Programmets forside:
Like før:
Det var Ellen Horn som ringte og spurte om jeg ville holde talen fra hovedscenen på Nationaltheatrets matiné 17. mai. Jeg måtte jo si ja! Hun fulgte opp med en mail som gav rammen for talen:
Kjære Jon Roar,
Du kan tro jeg er glad for at du skal holde tale for dagen hos oss på 17.mai!
Jeg lovet deg jo en brief om hva slags musikkinnslag vi skal ha på scenen. Her er en liten oversikt/info om programmet i 17.mai-matinéen:
1. Per Christian Revholt er kapellmester for sitt håndplukkede orkester for dagen. Han har gjennom alle år på beste vis ivaretatt arven fra Johan Halvorsen, som var Nationaltheatrets første kapellmester, og sørget for å holde musikkens fane høyt. I år inngår både Arild Stav på sax og Siv Øyunn Kjenstad som er jazzorienterte musikere i 17.mai-orkesteret, som skal kompe Frøydis Armand som leser Stein Mehren, og forøvrig stryk og blås og en serbisk/krostisk virituos trekkspiller ved navn Almir Meckovitch..
2. Camerata Laranjeiras, et ungdoms-strykeorkester fra fattigkvarterene i Brasil, som har fått et nytt liv takket være internasjonal mobilisering og innsats blant annet fra norske Kaja…(?) har blitt utstyrt med instrumenter og opplæring. De spiller både brasiliansk musikk og Grieg..
3. Vi skal særlig løfte frem komponisten Finn Ludt, og både Vår Herres Klinkekule med tekst av Erik Bye, Blåklokkevikua med tekst av Alf Prøysen og En bitteliten kvinne fra Jenteloven, skal fremføres.
3. Kampen Janitsjar..
4. Innslag fra skolerevyen Norge i rødt hvitt og oss, flerkulturelt ensemble med mest dans – fra Bjerke Videregående – (som både har folkemusikk og Bolywood…på bånd) De kommer rett før deg, og introduserer deg..
Håper dette gir en liten pekepinn om hva du kan referere til..
Beste hilsen
Ellen
10 minutter maks om musikk og musisk integrering» var bestillingen,vennlig og entusiastisk. »
Klart at en sånn forespørsel er en stor og ære. Og sjelden har kjent alvor og ansvar tynge så mye i forkant. Men når jeg først sto der på scenen med manus foran meg på et løvpyntet notestativ (ja, jeg hadde manus denne gangen), kom jeg på et vis «i sonen», alt fløt rytmisk med mening. Men ikke visste jeg at du fra scenen overhodet ikke ser publikum, du ser rett inn i et svart mørke. At scene-sal har blikkontakt er altså en illusjon! Men fornemme salen kunne jeg, pusten, latter og ikke minst applaus. For jeg ble tatt veldig godt i mot av en stappfull teatersal ladet med 17.mai-festforventninger. Jeg ble introdusert som musikkprofessor med korpsbakgrunn — og entret scenen til applaus fra salen og «Her kommer guttemusikken» fra orkesteret. Derfra måtte det jo bare gå bra. I etterkant mente mange at talen måtte trykkes. Vi får se.*) …
Høydepunktet denne ettermiddagen var utvilsomt da Espen Skjønberg kom solo fram og leste: «Ja …… vi elsker dette landet!» Teksten ble som ny!
Og så kom Kampen Janitsjar og spilte «Valdresmarsjen» til trampeklapp!
Finale: Alle medvirkende + salen: Ja vi elsker!
*) Talen (litt skrift-revidert) ble publisert i et dobbeltoppslag i Klassekampen påfølgende lørdag (s. 40-41), med teaser på forsiden. KLIKK OG SCROLL!