Archive for 17/10/2019

10.10.2019: Sundvollen. Fagforbundets Oktoberkonferanse: «Grunntonen. Fra Utøya sett»

En sorgtone begynte å synge molltungt i meg der jeg kjørte med utsikt til Tyrifjorden og Utøya på vei til Sundvollen hotell der jeg skulle forelese om sang som livskraft i mennesker. Jeg kjente en dyp solidaritet og måtte først komme med en politisk bekjennelse til de vel 70 frammøtte: «Jeg er et barn av arbeiderbevegelsen», sa jeg understøttet av refrenget på en gammel arbeidersang»: «Vi er de tusener som bygger landet». Jeg fortsatte: «Jeg tilhører den første generasjon unger som ikke måtte gå rett fra folkeskolen til jobb for å skjøte på med kostpenger hjemme, men fikk gå videre på skolen etter lyst og evner. Og det hadde jeg.» Og jeg måtte fortelle om Einar Gerhardsen og meg, at jeg ble bedt opp til statsministerens kontor i 1961 for at vi skulle snakke sammen om Menstad-slaget i 1931, det var emnet for min særoppgave i historie. At vi satt der om prata i over en time — jeg var 17 år og gikk i 4. gym på Sinsen høgre skole. Einar Gerhardsen hadde jo deltatt i storstreiken på Menstad mens Vidkun Quisling var forsvarsminister. Han trodde kanskje at jeg skulle bli politiker. Det ble jeg altså ikke. Men politikk og musikk er tema i mange av bøkene mine. Jeg måtte fortelle at jeg inviterte Gerhardsen til mitt Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo på 1980-tallet for å snakke om sangens betydning i arbeider-bevegelsen. Han huska meg igjen! Min politiske intro ble denne dagen sikkert i lengste laget, gira var jeg jo også blitt av serien om Einar Gerhardsen på NRK1-TV.

Men så var vi i gang med annonsert tema: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». Åpningsanslag: «Rage against the Machine» med kuttet «Gotta take the power back!». What power?! Sang som livgivende kraft i et helt folk i dagene etter 22. juli. «La oss kjenne på det!» sa jeg og satte meg ved et stort flygel som var trillet inn: «Til Ungdommen»! «Vi reiser oss!» lød en kvinnestemme bak i salen. Og så sang salen, stående og kraftfullt. — Power! Det var så uventet. Jeg kjente tårene presse på, vi var i gang på musisk vis. Mektig c-moll. Også halvannen time senere, da forelesningen var over, reiste folk seg. Da var det til applaus. Ikke bare for meg, kjente jeg. Snarere for oss, for det vi sammen hadde delt.