Måned: november 2019

Her om dagen fikk jeg lang mail: Her er et anonymisert utdrag:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold

Jeg skulle ha skrevet til deg for lenge siden, men bedre sent enn aldri. Jeg er en mann, utdannet sosiolog … er nå 67 år, og har vært pensjonist de siste fire årene. Jeg hadde, fram til høsten 2015 sånn passe interesse for klassisk musikk. Var på konsert med filharmonien kanskje en gang i året.

I august 2015 var jeg på ferie i Moskva, og var på en guidet omvisning på Novodevitsjij-kirkegården. Jeg gikk forbi en beskjeden gravstøtte, der det sto Sjostakovitsj. Jeg kan det kyrilliske alfabetet. For meg var han da en russisk komponist som komponerte komplisert musikk. Jeg visste ikke noe om hans musikk. Etter en elvecruise som endte opp i St Petersburg, og var der et par dager, kom jeg hjem til Oslo søndag den 9. august 2015.

På kvelden slår jeg tilfeldig på Hovedscenen, og i Kilden teater- og konserthus står det en professor og snakker om Sjostakovitsj 5. symfoni. I og med at jeg hadde vært på hans gravstøtte noen dager tidligere, fatter jeg umiddelbar interesse. Din introduksjon var for meg meget interessant, ja en åpenbaring. Jeg satt og gråt da jeg hørte Kristiansands symfoniorkester spilte. Jeg ble da meget interessert i hans musikk, og spilte nesten hver kveld hans musikk før jeg la meg.

Jeg har selvsagt vært på alle konsertene Oslo filharmonien har spilt Sjostakovitsj, og det er heldigvis ganske mange. I februar i år reiste jeg til Amsterdam og Brugge, for å høre den nyetablerte vallonske ungdomssymfoni spille hans 10. symfoni. I august var jeg på Rosendal kammermusikkfestival, der Sjostakovitsj var festivalkomponist, og det var for meg en helt fantastisk opplevelse. Her var det også musikk av Alexander Justin, som også var til stede på festivalen. Jeg synes også dette er flott musikk. Nå i oktober hørte jeg først Oslofilharmonien spille 10. symfonien i Konserthuset i Oslo. Noen dager senere var jeg i Amsterdam og hørte først Radio Filharminisch Orkest spille 10. Symfonien, og noen dager senere spilte Oslofilharmonien 10. symfoni i Concertgebouw. Jeg hørte også Oslosymfonien spille i Elbphilharmonie i Hamburg, men da var det ikke Sjostakovitsj.    

Sist onsdag og torsdag spilte Oslofilharmonien Sjostakovitsj 5. symfoni, med den nye dirigenten Klaus Mäkelä. Jeg vet ikke om du var der, men jeg synes dette var en usedvanlig god tolkning og fremføring av den 5.

Så, hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis slo på hovedsenen, og takket være deg, så hadde jeg gått glipp av en masse fantastiske musikalske opplevelser. Tusen takk!

Vh ….

Jeg pustet ut, med tårer i øyene: Det nytter, av og til. (Opptaket med Shostakovitsj’ og Femte symfoni på Kilden, finnes for øvrig på Google/YouTube)

Storfag 1983-2005: Et semester basert på musisk tenkning med mine studenter. Jeg hadde sett at musikk for barn er noe mer enn lyd, det er også rytmer i kropp, i fellesskap, i sang og smil: NGOMA! I mange år var Kuame med for at studentene mine skulle fatte dette. Tre dager med Kuame — og det var fattet med kropp og sjel. «SA» på hans språk. «Etter tre intro-dager med Kuame trenger vi egentlig ikke deg, Jon-Roar!» smilte storfags-studentene mine. Alltid. (Jeg går nå med bokplaner om fantastiske år «Musikk storfag», vi får se hvor langt kreftene rekker. Hver gang Kuame og jeg møtes, starter det med smil og omfavnelse, en NGOMA/SA-hilsen, dyp og inderlig: — «BROR! — BROTHER!»

Nå søndag kom Kuame og Ellen, min gamle student (jeg husker godt hennes Capoeira-visning, en variant av NGOMA også det) på besøk. Tre gylne timer var de her, sammen med Eva, kona mi, og jeg. Vi spiste og snakket sammen, lyttet til Kuames fortelling om moren og hans reise fra Elfenbenkysten på NRK kl. 12. Ellen filmet oss. NGOMA! SA!

Vi var bare åtte. Det var lingvisten Jorunn Hetland, professor i tysk språk som inviterte: «Language learning and its neural correlates». For å si litt og ambisjon og fagspenn: Her var Maja Dyhre Foldal fra Psykologisk institutt, UiO, ph.d-stipendiat, med forskning på rytme, tid og bevegelse; her var Øyvind Høydal, Ph.d.-stipendiat og Moser-kollega ved Kavli-instituttet, NTNU om læring og hukommelse; her var Katrin Lunde, dr. philos i tysk språkvitenskap om hjernen og læring; her var Mona Nosrati, førsteamanuensis ved Matematikksenteret, NTNU, Msc i nevrovitenskap og PhD i matematikkdidaktikk og motivasjon; her var, selvsagt, Jorunn Hetland, professor i tysk språk ved Høyskolen i Volda og brennende opptatt av Lozanov-metoden i språkopplæring; her var svenske Anna Cramér, spesialist i Lozanov-metoden, også kalt suggestopedi; og altså jeg, opptatt av barns utrolige læringsevner de første leveårene.

Jorunn Hetlands invitasjon ar forlokkende: «Utgangspunktet for at dette prosjektet i det hele tatt kom i igang er underlig. Som ansatt ved institutt for språk og litteratur ved NTNI fik jeg i 2012 en invitasjon fra Orkdal kommune om å deltar på et firedagers språkkurs i portugisisk (ukjent språk for meg etter en metode jeg ikke hadde hørt om. Lozano-metoden. Drevet av ren nysgjerrighet meldte jeg meg på kurset. Resultatet var forbløffende: Etter fire dagerskurs kunne jeg uten problemer lese en ikke altfor enkel ukjent tekts på portugisisk og forstå heft eneste ord, jeg hadde fått godt grep om uttalen og begynte å få tak på grammatikken. Sammen med min lingvistkollega Katrin Lund deltok jeg senere på et lignende kurs i swahili. Effekten var den samme, og Katrin var like overrasket og begeistret som jeg. Metoden er ut til å virke, og vi skjønnet at nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan ligger i hjernen. Men dette må testes kritisk.. En slik testing ønsker vi å gjennomføre i prosjektet.

Lozanov-metoden blir i Skandinavia særlig brukt i andrespråks-undervisningen for voksne innvandrere. For gruppen ikke lesekyndige har det i Norge til nå vært holdt to kurs, ett i Anla bydel i Oslo og ett i Bærum, begge med eksepsjonelt gode resultater på nasjonale prøver. .. Vi regner med at resultatene fra prosjektarbeidet kan få stor betydning for språklæring i skolen, for læring generelt. Visjonært — som utsikten fra hotellrommet mitt (se bildet ovenfor)

Det ville glede oss stort om du kunne tenke deg å være med på det planlagte seminaret. Vi skal i så fall sørge for piano!

Klart jeg kom. På symposiet var det svenske Anne Cramér som demonstrerte Lozanov-metoden for oss med utgangsport i portugisisk. Hun tok på seg en hatt og sa, på portugisisk, at hun var direktør på et teater, og så var vi lekende i gang. Selv på de to timene hun hadde til disposisjon, ble vi grunnleggende fortrolige med klang, rytmer, intonasjon og mening på et språk ingen av oss kjente på forhånd. Annas kroppsspråk, smil og teatrale lekenhet var hele veien med. Og jeg tenkte: Her er en didaktikk, en læringsmetode, som passer min musisk skolemodell som hånd i handske. Gjett om jeg skal ta dette med når jeg møter Stortingsfolk med modell min om en måneds tid! En invitasjon kom rett etter symposiet. Tilfeldighet, styrelse eller synkronisitet (Jung)?