Måned: november 2020

Det var både høststormer og stille på Hille, øya «vår» i havgapet der sør i landet. Da fikk jeg en invitasjon jeg aldri hadde sett maken til: Den rørte og utfordret med en eksplosiv kraft:

Høyst Ærede Dr. philos., professor i musikkvitenskap  Jon-Roar Bjørkvold! 

Mitt navn er Mattias Damsgaard Woodson, jeg har i forbindelse med jobben min som programleder/reporter i EMPO-TV (Som er Norges første og eneste riksdekkende TV-Kanal drevet av, for og med utviklingshemmede), en podcast jeg kaller EGOTRIPP, der jeg hver uke setter meg sjøl i fokus, ved og sette en kjent gjest i fokus. Måten jeg gjør dette på er ved og FULLSTENDIG overse det gjesten vil snakke om, eller det som kunne være interessant for lytterne og vite, og KUN fokusere på det JEG lurer på! Vi holder til i Ski, men er fleksible og kan møte deg hvor som helst, innenfor Oslo/Viken. Kunne du tenke deg og være gjest?

Jeg hadde sett EMPO-TV på (det ligger på NRK) med reportasjer fra «Special Olympisk og blitt både berørt og beriket. ANBEFALES PÅ DET VARMESTE)

Jeg synes du er en fabelaktig foredragsholder, som med vidd, humor og kunnskap formidler det folk ønsker og trenger og høre på en måte som IKKE bare de som skal studere og bli det samme som deg forstår, men som ALLE kan forstå! Du skriver sabla godt, og vet ikke bare hvordan ting har vært, er og skal bli, men også hvordan det BURDE være. Du vet att musikk er mer en verbale svingninger i luften som treffer øregangene, og som vi bruker som terapi, underholdning og formidling, men også noe som favner mye bredere! Det er en del av vår hverdag på ALLE måter, og noe vi ALLE har ett forhold til uansett! Noe vi kan forstå på tvers av bakgrunn og språk. Jeg har hørt deg i foredrag 2 ganger, og har også 2 av dine bøker, og det ville vært en ære for meg om du ville spre ditt budskap og besvare mine spørsmål! 

Jeg måtte bare svare ja til dette! Så snaut en måned senere var jeg på vei til SKI rådhus og Mattias.

Her her Torgeir Kjeldaas, Empo TV instruktør, mannen som skulle holde på opptakene med Mattias og meg, det hele skulle sendes ikke som TV, men som radio podcast

Opptakene ble gjort i rådhusets foaje med tilgang til flygel. Slagordet til Empo på Ski er «alt er mulig».

«Alt ble mulig» for Mattias, Torgeir fortalte meg på forhånd at Mattias har Asbergers syndrom. Gretha Thunberg med sitt Asbergs syndrom åpnet verden. Mattias åpnet meg, . Hans musikkunnskaper: overveldende; hans nysgjerrighet:  grenseløs; han iver og entusiasme: ustoppelig! Han åpnet rom i meg ingen norsk musikkjournalist tidligere har maktet (og jeg har møtt mange!). Musikkjournalist i en helt spesiell særklasse, rett og slett.

Torgeir la ut en link til postcasten 30.9:

Hei Jon-Roar!

Mattias ligger meg sikkert langt i forkjøpet, men nå ligger altså podcasten ute. Du finner den på

http://egotripp.buzzsprout.com/1279784/6120724-egotripp-episode-11-gjest-jon-roar-bjorkvold

Du trenger ingen egen spiller eller noe sånt for å høre, den er bare å spille av rett på siden. 

Igjen tusen, tusen takk for at du stilte opp. Jeg ble faktisk litt rørt når jeg satt og hørte igjennom i bilen i går

Med vennlig hilsen

Torgeir Kjeldaas

Instruktør, Empo TV

INTROTEKST:

Hei Sveis Godtfolk! Ny uke og ny episode av Egotripp, og denne gangen gleder jeg meg no SINNSYKT! Vi befinner oss nemlig i ærverdige Ski Rådhusteater, og har med oss en mann som i over 40 år har bevist att musikk er det ene felles språket som på tvers av landegrenser og religion knytter oss alle sammen. Han har helt siden debuten med Norges kanskje mest uortodokse og originale barnesangbok i 1973 kjempet for og få fram den musiske siden ved oss alle. Siden vi alle liker musikk, er han opptatt av att vi alle må tørre og VISE dette, ikke bare gjennom og lytte til plater og gå på konsert, men også ved og utrykke det fysisk, uavhengig av talent og evne! Det er DET som er kjernen i Det Musiske Menneske! Att vi IKKE er opptatt av HVORDAN det låter, men att det låter overhodet! Han skulle egentlig bli sanger, hadde til og med fått tilbud om utdannelse ved La Scala i Milano, men da han fant ut att det ville føre til 1 år uten sin kjære Eva, så takket han nei, til stor ergrelse for sin sanglærer Ragnvald Bjarne. I stedet ble han professor i musikkvitenskap og ALDRI tror jeg Norge noensinne, har fostret en så våken og en så TIL DE GRADER FLAMMENDE formidler av faget sitt! Hvis ALLE hadde brent for det de driver med bare halvparten så sterkt som ukas gjest gjør, ville verden blomstra og fred på jord for lengst vært et faktum! Det sies att tro kan flytte fjell, vell, musikk kan skape tro, og INGEN i Norden vet det bedre en Jon-Roar Bjørkvold!

Dette er Mattias egen INTRO-TEKST TIL PODCASTEN. Den sier alt om trøkket vi opplevde sammen: Takk Musiske Mattias:

FACEBOOKTEKST:

Så lite som dere hører av Mattias i ukens episode, tror jeg aldri dere har hørt av ham i HELE hans EMPO-Karriere! Som regel er han er virvelvind, som snakker både på ut- og innpust, men når ukens gjest er musikkhistoriens svar på Yoda fra Star Wars, blir selv den kraftigste form for munndiare brått byttet ut med en gedigen forstoppelse! Jon-Roar Bjørkvold har viet sitt liv til musikkforskning og en time med han, er som og lytte til ett levende leksikon som forteller på en slik måte att du vet att om det hadde vært telefonkatalogen han hadde lest høyt fra, ja, så ville du lyttet like i herdig, som var det Harry Potter! Gled dere til ett spennende og musisk møte med «Mannen Som Målbandt Mattias»!

Hi Jon-Roar

I wonder if you can help me.  It’s to do with a lecture I attended at Edinburgh University, sometime in the 1980s I think.  I was invited because I was the best known children’s entertainer of that generation (the company was called «The Singing Kettle»).

The guest was from Norway and he gave a talk I’ll never forget.  Underlining for me the importance of song in our lives.

Here’s a brief summary of what he covered:

Research on recall of the contents of either «Skolens Sangbok» or «Songboka» that showed that participants could recall illustrations, and which songs faced each other.

How this research led to the Norwegian government introducing a compulsory «Singing Together» in schools.

Stories of how he in very stressful moments in his life reverted to simple songs e.g. communicating with his mother in her last days and a near drowning experience with his children in their boat.

I’m preparing a talk, here in Glasgow, this month and I’d like it to be accurate, of course.

My question to you, you will have guessed, do you know this professor or teacher?  Was it you by any chance?

Hope you can help.

Best wishes

Artie

Artie Trezise MBE

33 Clouston Street

Glasgow G20 8QR

07710 149910   0141 321 0965

Klart jeg ble litt rørt over er sånn mail. Jeg har sendt ham «The Muse With» (den amerikanske utgaven av «Det musiske menneske»,og bedt ham hilse Colwyn Trevarthen som den gang inviterte meg, og som siden ble en god venn og nær kollega.

Her er «Møtestedet» og Tore Kristian Lang (kalt TK), ildsjelen som

» inviterer til et sted for voksne mennesker som er nysgjerrige og har sans for dialog. Møte-plasser i vår tid, preget av åpenhet og undring. — For ånd, sjel og kropp».

Jeg kjente TK fra seminarer i Tidsskriftet Omsorgs regi og takket ja til invitasjonen før covid 19 traff Norge. Tanken var at jeg skulle forelese over boka mi «Grunntonen. Små sanger, mektige spor», med påfølgende samtale med salen med T.K. og meg på scenen.

I mellom tiden kom en joker inn i bildet: Louis Jacoby, visesanger og sann poet. Jeg hadde hjulpet ham rent musikkfaglig med med den nye viseboka hans «En sommer er aldri over»:

Louis er jo Larvik-borger, så jeg foreslo å ta ham med på laget denne kvelden. Og sånn ble vi tre på scenen denne kvelden: Louis, TK og jeg:

Salen var rigget til etter strenge covid 19-regler og et flott bans spilte da vi kom. Åpningslåt: Lous Jacobys sterke «Hverdag». Pianisten var en gammel student, mannen bak trommene, Jens Hoel Nielsen, en klassekamerat av broren min

Og en sterk hverdag ble det også i fortsettelsen. Jeg ble tatt så vel i mot av TK, salen og pianisten — Terje Johansen, en gammel student — at jeg rett og slett fikk tårer i øyene. Var det covid 19-innestengelsen det ble slått hull på denne kvelden? ( i en fullsatt sal med en meters covid-avtand mellom setene). Etter meg kom Louis på scenen med lun stemme, lun humor og varm kystpoesi. Og mer enn som så. Jeg visste at Louis Jacobi hadde hatt sin barndom i Nord-Italia. «Syng en italiensk sang, Louis!» utfordret jeg fra scenekanten. Vantro og smilende så 194 cm høye Louis på meg — og så sang han en barnesang på italiensk i Norge for første gang. Stemmen var helt annerledes enn når han synger på norsk. Salen klappet vilt. Og så ropte en kvinnestemme: «Jeg har aldri glemt deg synge på russisk, Jon-Roar. — Syng en russisk sang!» Og så sang jeg en russisk ballade, «Tsjaika», på russisk.

Det ble i sum til et menneskemøte ingen av oss som var til stede vil glemme, en kveld for «ånd, sjel og kropp». En musisk hverdagskveld uten like, garantert.