Oslo Kammermusikkfestival har generert mange kammermusikkfestivaler rundt om i Norge, en formidabelt vitamininnsprøyting i norsk musikkliv har det vært. Unge har hele veien vært sluppet til i samspill med internasjonale storheter — alt med Arve Tellefsen som musisk brobygger og drivkraft. Han var 52 og verdensberømt da han satte i gang: » Nå er det neste generasjon som står for tur!» må han ha tenkt, ja, for lagbygger har han også vært. Jeg har fulgt Oslo Kammermusikkfestival tett, to ganger har jeg innledet det hele, første gang i Gamle losjen, siste gang i Aulaen (2005).
Denne gangen innledet jeg i Aulaen, Stravinskijs «Historien om en soldat» (1917) sto på programmet med Liv Ullmann som Djevelen. Hun lokker er soldat på rømmen til å gi fra seg fiolinen sin mot å få en bok som gjør at du kan ønske deg alt i hele verden. Hvem som handterte fela? Arve, selvfølgelig. (Samme verk ble spilt ved åpningen for 30 år siden, en ring var sluttet):
Siste nummer, siste dag: Shostakovitsj’ Klaver-trio i e-moll. Arve spilte med hjertet utapå skjorta, siste satsens «Dance macabre» fikk Festnings Slottskirke ble fylt med , dundrende, dirrende død: «Musikk som alvor, ennpåminnelse om alt det vonde i dagens verden, er viktig!» sa 30-årsjubilanten Arve. Interesse? Enorm. Køen sa sitt:
Arve hadde bedt bestvennen Nils Arne Eggen til åpningen. Forfatteren av «Godfoten» kom uten godføtter, satt på første benk og frydet seg. Varig Vennskap, en menneskelighetssignatur som gjort ham elsket av et helt land. Maestro!