og Jon-Roar Bjørkvold
Bjørn Egil Ørnung døde 23. mai 2019. «Ørnung«? Ja, han var broren til Kaare Ørnung, pianisten — og som sin bror — med musikkbakgrunn og sangoppvekst i Olavsguttene. Bjørn Egil var en av dette korets store tenorsolister – i den stolt rekken fra Ragnar Ulfung, Arne Eilif Folning, Bjørn Haugan — og altså til Bjørn Egil Ørnung. Bjørn Egils stemme hadde Björling-kvaliteter, den eide en viril nordisk kraft, den berørte så sterkt. Han glansnummer var den lyriske russiske folkesangen «Adna zvutshna gremit kolokoltsjik» («Enstonig klinger den lille klokken») i Ess-dur til et høyt B. Vi kalte sangen bare for «Adna», alle visste da hva det dreide seg om: Bjørn Egil — på russisk! Dette ble for oss Olavsgutter en del av korets musisk arv.
Bjørn Egil var voksen da jeg jeg begynte i Olavsguttene høsten 1953. Etter stemmeskiftet vokste det fram i meg en tenor — og Bjørn Egil ble mitt store sangforbilde. Det kjentes mektig når dirigenten vår, Ragnvald Bjarne, utfordret til forbildesang mellom legendariske Bjørn Egil og ferskingen meg (jeg var 17) i sluttfrasen av cavatinen i Gounods opera «Faust». «Først Bjørn Egil!» sa Bjarne, og spilte opp en intro på flygelet i fortissimo. Hele koret lyttet taust mens Bjørn Egil sang: … «oú se devine La présence!», han holdt sin trestrøken C en halv evighet. «Og så JOhn-Roar!» sa Bjarne (han sa alltid Jånn Roar, med h), han ville vise meg fram som sitt nye skudd på korets tenorstamme. Og jeg, lojal og nervøs, sang så den samme frasen til det høye C i Bjørn Egils kraftfelt. Selvsagt ikke like lenge, og selvsagt ikke like kraftfullt som Bjørn Egil. Men likevel, stort var det! Takk, Bjørn Egil. Ditt minne vil leve i oss gjenlevende Olavsgutter til døyan dag. — «Adna»!
PS Vi fikk høre Bjørn Egil synge «Adna» i kapellet under bisettelsen i et opptak fra en konsert i Grefsen kirke i 1962 som Jan Erik Spigseth hadde fått gjort. At forrettende prest, Rune Behring, var gammel Olavsgutt, var med på å gi bisettelsen ytterligere mening og sammenheng.