Lektor Rolf Andresen:
Han var min lærer i engelsk på engelsklinja på Sinsen høgre skole 1959-62. Faglig streng, kunnskapsrik og krevende.
Juni 1962 var det tid for artiumssensur. Lektor Andresen stod omgitt av spente elever i skolegården og leste opp fra sensurlista. Jeg satt på gressbakken et stykke unna og så at Andresen tok min klassekamerat Terje Kvam i hånda og gratulerte. Folk klappet. ”Altså preseterist, som ventet,” tenkte jeg og ruslet bort til flokken rundt Andresen. ”Du lyktes også, Jon-Roar!” sa Andresen og la til: ”Ja, du fikk faktisk en bedre artium enn jeg. Men det resultatet syns jeg du skal søke russiskkurset i det militære!”
«Russiskkurset»? Det hadde jeg aldri hørt om. En ikke-planlagt kjedereaksjon fulgte, en «sommerfugleffekt». Jeg søkte russiskkurset samme høst, besto tre dagers opptaksprøve og kom inn sammen med 17 andre, mange av dem ble venner for livet. Jeg tok russisk mellomfag i 1965, studerte så musikkvitenskap og sang med UD-stipend på Leningrad-konservatoriet i 1968, skrev en magisteravhandling om russisk musikk (Glinkas romanser), i 1969. Jeg har forelest over russisk musikk hele mitt musikkforskerliv, og boka mi ”Det musiske menneske” er oversatt til russisk. Den norske ambassaden i Moskva har brukt den som gavebok til gjester i mange år. Tenk det, Andresen!
Aleksej Perminow:
På russiskkurset var russiske Aleksej Perminow en av våre to lærere. Han lærte meg ikke bare russisk språk, han lærte meg også russiske sanger. Å synge russiske sanger har siden da vært en lidenskap jeg har delt med mange. Aleksej Perminow døde sist høst, 96 år gammel. Han gledet seg alltid over min sang, at jeg sang i hans 90-årsdag, var hans ønske. Jeg sang også i minnestunden etter hans begravelse, en russisk sang han elsket og selv sang, selvfølgelig. Men at jeg endte opp på russiskkurset med å søke meg over til siviltjeneste, kom han aldri helt over.
Professor Anfinn Øien
Nå i høst døde også legendariske Anfinn Øien, professor i teori og kirkemusikk, dessutenorganist og min lærer (han spilte i Evas og mitt bryllup). Jeg sang en russisk sang på opptaksprøven til musikkstudiet i 1967 og hadde Anfinn Øien som lærer i harmonilære, integrert med hørelære og praktisk harmonisering (gehør-spill) på piano. I 1970 fikk Øien tilbud om å bli Musikkhøgskolens første, midlertidige rektor. Det var sikkert uventet, siden han bare et par år tidligere var blitt ansatt på Universitetets under stor jubel. — Han sa da opp stillingen som universitetslektor på Institutt for musikkvitenskap, UiO. En uventet situasjon for hele instituttet, han hadde bare vært ansatt i tre år. Og kanskje mest uventet for meg — som da ble ansatt i stillingen etter Anfinn Øien. Like lite som jeg hadde hørt om russiskkurset, like lite hadde jeg hatt noen planer om å ende opp på et universitet. Senere fulgte både doktorgrad og professorat. Livet mitt hadde endret retning. Rolf Andresens spontane forslag om russiskkurset der i skolegården i juni 1962, endret livet mitt. Er det ikke «sommerfugleffekt» det kalles år naturvitenskapen sier «at slaget av en sommerfuglvinge over New York kan føre til storm over Oslo. Ingen kjenner hele naturens ligningen, uten Gud.»