
Storfag 1983-2005: Et semester basert på musisk tenkning med mine studenter. Jeg hadde sett at musikk for barn er noe mer enn lyd, det er også rytmer i kropp, i fellesskap, i sang og smil: NGOMA! I mange år var Kuame med for at studentene mine skulle fatte dette. Tre dager med Kuame — og det var fattet med kropp og sjel. «SA» på hans språk. «Etter tre intro-dager med Kuame trenger vi egentlig ikke deg, Jon-Roar!» smilte storfags-studentene mine. Alltid. (Jeg går nå med bokplaner om fantastiske år «Musikk storfag», vi får se hvor langt kreftene rekker. Hver gang Kuame og jeg møtes, starter det med smil og omfavnelse, en NGOMA/SA-hilsen, dyp og inderlig: — «BROR! — BROTHER!»
Nå søndag kom Kuame og Ellen, min gamle student (jeg husker godt hennes Capoeira-visning, en variant av NGOMA også det) på besøk. Tre gylne timer var de her, sammen med Eva, kona mi, og jeg. Vi spiste og snakket sammen, lyttet til Kuames fortelling om moren og hans reise fra Elfenbenkysten på NRK kl. 12. Ellen filmet oss. NGOMA! SA!
