Archive for 30/08/2019

29.8.-2019: Filmmusikkbok-hilsen fra Danmark.

Jeg fikk i dag en hilsen fra Kopinor, med vederlag fra Copy-Dan 2019 på kr. 1258. Det betyr at Danmark nå har oppdaget min første, lille bok på Freidig forlag : Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys (1988). Hvem/hvilket fagmiljø i Danmark som har tatt i bruk denne boka mi, vet jeg ikke. Hører forhåpentlig fra dem. «Fra Akropolis» fikk i sin tidmange oppslag og mye presse, både i fagtidsskrifter og aviser (to helsides, svært positive kronikker i Dagbladet, blant annet). Fjernsynsprogram i NRK med Morten Thomte ble det også. Boka ble trykt i tre opplag, det siste, reviderte opplaget kom i 1996. Boka viser hvordan Antikkens tanker om musikkens påvirkningkraft idemessig kan spores i moderne filmmusikk. Et annet viktig poeng er en drøftelse av filmmusikk som en skjult forfører: I mange speillefilmer treffer denne musikken oss under bevissthetsterskelen (subliminalt). Boka inneholder også en grundig analyse av Kubricks film «Clockwork Orange». Boka kan fremdeles bestilles, perspektivene er tidløse!

I 2012 utga jeg en ny bok om filmmusikk:

Dette er en stor bok, med utsøkte bilder hentet fra filmarkiver verden over.

Også denne boka fikk strålende kritikken, som denne fra Erlend Loe:

Denne boka venter fremdeles på sine lesere, både i Norge og Danmark!

28.8-2019: Pensjonist-akademiet i Fredrikstad: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» (den siste boka mi)

Jeg har sagt det før: Disse pensjonist-akademiene/senior-universitetene er gull verd, både for den enkelte, for lokalmiljøer og for landet. Pensjonist-akademiet i Fredrikstad teller flere hundre medlemmer fra 60 år og oppover, faglig oppegående på tvers av yrker, kunnskapsssøkende som ungdommer. Jeg møtte i går over 200 av dem på Scandic hotell, en fryd var det. For det jeg snakket om, har alle eierskap til. Her er et lite utsnitt fra salen:

Lederen, Sture Solvang, introduserte meg ved å spille av telefonsvareren min. Gøy! Det satte tonen før også alvoret satte inn: Norge som syngende folk etter Utøya.

Sture Solvang sendte meg følgende i etterkant:

God morgen, Jon-Roar!

Takk for et utmerket og minnerikt foredrag som satte spor etter seg og beveget forsamlingen. Det blir spennende å se om vi klarer å etablere et kor…Her følger kommentarer fra vår utmerkede sekretær, Berit-Julie Pedersen. Jeg synes den fortjener en plass i bloggen din:

At sang og musikk rører oss har vi kjent på mange ganger, men denne eksplosive forestillingen bekreftet det på en ny måte. Det traff oss midt i hjerterøttene når Bjørkvold dro fram den ene eldgamle sangskatten etter den andre. Og vi kunne synge med takket være sangundervisning  i skolen og bruken av de kjære gamle sangbøkene i hjemmet.

Lurer på hva våre barnebarn hadde syntes om de hadde fått sitte i en krok og hørt på dette?

Mens tårene trillet og sangen runget fra salen trakk han opp av hatten Margrethe Munthes  «Vi har en tulle med øyne blå» fra 1905. Ikke visste vi at den var en genial politisk ladet protestsang, og hennes kraftige innlegg for unionsoppløsningen! Hun brukte nemlig melodien fra Ole Vigs «Blant alle lande i øst og vest».

Målgruppen var ideell, vi vil ha reprise! Og for en skatt å tilby kommunens eldste gjennom «spaserstokk-programmet»! Burde vært på blå resept!

Tusen takk til Bjørkvold! Nå skal jeg ta fram boken «Det musiske menneske» og lese den på nytt!

Berit-Julie Pedersen

Oslo Kammermusikkfestival 30 år, 1989 – 2019

Oslo Kammermusikkfestival har generert mange kammermusikkfestivaler rundt om i Norge, en formidabelt vitamininnsprøyting i norsk musikkliv har det vært. Unge har hele veien vært sluppet til i samspill med internasjonale storheter — alt med Arve Tellefsen som musisk brobygger og drivkraft. Han var 52 og verdensberømt da han satte i gang: » Nå er det neste generasjon som står for tur!» må han ha tenkt, ja, for lagbygger har han også vært. Jeg har fulgt Oslo Kammermusikkfestival tett, to ganger har jeg innledet det hele, første gang i Gamle losjen, siste gang i Aulaen (2005).

Denne gangen innledet jeg i Aulaen, Stravinskijs «Historien om en soldat» (1917) sto på programmet med Liv Ullmann som Djevelen. Hun lokker er soldat på rømmen til å gi fra seg fiolinen sin mot å få en bok som gjør at du kan ønske deg alt i hele verden. Hvem som handterte fela? Arve, selvfølgelig. (Samme verk ble spilt ved åpningen for 30 år siden, en ring var sluttet):

Siste nummer, siste dag: Shostakovitsj’ Klaver-trio i e-moll. Arve spilte med hjertet utapå skjorta, siste satsens «Dance macabre» fikk Festnings Slottskirke ble fylt med , dundrende, dirrende død: «Musikk som alvor, ennpåminnelse om alt det vonde i dagens verden, er viktig!» sa 30-årsjubilanten Arve. Interesse? Enorm. Køen sa sitt:

Arve hadde bedt bestvennen Nils Arne Eggen til åpningen. Forfatteren av «Godfoten» kom uten godføtter, satt på første benk og frydet seg. Varig Vennskap, en menneskelighetssignatur som gjort ham elsket av et helt land. Maestro!

Juni 2019: Kina igjen?

Rigmor Johnsen kom på besøk. Hun har vært kulturattaché ved den norske ambassaden i Bejing, og kunne fortelle med at den kinesiske oversettelsen av «Det musiske menneske» har vært brukt som ambassadens gave til gjester. Det visste jeg ikke. Nå hadde Rigmor Johnsen tanker om å få meg tilbake til Kina, det kinesiske tegnet for musikk har jeg jo diskutert i boka mi. Men jeg orker ikke lenger tanken på å reise så langt med fly, så jeg takket nei. Men Rigmor Johnsen fikk iallfall med seg den kinesiske utgaven og den siste norske utgaven fra 2019, med tanke på en ajourføring av den kinesiske utgaven fra 1992. Jeg foreleste på Fudan-universitetet i Shanghai i 1991, og Kina ville umiddelbart ha en versjon av «Det musiske menneske». Hva som ellers har skjedd med denne boka mi i Kina, aner jeg ikke. Men at den er utgikk i verdens mest folkerike land, med dype kulturelle røtter og stor sans for musikk, har vært viktig for meg. Det kinesiske yuëh betyr både musikk og glede. For å se hvordan det skrives — og utdyper musikkens mening— på mandarin-kinesisk, må du finne fram i boka mi. Der står det!