Archive for 15/12/2021

19.11-21: Prindsen mottakssenter, seminar på Louise restaurant, Aker brygge: «Grunntonekraft»

Nei da, vi var ikke del av omikron-bomben på Louise, den fant sted på´ samme sted en ukes tid senere.

Jeg har vært Prindsen tidligere, den gamle bygningen bak gjerdet i Storgata

Prinds Augusts Minde

Den gangen var det «brukerne» selv — de slitne i alle aldre, fysisk og psykisk — som var mitt publikum. Der vanket også min schizofrene lillebror Sindre og bestekameraten hans, Christian. Uforglemmelig sterkt var det. Etter «Rage against the Machine» ble jeg spontant invitert til rap-konsert på Parkteatret uka etter.

På Louise var ikke det ikke Prindsen-brukere i salen, men Prindsen-behandlere på ulike nivåer. Et 50-60-talles mennesker var samlet i et seminar-rom bak restaurant. Første bidragsyter denne dagen var rettspsykiateren Randi Rosenquist: » De svakeste blant oss». Så fulgte Shahram Shaygunai, rettspsykiater også han, spesialist på rus og overlege på A-Hus. Deretter: en samtale mellom ulike etater: politiets psykiatrigruppe, en overlege fa Gaustad sykehus (der broren min var innom mer enn én gang), en representant fra Oslo Legevakt, og en spesialkonsulent fra EMPoR: Enhet mestring Psykisk hele og rus. Og til slutt; halvannen time med meg: «Grunntonekraft – et musisk blikk på menneske».

Da det var over var dette samstemmig. «Fantastisk hvordan denne dagen hang sammen». Og jeg tenkte på mine tre siste invitasjoner i 2021 før en ny korona-variant igjen stenger oss inn: Kirkens SOS, 31B og nå Prindsen. Her er en dyp og urovekkende sammenheng om nød og behov i samfunnet vårt.

19.11: Aktivitetssenteret 31B, Oslo: «Gotta take the power back!»

Dette er et rusfritt aktivitetsenter i Oslo innenfor psykisk helse. Her er et galleri med utstillingsmuligheter for egne bilder, her er et rammeverksted, her gis tilbud i grafikk, her er et sykkelverksted, et musikkrom, her er et rom med symaskiner for søm og håndarbeid — kort sagt: et musisk tilbud i særklasse, ment for folk som strever, men egentlig noe alle burde ha tilgang til! Det ligger på Grønland rett overfor kirka. Hit ble jeg invivitert — og følte med hjemme. Vi var rundt 6O denne ettermiddagen, unge og eldre. Vi spilte «Rage» så det dura (se bildet over!), sang så det ljoma, og så på tape hva som hendte når Billie Holiday sang blues. Her er var folk spontant følte:

We got the power back, yes! Jeg kjente igjen Kirkens SOS noen uker før i Drammen: Dette trenger alle, ikke minst i disse corona-tider.

28.8 – 2021: Kirkens SOS, Musiske mennesker i Bragernes menighetshus, Drammen. PS: En ny bok er på´ vei!

«Kirkens SOS er landets største døgnåpne krisetjeneste med rundt 500 henvendelser» sier Internett.

Sterkt at de søker støtte ved å henvende seg til meg med musiske fortegn. Men hvordan kan jeg være/ha vært med på å bidra? Det ventet faktisk et svar på dette da jeg et 60-talls mennesker i Bragernes menighetshus denne august-ettermiddagen like ved Bragernes kirke i Drammen. Flere kom fram og hilste med et «takk for sist!» før jeg begynte. En av dem var Elisabeth (etternavnet har jeg glemt): «Jeg hørte deg første gang i 1981!» sa hun. «Og etter at «du utgav «Det musiske menneske», har den blå hesten blitt en viktig følgesvenn gjennom livet», la hun til.

                                                            *

Forelesningen over, med sang og musisk energi. Elisabeth kommer fram og takker, vil ha er ex av den siste boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». «Hvor går din vei nå videre med den blå hesten, Elisabeth?» spør jeg. «Jeg skal rett videre til et mottakssenter for afghanske barn, evakuert fra flyplassen i Kabul nå da Taliban har tatt over. — Sang med spedbarn som musisk livredding — ditt budskap!» sier hun og gir med en klem. Så svinger hun seg opp på en blå hest og forsvinner ut døra. — SOS!

*

Denne forelesningen, den første etter halvannet års tvunget korona-pause, ser nå ut til å få uanede konsekvenser. Foreløpig varsles her bare hovedtitlen på min neste bok: «Med musiske våpen«. Boka ligger klar for lansering i 2022.

22.10-2021: Grunntonen som forsvant i Skien

Det var en tidligere student som ringte meg og inviterte, med påfølgend email-bekreftelse:

Hei, Jon Roar, og takk for sist i telefonen. 

Då bekreftar eg med dette at du er hjarteleg velkomen til Skien 22. oktober 2021 for å halda eit foredrag for ca. 50 kulturarbeidarar (bibliotek, fritidstenester og kulturadministrasjonen), truleg frå klokka 14:30 til 16:00.

Dette blir siste innslag på ein felles fagdag. Tanken er at alle skal gå heim med ei forståing av det musiske, og ei oppleving av kulturarbeidet sin verdi og funksjon. At vi skal kjenna: «Ja! Jobben vår er viktig, den bidreg positivt til samfunnet og er med å gi folk eit godt liv!»

Kva vil du sjølv kalla foredraget ditt? Du skal få piano på scenen, som vi snakka om.Kva tek du i honorar for eit slikt oppdrag? Eg veit jo ikkje kva landskap du opererer i der?

Alt godt

Arne Olav Hageberg

Jeg gledet meg virkelig: møte folk, formidle fra bøkene mine — endelig corona-frigjort. Tema: «Grunntonen — små sanger, mektige spor». Så gikk det galt. Jeg skjønte ikke før i etterkant hvorfor jeg ikke fant min egen grunntone denne ettermiddagen i Skien.

6. oktober, altså vel to uker tidligere, hadde min elskede Tiril — denne datteren min som hadde blitt bestemmende for hele mitt livsprosjekt: sangens musiske kraft i mennesket — blitt rammet av en fryktelig ulykke: gasseksplosjon i naboens seilbåt. Lagt i koma ble Tiril — hun stod i byssa da det smalt — brakt med helikopter til brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus i Bergen.

Jeg trodde at gråten i meg kunne stagges ved å komme til Skien og dele av mitt, men tok feil. Jo da, jeg prøvde, men maktet det ikke. I etterkant skrev jeg en mail til Arne Olav:

Hei, Arne Olav,

Jeg må rydde opp. 

Jeg skjønte det ikke før det var over. Jeg skulle ha gjort noe jeg aldri før har gjort: Jeg skulle avlyst. Hvorfor? Jeg var nok for fylt av skrekk og sorg denne dagen til å makte hva jeg så inderlig gjerne ønsket: Å gi dere noe viktig av mitt, noe jeg brenner for. 

«Brenner», ja. Min datter Tiril altså ligger på Haukeland sykehus, livstruende skadd etter en båteksplosjon, brakt dit i koma med helikopter. (Jeg nevnte et så vidt for deg før jeg dro, tror jeg). Jeg skriver dette nå på natta før jeg nå drar over til henne med tog. Hun greier seg på et vis, ser det nå ut til.

Honoraret vi avtalte? Fikk dere noe ut av jeg kom? Du får avgjøre.

Jeg kjente det var vanskelig. Vrient lokale, fremmed keyboard (ikke akustisk som jeg ba om), folk som allerede var metta med både Ibsen og DKS, jo, det var bratt nok. Men så altså meg:  Jeg ga virkelig alt jeg maktet, men nådde ikke folk slik jeg pleier å frydes over.

Takk for tillit, invitasjon fra en gammel student gledet virkelig. Ikke visste  hverken du eller jeg i hva som skulle komme til å hende i en båt. 

Livet er skjørt. Alt godt videre med ditt!

Jon-Roar

Jeg fikk et legende svar fra Arne Olav:

Kjære Jon Roar

Dette var ein sterk e-post å få. Du fortalde om det med dottera di før du drog. Eg har tenkt mykje på deg og ho etterpå, og er glad for å høyra at det ser ut til å gå rette vegen. Livet er så skjørt. 

Eg skjønar også at det var ein krevjande situasjon for deg å skulla formidla i. Men du skal vita det at eg fekk mange gode tilbakemeldingar etterpå, også andrehands (og dei er jo ofte dei ærlegaste), om at folk fekk mykje ut av foredraget ditt. Dei koste seg og fekk ny kunnskap og innsikt i kor viktige songane våre er. Så det var svært verdifullt for oss at du kom, og eg set stor pris på det.

Det er rart med studiar og universitetslivet – ofte når ein er midt i kvardagens malstraum og høyrer om forsking og det langsame og grundige akademiske arbeidet som kvernar og går, så verkar det livsfjernt og esoterisk. Men så er det jo det motsette, og det er sånt som du er så flink til å minna oss om, dette med at den grundige kunnskapen og dei smale innsiktene ofte er det eigentleg livsnære. Eg har alltid hatt ei sterk dragning mot slikt. Forsøkte ein gong å bli teken opp som stipendiat ved litteraturvitskap for å skriva om skildringar av musikk i skjønnlitteratur, men det blei ikkje då, og så tok livet andre vegar. Men det akademiske blikket har eg freista å halda fast ved same kor eg har vore – og vi treng definitivt meir av det i bibliotek og kommunalt kulturarbeid. Og, igjen, her laga foredraget ditt på fagdagen nokre viktige koplingar her i Skien.

I denne mailen var ikke bare trøst og ro jeg så trengte, her var også mer: Arne Olav delte med meg noe viktig av sitt: «musikk og skjønnlitteratur». For et tema! Nå åpnet det seg noe i meg: Arne Olavs etternavn: Hageberg + kraftfullt nynorsk. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre: «Er du i slekt med Otto?», hvorpå han svarer: » Han var farbror Otto for meg, eldste bror til far min. Kjente du ham?»

Hvorpå jeg svarer:

Jo, jeg kjente Otto Hageberg — og satte ham høyt.

Vi var begge gjennom om forsvarets russiskkurs, han før meg. Otto laget nydelige oversettelser av russiske lyrikere. Jeg vet også at Otto i sin tid skrev en framifrå hovedoppgave om Tor Jonsson, det har min beste venn fortalt meg. Otto Hageberg tok kontakt med meg fordi jeg synger russiske sanger, kjærlighet til musikk var noe vi delte.

Hvordan slo det meg at «du kanskje kjente Otto»? —  Din kraftfulle nynorsk og dine litteraturstudier.

Verden er rar, ikke sant?

Hils din far, om han lever!

Med musisk hilsen fra

Jon-Roar