Syngende skoler

Høringsnotat juni 2019

Kunnskapsdepartementets Tverrfaglig gruppe, v/leder Elin Bonde

Høringsinnspill til Fagfornyelsen 2020:

SYNGENDE SKOLER: sang muntlig integrert i alle språkfag på alle trinn

Barn er basis

Det er bra hvis Tverrfaglig gruppe lykkes med sitt mandat om ”å sikre gode sammenhenger i og mellom fag” og dermed bidrar til ”at læreplanverket framstår enhetlig og helhetlig”.

Men nok er det ikke. Fag kan i seg selv verken tenke eller lære. Barn er basis, det er gjennom dem læring skjer. Blikket må snus og rettes mot læringens ”hvordan” og ”hvorfor” fra barnet sett. Gjøres ikke det i tilstrekkelig grad, kan elever kjenne rotløshet i skolen. Og da kan selv den mest enhetlige og faglig helhetlige læreplan subjektivt falle fra hverandre. Med en vri på Grundtvig: Menneske først, fag så. Høringsforslaget ”Syngende skoler” snur blikket. Det har barn som basis. Godt rotfeste gir god vekst, både menneskelig og faglig.

Tanken om en primært barnesentrert norsk skole har to ganger i nyere tid vært framme og involvert både departement, Stortinget og en statsminister. En historikk gjengis her i kortversjon, den er ment å sette høringsforslaget ”Syngende skoler” inn i en begrunnet og avklarende sammenheng.

FØRSTE GANG: TRONDHEIM, HØSTEN 1989: Et departementsnotat

Skolen må i større grad akseptere barn som et hele, og for at ikke minst kunnskapstilegnelsen i skolen er fundamentalt avhengig av et pedagogisk helhetsperspektiv, hvor følelser, sanselighet og kroppslighet får sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utviklingen. Bare på den måten har vi muligheter for å redusere gapet mellom det menneskelige potensiale som er til stede hos det enkelte menneske, og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet.

skrev daværende regjeringsrådgiver i utdanningspolitiske spørsmål, ekspedisjonssjef Kjell Eide, i et lengre notat til sin statsråd, høsten 1989 (trykt versjon et par måneder senere). Dette var hans tese:

Boka handler om langt mer enn pedagogikk, men er etter mitt skjønn samtidig en av de viktigste bøker om pedagogikk som er kommet ut i Norge.

Boka det handlet om var Det musiske menneske, lansert på Hernes-konferansen ”Fra vugge til disputas” i Trondheim samme år, der Eide må ha vært til stede. Jeg har aldri selv møtt ham.

Dette vet vi: Skolestatsråden lyttet ikke, han var lukket i sitt. Men også dette vet vi: De aller fleste barn lærer å snakke aksentfritt før de er fylt tre år — uten systematisk pedagogisk instruksjon og ”tidlig innsats”. Millioner av disse barna utvikler flerspråklighet. Her er intet nettbrett, her er rytmer i sving, her er sosialt fellesskap og sang, omsorg og energi, latter og lek. Flytter familien utenlands et års tid, vil også 10-åringen ta til seg landets nye språk — flytende (”sensitive learning phase” fram til pubertet).  Da er familiens spontane læremestre skiftet ut med forbilder i gata eller venner i skolegården. Normalt skjer dette i løpet av få måneder. Hørbart i tale, synbart i kroppens bevegelser. Mulighetsvinduet lå tidløst åpent da som nå, men tanken ble ikke fulgt opp. Tiden var ikke moden.

ANDRE GANG: VÅGÅ, MAI 2011: En musisk skole

18. mai 2011 åpnet statsminister Jens Stoltenberg en musisk, sansebasert skole på Vågå. Ordføreren hadde loset det hele gjennom med kyndig hånd og et bredt nettverk. Gjennom snaut tre år var mange blitt systematisk involvert: grasrot med folkemøter, fylke, stortingskomiteer, Kommunalbanken, skoleeier KS, Innovasjon Norge og IKT-Norge, hele veien med interesse og støtte, ja, det hendte med applaus. Stortinget gikk inn med pengestøtte.

”Endelig er ekspedisjonssjef Kjell Eides notat blitt lyttet til på regjeringsnivå!” tenkte jeg. Her skulle nettopp ”følelser, sanselighet og kroppslighet få sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utviklingen.” Blikket var snudd og rettet mot barn og deres læringsformer. Et ledende svensk tidsskrift fulgte opp med et flere siders oppslag. Var musiske skoler noe for hele Norden?

Like over sommeren gikk alt i stykker, som lyn fra klar himmel. Vågås ordfører, Rune

Øygard, ble 19. september 2011 arrestert, siktet for seksuell omgang med en mindreårig jente. Og den musiske skolen med alle sine visjoner? Den druknet i sjokk, sorg og avmakt. Et planlagt ”smaksakademiet for barn” med Arne Brimi, ble overtatt av Norsk kulturarv og har siden spredt seg rundt om i Norge. IKT-Norge har festet seg i skolen, et nasjonalt marked lokket åpenbart. Men ingen orket å løfte skolen videre i musisk retning, heller ikke jeg. Og Stoltenberg? Han fikk snart mer enn nok med 22. juli. Tiden var moden, likevel lyktes det ikke.

TREDJE GANG: FAGFORNYELSEN 2020: Høringsforslaget ”Syngende skoler”

Først en utdypende kommentar til to av de positive satsningsområder i forslag til Fagfornyelsen 2020:

  • Dybdelæring
  • Lek

Fra dybdelæring til Deepmind-learning

Som i forslag til Fagfornyelse 2020 er også dagens kunstig intelligens-forskning opptatt av ”dybdelæring”. Men her er ikke utgangspunktet fagavgrensning og læringsfokus, her er utgangspunktet menneskets hjerne. En sammenlignende parallellføring er tankevekkende.

I 2010 opprettet Google et ”Deepmind”-prosjekt. Her utviklet man etter hvert en digital hjerne med den biologiske hjernens virkemåter som modell (”artificial neural network”, ANN). Ladet med forhåndsinformasjon om hvordan ulike sjakkbrikker flyttes, lærte AlphaZero lynkjapt å spille sjakk med seg selv og av seg selv (digital ”reinforcement learning”). Her var ingen formell, systematisk/pedagogisk menneskelig styring av spillets gang, ingen ”tidlig innstats”. Nødvendig energi tilførtes fra elektrisitet. AlphaZero har vist seg å være uslåelig på sitt felt. Sjakkcomputeren Stockfish, lastet med de aller beste sjakkpartier noensinne spilt av mennesker, ble knust. Dette var en verdenssensasjon i 2017.

Skolen trenger ikke avansert Deepmind-forskning, finansiert av Google. Verden er full av barn og dypbasert læring, evolusjonsmessig ”gudegitt”. Med prenatal langtidslagring av morsstemmen lærer spedbarnet med mennesker rundt seg lynkjapt språkspillets syntaks, semantikk og tonefall uten systematisk/pedagogisk styring av utviklingens gang (analog ”reinforcement learning”). Nødvendig energi tilføres av amygdala i det limbiske området av hjernen. Dette er ingen verdenssensasjon, slik lærer barn i alle land hver dag, med varig virkning og glede livet ut: I høy alderdom er det barndommens sanger vi best husker. De er nevrologisk identitetslagret. Med en vri på Ludvig 14: Le chanson — c’est moi! Sangen — det er meg!

Læringsprosessene bearbeides i all hovedsak underbevisst (subliminalt). Inntrykk tordner inn i barnet og bearbeides i svimlende mengder. De ulike sanseinntrykkene samles i helheter, synestesier. Rytmer i språk og sang omsettes til kombinasjoner av bevegelser og rytmer i kropp, læringens polyfone instrument. Her er ingen emneavgrensinger, her er dybde i bredden. Alle sanser er med, også hender har formende rytmer. Her glemmes intet, her lagres, her kombineres og avklares. Båndbredde overstiger enhver datamaskin, også AI-sjakkens AlphaZero, selvfølgelig. Dette er dybdelæring på barnets premisser, Deepmind, musisk basert.

I barns medfødte læringsprosesser er ikke den analytiske fornuft læringssjefen med hånda på rattet. Forskning viser faktisk det motsatte: Bevisst kognisjon er vesentlig langsommere og går andre nevrologiske veier enn medfødte, intuitive læringsprosesser (sml. Tor Nørretanders: Mærk Verden, En beretning om bevidsthed, 1991). Ja, mer enn det: Forstands-styring forsinker/forstyrrer de naturlige, spontane læringsprosessene hos barn. Den rasjonelle tanken henger ikke helt med en lynrask intuisjon der kroppslige læringsbevegelser allerede er i gang (”preballistic movements”). Rytmisk flow bremses og mister framdrift. Intuisjon og tanke kommer i ubalanse, prosessen nøler — og trår feil. Som Stockfish-sjakk med tabbetrekk i duell med AlphaZero-sjakk, på et vis.

Ingen menneskelig hjerne i verden kan følge analytisk med på hva som skjer når stjernepianisten fyller en konsertsal med kaskader av toner i Rachmaninovs 2. klaverkonsert. Heller ikke stjernepianisten selv, selvfølgelig. Barndommens ”deep learning” er bokstavelig talt satt i spill. Det kreves dobbelt mot: 1) først mot nok til å øve det som skal til for å få teknikk og musikk på plass. 2): så mot nok til å sette intuisjonen 100% fri, uten fornuftskontroll på bremsepedalen. Stjernepianisten må tørre, karrierekravet er nådeløst. Barnet må tørre, læring er livsviktig. Tør skolen?

Lek

Fra første levedøgn lekes barnet inn i verden. Kroppslige kjærtegn, vuggende rytmer og godsnakking i et helt eget tonefall (motherese), er universelle grunnelementer i en gryende kommunikasjon mellom mor og barn. Her flettes også sang inn, både de gamle-gode, tradert fra generasjon til generasjon (”Bake kake søte” …) og improviserte innstikk. En syngende lekenhet blir stadig mer interaktiv gjennom første leveåret. Barnet vet hva som kommer  og leker klukkende med, gjerne med hele familien som musisk heiagjeng. Erfaringene tar barn med seg inn i barnehagen der spontansang blir en integrert del av kreativ språkutvikling (Barnas egen sangbok, et feltarbeid fra min doktorgradsundersøkelse, viser mange autentiske eksempler på dette, se litteraturliste.) Det utvikles en felles sangkode barna imellom. Integrert i lek og sosialt fellesskap oppstår trekk av barnekultur (Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål, se litteraturlista).

Barns lek er læringens eksperimentelle laboratorium. Analogt og digitalt leker dagens barn seg inn i framtider der rasjonelle nåtids-fasiter ikke finnes. De har mulighetsbrillene på. Dette er musisk bagasje barn tar med seg inn i skolen, en ressurs som der må forvaltes videre med respekt og kunnskap. Det skjer slett ikke alltid.

De siste tiårene har sånn sett vært paradoksale. Barns medfødte læringsevner har blitt stadig mer båndlagt av Skole-Norge. Stikkord: 6-årings-reform, kognitiv språktesting av 3-åringer, skolsk invadering av barnehagen, målstyring og nasjonalt prøvepress. Rasjonalitets-trykk hemmer kreativitet. Ustemte barn gir ustemte liv. Vi ser en stadig økende ADHD-diagnostisering av barn. De temmes medikamentelt til ro, i sær gjelder dette gutter (Brinkmann, Svend: Det diagnostiserte livet, 2015). Altfor mange melder seg ut/blir meldt ut. Det er kostbart for alle. Her mer enn anes sammenhenger.

Nå korrigeres endelig noe. 6-åringingsreformen skal opp til debatt. Stortinget synes å måtte tenke seg om, læringsutbyttet er slett ikke som forventet. Og det nye læreplanforslaget om økt vektlegging av lekens betydning peker i samme retning, barnesentrert som det er.

Men barns lek uten sang finnes ikke. Sang må derfor eksplisitt trekkes inn i Fagfornyelsens lek-og læringsforståelse for å tilføre den bærekraft og tyngde som må ha vært tanken.

Derfor framsettes følgende læreplanforslag til Fagfornyelsen 2020:

”SYNGENDE SKOLER”: sang muntlig integrert i alle språkfag på alle trinn:

  • norsk (fra 1.trinn)
  • flerspråklige klasser med sanger fra ulike kulturer (fra 1. trinn)
  • engelsk (fra 1.trinn)
  • fremmedspråk (fra 8. trinn), her etter hvert i kombinasjon med kognitiv læring

Å lære språk og kultur gjennom sang i en muntlig, sosial kontekst er barnets musiske hjemmebane. En variant av Paulo Freires De undertryktes pedagogikk (ny norsk utgave 2003).

Konsekvensene er lærings- og fagovergripende:

  • Nevrologi-utvikling: Menneskehjernen er sang-disponert like fra fødselen av. Sanseapparatet aktiveres, sangbetingede synapser utvikles, læring genereres.
  • Identitesdannelse: Med morsstemmen som ankerfeste bygges identitet, en premiss for all læring. Sanger dyplagres limbisk som del av dannelsesutviklingens to basisfaser: barneår og tenåringsår.
  • Energi: Uten energi, ingen læring. Sang trigger energi og utløser barnets medfødte læringsglede. Det er naturens egen oppskrift. Lærekraft gir værekraft med gjennomslag på tvers av trinn og fag.
  • Sosial synergi: Fellessang i klasser styrker også skolefellesskap og skoleidentitet. Mindre mobbing? Spør Steinerskolen!
  • Faglig synergi: Sang går til kjernen av fagene: musisk dybdeforståelse. Med tverrfaglige ”folkehelse og livsmestring” som eksempel: ”Gracia a la Vida” — ”Jeg vil takke livet”, sangen har en universell menneskelig dybde og appell.
  • Lek: Lek uten sang er utenkelig i barnets verden. Lytt til barn og deres sangkultur! (sml. Lillebjørn Nilsen: ”Alle Duene”)
  • Norsk-bonus: Det råder en bekymring i debatten om Fagfornyelsen 2020: at norsk litteraturs klassikere usynliggjøres på bekostning av faglig avgrensing og dybdelæring. Med ”Syngende skoler” kan denne debatten avblåses. For i sangene finnes de alle, fra Wergeland, Ibsen og Bjørnson til Garborg, Vinje og Aasen, både i dur og moll. Det er en del av vår musiske kulturarv!
  • Integrering i flerspråklige klasser: Barn lærer av hverandre, forbilder, venner og sosial tilhørighet er viktige drivkrefter. Også det er barns ”hjemmebane”.
  • Det musiske: Antikkens Muser var mange. Det er også det skapende uttrykksmangfoldet i barn, med sang som kilde til fremtidig utvikling av musiske skoler (som tenkt i Vågå-modellen).
  • Blanda skolekor med sangyre lærere og elever: Hvorfor ikke? Con amore, unisono eller med impro flerstemmighet, ad. lib!
  • Nasjonsbygging: Vi så det etter Utøya-terroren: Sang samler et land. For lengst inne og dypest nede ligger ”ein fyrste song”, grunntonen i oss. Holdt i hevd gjennom generasjoner, blir denne grunntonen til en musisk renning i nasjonsveven. Styrkes den, styrkes vi. Fellessang i klasser vedlikeholder tradisjonen, som kulturell forpliktelse.

Økonomi

Vågå-prosjektet medførte ombygninger i eksisterende skole. Det ble framskaffet 45 millioner til dette, distriktspolitisk begrunnet. Forslaget om systematisk bruk av sang i skolen vil derimot koste minimalt, med mye av den samme gjennomgripende virkning.

Rent praktisk

Gjør gjennomgående sang til et vanlig innslag i skolehverdagen. Det finnes et rikt utvalg sangbøker, gamle og nyere, å hente stoff fra. Et eksempel på en nyere sangbok som favner vidt både historisk, genremessig og språklig: Verden i sang. Sanger på kryss og viser på tvers (2000, Norsk musikkforlag, red: Thor Bjørn Neby og Per Arne Olsen). Her finnes sangmuligheter for alle trinn. I tillegg til sangbøker er også YouTube og Spotify utømmelige kilder å hente sanger fra — og synge og bevege seg til — ikke minst på ungdomstrinnet.

Førerkortet viste vei

Fra 2013 har Veidirektoratet, etter et EØS-direktiv om nasjonal identifisering av førerkort, satt inn to sanger i mikroskrift på førerkortets bakside: ”Millom bakkar og berg” og ”Vi ere en nasjon vi med” (tre vers!) som selve kvintessensen av norsk kultur. Fire år senere falt ”sang” ut av ”Overordnet del av lærerplanen”, nå (2019) også ut av norskfag-forslaget. Tonedøvt.

Fra fjellvettregel til skolevettregel: Det er ingen skam i snu.

Tese: Sang innføres som drivende kraft i barns læring på alle trinn, forskningsbegrunnet. Vi har ikke råd til å la være. Tiden er modnet.

Med Margrethe Munthe, lærer og nasjonsbygger: Kom, la oss synge!

*

Jon-Roar Bjørkvold

PS

(I skrivende øyeblikk får jeg invitasjon fra Færøyene til høsten. Der er det nå snakk om å lovfeste morgensang i skolen!)

KILDER:

Kjell Eide: ”Det musiske menneske”, regjeringsnotat høsten1989, trykt i ”Bedre skole”, 2/1990

Jon-Roar Bjørkvold: BØKER OM SANG OG BARN:

  • Barnas egen sangbok (1979, 22. utgave 2018, et feltarbeid fra min doktoravhandling)
  • Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål (1981, trykt 1984, doktoravhandling)
  • Det musiske menneske (1989, 9. utgave 3. opplag 2019). Oversatt til svensk, dansk, serbisk, amerikansk, flamsk, russisk, kinesisk, japansk, brasiliansk-portugisisk
  • Skilpaddens sang (1998), oversatt til svensk og dansk
  • Grunntonen. Små sanger, mektige spor (2016)
  • Sammen med Colwyn Trevarthen: ”Life for Learning: How a Young Child Seeks Joy with Companions in a Meaningful World”, in Contexts for Young Child Flourishing (Oxford University Press, New York 2016, red.: Darcia Narvaez et al.)

ANDRE BØKER REFERERT TIL I TEKSTEN:

  • Brinkmann, Svend (red.): Det diagnostiserte livet (2015)
  • Freire, Paulo: De undertryktes pedagogikk (1974, ny, norsk utgave 2003)
  • Nørretranders, Tor: Mærk Verden. En beretning om bevidsthed (1991)

Jon-Roar Bjørkvold, FRA PRESSEN:

  • ”En syngende kulturkanon” (kronikk i Dagsavisen, 3.2.2017)
  • ”Glem ikke sangen!” (Dagsavisen, 16.5.2017, ”Navn i nyhetene”)
  • ”Sang må tilbake i skolen!”, Klassekampen, 31.8.2017)
  • ”En musisk nasjonsbygger” (kronikk i Klassekampen, 14.12.2017, om Margrethe Munthe)
  • ”Sangen, skolen og samfunnet” (kronikk i Klassekampen, 13.3.2018, om Ole Koppang, overlærer og sang-ildsjel på Møllergata skole)
  • ”Den nasjonale grunntonen” (Klassekampen 26-27.5.2018, tale i Nationaltheatrets

17nde mai-matiné 2018, om musisk integrering på tvers av kulturer)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *