Jeg har sagt det før: Disse pensjonist-akademiene/senior-universitetene er gull verd, både for den enkelte, for lokalmiljøer og for landet. Pensjonist-akademiet i Fredrikstad teller flere hundre medlemmer fra 60 år og oppover, faglig oppegående på tvers av yrker, kunnskapsssøkende som ungdommer. Jeg møtte i går over 200 av dem på Scandic hotell, en fryd var det. For det jeg snakket om, har alle eierskap til. Her er et lite utsnitt fra salen:

Lederen, Sture Solvang, introduserte meg ved å spille av telefonsvareren min. Gøy! Det satte tonen før også alvoret satte inn: Norge som syngende folk etter Utøya.

Sture Solvang sendte meg følgende i etterkant:
God morgen, Jon-Roar!
Takk for et utmerket og minnerikt foredrag som satte spor etter seg og beveget forsamlingen. Det blir spennende å se om vi klarer å etablere et kor…Her følger kommentarer fra vår utmerkede sekretær, Berit-Julie Pedersen. Jeg synes den fortjener en plass i bloggen din:
At sang og musikk rører oss har vi kjent på mange ganger, men denne eksplosive forestillingen bekreftet det på en ny måte. Det traff oss midt i hjerterøttene når Bjørkvold dro fram den ene eldgamle sangskatten etter den andre. Og vi kunne synge med takket være sangundervisning i skolen og bruken av de kjære gamle sangbøkene i hjemmet.
Lurer på hva våre barnebarn hadde syntes om de hadde fått sitte i en krok og hørt på dette?
Mens tårene trillet og sangen runget fra salen trakk han opp av hatten Margrethe Munthes «Vi har en tulle med øyne blå» fra 1905. Ikke visste vi at den var en genial politisk ladet protestsang, og hennes kraftige innlegg for unionsoppløsningen! Hun brukte nemlig melodien fra Ole Vigs «Blant alle lande i øst og vest».
Målgruppen var ideell, vi vil ha reprise! Og for en skatt å tilby kommunens eldste gjennom «spaserstokk-programmet»! Burde vært på blå resept!
Tusen takk til Bjørkvold! Nå skal jeg ta fram boken «Det musiske menneske» og lese den på nytt!
Berit-Julie Pedersen