Archive for 16/03/2022

Litteraturhuset i Oslo, 14.mars 2022: Boklansering om sang i krig mens det synges i ukrainske bomberom:

Jeg begynte på denne boka før pandemien invaderte verden. Så kom det et varsel på fjernsynet: «Det er som Blücher har passert Drøbaksundet på nytt. Tusener vil dø!» Norge ble lukket ned, kongen trøstet på TV, alt stoppet opp, ikke engang 17.mai med barnetogjubel, sang og musikk, var mulig. Og jeg fortsatte å skrive om sang i krig. Heller ikke under okkupasjonen av Norge 1940-45 var var det barnetog på Karl Johan 17. mai. Det var forbudt. Du kunne bli skutt om du prøvde. Om dette fortsatte jeg å skrive om i det som visste seg til å bli til en lansering mens et ny krig har rammet Europa. «Det var so laga», sa våre forfedre når noe sånt om dette hente. «Synkronisitet» sa Carl Jung: «Et psykologisk sammenfall av hendelser».
Ja, for dette var rart. Hør bare: Pandemi-restriksjonenes tid var over i Norge, vekk både med meter´n og munnbind. NÅ skulle boka mi endelig lanseres, den hadde ligge klar over et halvt år og ventet på en mulighet. Men det tok tid å finne et sted, et rom der jeg kunne få møte folk, vise og fortelle hva sang i krig handler om. Ikke plass for meg og mitt i herberget. Festningen med sitt Ridehus og sin stabsmusikk sa «nei, dessverre!». Holocaust-senteret på Bygdøy, der Quisling hadde sin residens under krigen, sa også «Nei, dessverre!» Merkelig?!
Men så kom krigen i Ukrania: «Ja, selvfølgelig!» sa Litteraturhuset i Oslo. Og sånn ble det. I forkant: Intervju i Klassekampen med oppslag på lanseringsdagen: «Sang fra bomberom. Under andre verdenskrig. etter 22. juli og nå i Ukraina: Sang var og er livsviktig!«

Det var mandags kveld og kort varsel: Men, likevel, folk kom, kjente og ukjent fylte SKRAM-salen i 2. etasje til bristepunktet. Vi sang i solidaritet med dagens Ukraina. Tekstene gamle, fra den gang da. Men budskapet i fortvilende grad ett og det samme: Nødvendighet av sang når krig rammer et land. Det ble umåtelig sterkt. Her er et par sms-tilbakemeldinger, da det hele var over:

Takk for en fantastisk forestilling! Jeg er imponert over hva du fikk til. Sjelden har vi vært på en boklansering med så mye alvor og ting man må tenke over. Og så fikk du jo etablert et nytt sangkor i Oslo.

Takk for en fantastisk kveld på Litteraturhuset i går! Selv opplevde jeg noe merkelig: jeg sang av full hals! Det har jeg ikke gjort på mange år. Det eneste som henger igjen av barndommens dysleksi, er å lese tekster og synge samtidig. I går var dette ikke noe problem. Tusen takk!

Fantastisk prosjekt. Plutselig ble det også dessverre dagsaktuelt. Jeg gleder meg virkelig til å lese boka.

Kjære kloke, analytiske, hjertevarme, energiske, visjonære, pedagogiske og ustoppelig formidlende Jon-Roar: Takk for at jeg ble invitert og fikk oppleve denne mentalt stimulerende stunden, føle at du er der med åndskraft slik jeg kjenner deg, sterkere enn de fleste, fysisk tilstede og løfter hele forsamlingen. Du gir føde for rasjonell analyse av historien 1940-45 og dypere forståelse av vår nå mer uforutsigbare samtid. Ja, relevansen til Ukraina er ubehagelig tydelig. Samtidig minnes vi om det grunnleggende menneskelige ved musisk balanse mellom inntrykk, uttrykk og avtrykk. Det gjelder i enkeltmenneskers liv og sosiale samfunnsmessige rammer. Takk for ditt ustoppelige og forbilledlige engasjement. 
MvhDin vennAndreas

Jeg fikk også tilsendt noen bilder dagen derpå.

Tettpakket sal!

Her er vi tre. Tuva som rigget til powerpointen og var min tekniske engel under veis. Og Eva, som støttet meg hver bidige time mens jeg skrev denne boka. Blomsterdekorasjonen på podiet? Fra eldstedatter Tiril, denne lanseringskvelden på Haukelands sykehus, men altså likevel til stede . Hvem som har tatt bildene? Kjartan, min yngste.

Det går en direkte linje fra «Med musiske våpen» til «Det musiske menneske». Der er det et Sjostakovitsj-kapittel om musikk som motstand. I hans tid het den russiske despoten Stalin, nå heter han Putin. Her skriver jeg blant annet om operaen NESEN, basert på en novelle av ukraineren Nikolai Gogol. Denne nå nå sette opp på Den Norske Opera.

Mens det synges i ukrainske bomberom: Boklansering på Litteraturhuset i Oslo mandag 14.3 klokka 18.0O: «Med musiske våpen — sanger i krig».

Med Musiske Våpen av Jon-Roar Bjørkvold

Vi ser det igjen: Det synges i krig: For å holde motet oppe; og for å holde fienden unna. I Norge under siste krig s vi noe helt spesielt. Tyskland og Norge hadde felles kulturelle røtter, språklig og historisk, langt bakover i tid. I nyere tid søkte nordmenn til Tyskland for å lære. Edvard Grieg ble sendt sendt til Leipzig som tenåring, etter noen år snakket han selvsagt flytende tysk. Han var tospråklig. Musikken han etter hvert laget, ble ikke bare elsket i Norge, men også i Tyskland. Enhver tysker som var glad i musikk — og de var mange i Bachs og Beethovens hjemland — kjente Griegs musikk, mange spilte fra hans 12 bind med lyriske stykker for piano. I disse musikkstykkene — tenk bare på «Bryllup på Trollhaugen» — integreres et folkemusikalsk lynne i musikken hans. Dette utnyttet Hitler. Han, denne ondskapens hærfører, var fascinert av musikk — og kjente selvfølgelig til Grieg og hans musikk. Så fikk han en idé: «Vinn nordmenns hjerte for min sak!» sa han og beordret at det skulle lages en sangbok i Norge med alle de beste og kjæreste sangene sangene nordmenn flest elsker. Det ble gjort: «Det nye Norges sangbok». Med den sangboka i lomma marsjerte Quislings Hird syngende rundt i norske gater, gjerne støttet av egne korps, for å forføre norske menn og kvinner. PÅ SAMME TID: et okkuperte Norge samlet seg til syngende motstand, kall det musikkterapi i hverdagen gjennom fem år. Noen av disse sangene er samlet i Jøssingsanger — og viser, utgitt i fredsåret 1945. Her finner vi mange av de samme melodiene son tyskerne ville forføre oss med, men her med norske motstandstekster diktet inn. Om dette handler den nye boka mi, denne spenningen mellom dødsfiender med bruk av et felles sangstoff. Aldri før er denne fortellingen fortalt.

Denne musikalske spenningen — kall det en paradoksal ambivalens — skjer nå i Ukraina, mellom broderfolk som står hverandre enda nærmere kulturelt og historisk enn Norge og Tyskland. Her er russisk et fellesspråk, president Zelinskijs første morsmål var russisk. Alle russisktalende kan russiske sanger, for sang er selve den musiske inngangen til språk og kultur for alle nyfødte barn på jorda. I både Ukraina og Russland var sang en blodig del av 2. verdenskrig — Sovjetsamveldet mistet 27 millioner mennesker før Hitler måtte snu og tapte. Da var de i en felles front. Ikke lenger. Vi ser det på YouTube: Nå synges det i Ukraina! La oss å prøve fatte hva det handler om. Også om sånne ting vil denne lanseringskvelden komme til å handle om, tenker jeg.