7.2 -2020: Totenviken kirke, Skreia: Harry Andersens bisettelse

Vi møttes for 50 år siden, Harry og jeg. Han var 23 og jeg var 27. Det var opptaksprøve til musikkstudier ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han søkte om opptak, jeg var nyansatt. Han tok fram trekkspillet sitt, framførte Karneval i Venedig, og spilt meg til tårer. I ham kjente jeg umiddelbart hjemme. Vi ble nære venner for resten av livet. Uten at vi helt visste det: Dette ble en klassekamp om musikksyn og kultur, oss mot de andre. Han fra Toten, den først i familien med artium, gehørsmusiker, multiinstrumentalist, dansemusiker, korpsdirigent og storbandleder. Jeg fra Oslo øst, den første i familien med artium, gehørsmusiker, brukspianist, sanger med russisk i bagasjen og Olavsgutt, korpsmusikant, en gang i tiden trombonesolist.

Ikke rart at vi fant hverandre. Jeg var Harrys lærer i harmonilære, han sluttet aldri å takke for det. Harry fikk et barn, en sønn, Even. Harry jublet, jeg visste om Even før han ble født. Even arvet farens dype musikalitet, og ved et skjebnens lune: Even er i dag ansatt i min gamle stilling ved Institutt for musikkvitenskap ved UIO, der faren for 50 år siden møtte meg på opptaksprøven. At Even, i dag trombonist, komponist og arrangør av internasjonalt format, forvaltet «satslære» på en annen måte enn jeg dengang var i stand til å gjøre er en annen sak. «Trekkspill» og «storband» var jo fremmedord på instituttet vårt i 1970.

Nå skulle Harry bisettes. Totenviken kirke var fylt til trengsel allerede en halvtime før seremonien begynte:

Seremonien, ja. Her var musikken gjennomført familieforankret, selvfølgelig. Evens kone Anine Kruse Skatrud og søsteren Benedikte rammet det hele inn: De åpnet bisettelsen med Eidsvågs «Eg ser» og avsluttet det hele med Erik Byes «Blå salme». (Den tredje av Kruse-søstrene, Jannike, var hovedrollelåst i «Sånn som i himmelen» på Oslo Nye). Og Even? Han holdt en minnetale om sin pappa, som slet med tungsinn og drikking, og spilte alle opp til fest og moro. For alle elsket Harry, også Even. Det viste han ikke minst da han tok trombonen sin fram og spilte «Amazing Grace» solo, i Harrys arrangement, der framme ved kisten hans. Tre vers med stigende styrke grad: pianissimo, mezzoforte, forte, siste vers transponert opp.

Nei, jeg sang ikke i denne bisettelsen. Men tale holdt jeg, musisk klassekampforankret. Den ble avsluttet med Minuttvalsen av Chopin, i sin tid virituost framført av Harry til eksamen. På minnestunden i Kulturhuset fikk jeg den YouTube-avspilt for full guffe med Lang Lang som pianist. Du finner den på YouTube. Det kunne vært Harry, så svimlende god var han. Finn den fram på nettet og lytt! Han visste seg og sin kultur fram også på borgerskapets musikkarena som den beste på kullet. Vi lærte noe av det, alle.

Det er opprettet et minnefond for unge utøvere i Harry Andersens navn. For en idé, Even!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *