssens «På Trammen» som fellessang mellom salen og Sangforeninga:

Denne sangen slutter ikke med idyll, som vi vet, men med ord som treffer i den krisen som nå rammer Europa, krig:

Jeg syns vel ratt jeg trengte så livsalig til en dram.
Og det er mangt å tenke på alene på en tram.
For kanskje går en kule fra en skyttergrav et sted
mens hav og skær blir gule og månen lyser fred.

Og tankene går springende. Jeg tenker kanskje at,
for pokker og for svingende, det er da som besatt
med menneskenes dumhet og hatefulle vei, —
jeg ser min flaskes tomhet og går og legger meg.

****************

Ikke rart at dett er en av Alfreds yndlingsviser.

Comments are closed.