Jeg følte meg litt Martin Tranmælsk da jeg kom til selveste Sørmarka for å formidle fra min siste bok for et femtitall ildsjeler i Framfylkingen en lørdag formiddag. Også tre barn var i salen. Det passet jo godt, barnesangers politiske betydning i Norge var et av temaene jeg skulle ta opp. Jeg gledet meg:
Ekstra gira ble jeg da jeg hørte at min tilhørere før jeg kom nettopp hadde gjennomgått Einar Gehardsens klassiker «Tillitsmannen». Jeg spora ikke av, men på, og fortalte:
Pappa, som kjente Gerhardsen fra Oslo Arbeiderparti, hadde vært på fagforeningskurs med «Tillitsmannen». Dette førte til at jeg ble invitert opp til Statsministerens kontor i 12. etasje i høyblokka. Dette var i 1961, jeg var 17 og skulle skrive en historisk særoppgave om Menstad-slaget. Einar G. hadde deltatt der og invitert meg opp. Halvannen time satt vi sammen og snakket. Svært var det. Jeg inviterte ham i etterkant opp til gymnassamfunnet på Sinsen høgre skole. Han sa ja og kom samme høst, og ble skjelt grovt ut av et par SUF-ere, Tor Mostue og Bernt Krohn Solvang. Jeg satt på første benk med Einar G. — og holdt på å dø av skam. Men Einar G. taklet situasjonen suverent, rolig gikk han opp på talestolen og svarte sin utskjellere på respektfullt vis. Etterpå slo vi følge, på hans forslag, fra skolen og ned til Carl Bernes plass. Siste stykket ville han gå alene, han bodde jo i Finnmarksgata. Mer enn 20 år senere iniviterte jeg ham til Institutt for musikkvitenskap, UiO, der jeg da var instituttbestyrer. Tema: «Sang og arbeiderbevegelsen». Ikke bare kom han — han husket vår historie fra 1961, til og med navnet mitt!
Alt dette fortalte jeg mine tilhørere, på vei inn i kjernen i den nye boka mi: sang og nasjonsbygging. Det ble en veldig sterk formiddag på Sørmarka. Men: Jeg spilte på et innlånt keyboard. For Sørmarka har ikke lenger et piano! En skam. Einar Gerhardsen må snu seg i sin grav!
Men i salen denne dagen var det virkelig dekning for Framfylkingens slagord:
Takk til Tonje Tovik, som inviterte meg!
