Som trombonist i Sinsen guttemusikkorps 1952-1961, har jeg mye å takke korpsbevegelsen for. Dirigent Jacob Heier og formann Thorleif Hurum — for ikke å snakke om korpsets store trombonesolist og mitt forbilde i viktige år, Frode Thingnæs — er navn som vil sitte preget i meg livet ut. (Jeg har portrettert Thorleif Hurum og korpset mitt i lydboka mi, CD 3, «Ildsjelen»).
Så da jeg ble invitert til å forelese for landets korpsdirigenter i forbindelse på Norges musikkorps 100-årsjubileum, måtte jeg selvfølgelig takke ja, selv om det innebar at jeg for et døgn måtte bryte opp fra sommerøya mi, Hille. Det kjentes både som en ære og forpliktelse, både Heier og Hurum var på et vis med meg i båten på åpent hav fra øya og inn til fastlandet. Veien gikk derfra med bil til Marnadal og tog (med buss fra Moi!) til Stavanger.
Jeg møtte et hundretalls dirigenter, unge og eldre, med en ambisjon om å vise dem at musikk er mer enn noter og klanger, og viste dem blant annet filmklipp fra min reise til Kamerun: NGOMA! Er ikke sikker på om jeg lyktes helt, jeg trodde at alle skulle være med på annonsert workshop etterpå der vi kunne diskutere nærmere. Men der var det bare en fjerdedel som dukket opp, resten skulle etter planen gå i gang med musikkinnstudering av bl.a. et Bernstein-verk. Dermed forsvant de fleste.
På veien tilbake til hotellet traff jeg Eldar Nilsen, nylig pensjonert dirigent for Gardemusikken. Han hadde også møtt korpsdirigentene – og var oppgitt: «De stikker nesa ned i partituret og er ikke opptatt av innholdet, hva musikken handler om. Nå med Johan Svendsen og «Jeg lagde meg så silde», den gamle folketonen, og tragedien i teksten. Dette må med!» sukket Eldar Nilsen. «Nettopp», sa jeg. NGOMA!»
