Vi ser det igjen: Det synges i krig: For å holde motet oppe; og for å holde fienden unna. I Norge under siste krig s vi noe helt spesielt. Tyskland og Norge hadde felles kulturelle røtter, språklig og historisk, langt bakover i tid. I nyere tid søkte nordmenn til Tyskland for å lære. Edvard Grieg ble sendt sendt til Leipzig som tenåring, etter noen år snakket han selvsagt flytende tysk. Han var tospråklig. Musikken han etter hvert laget, ble ikke bare elsket i Norge, men også i Tyskland. Enhver tysker som var glad i musikk — og de var mange i Bachs og Beethovens hjemland — kjente Griegs musikk, mange spilte fra hans 12 bind med lyriske stykker for piano. I disse musikkstykkene — tenk bare på «Bryllup på Trollhaugen» — integreres et folkemusikalsk lynne i musikken hans. Dette utnyttet Hitler. Han, denne ondskapens hærfører, var fascinert av musikk — og kjente selvfølgelig til Grieg og hans musikk. Så fikk han en idé: «Vinn nordmenns hjerte for min sak!» sa han og beordret at det skulle lages en sangbok i Norge med alle de beste og kjæreste sangene sangene nordmenn flest elsker. Det ble gjort: «Det nye Norges sangbok». Med den sangboka i lomma marsjerte Quislings Hird syngende rundt i norske gater, gjerne støttet av egne korps, for å forføre norske menn og kvinner. PÅ SAMME TID: et okkuperte Norge samlet seg til syngende motstand, kall det musikkterapi i hverdagen gjennom fem år. Noen av disse sangene er samlet i Jøssingsanger — og viser, utgitt i fredsåret 1945. Her finner vi mange av de samme melodiene son tyskerne ville forføre oss med, men her med norske motstandstekster diktet inn. Om dette handler den nye boka mi, denne spenningen mellom dødsfiender med bruk av et felles sangstoff. Aldri før er denne fortellingen fortalt.
Denne musikalske spenningen — kall det en paradoksal ambivalens — skjer nå i Ukraina, mellom broderfolk som står hverandre enda nærmere kulturelt og historisk enn Norge og Tyskland. Her er russisk et fellesspråk, president Zelinskijs første morsmål var russisk. Alle russisktalende kan russiske sanger, for sang er selve den musiske inngangen til språk og kultur for alle nyfødte barn på jorda. I både Ukraina og Russland var sang en blodig del av 2. verdenskrig — Sovjetsamveldet mistet 27 millioner mennesker før Hitler måtte snu og tapte. Da var de i en felles front. Ikke lenger. Vi ser det på YouTube: Nå synges det i Ukraina! La oss å prøve fatte hva det handler om. Også om sånne ting vil denne lanseringskvelden komme til å handle om, tenker jeg.