Jeg måtte ta et bilde fra bilvinduet på vei tilbake fra Harstad til Evenes og tenkte: Om noen uker er det midnattsol i Troms.
Vidkunn Eidnes, tidligere folkehøyskolerektor, nå leder for Pensjonistuniverstetet i Harstad, inviterte til privat overnatting. Stor var min overraskelse da jeg fant et Torvald Moseid-teppe på veggen i stua:
Det viste seg at Aud Eidnes er av Moseid-slekt, her sammen med sin mann — og med Moseid-kunst i midten:
Torvald Moseid har laget tepper av verdensformat. Søk ham opp på Google!
På kvelden hadde jeg foredrag basert på den siste boka mi: «Grunntonen. Små sanger, mektige spor». Et femtitalls mennesker hadde møtt opp:
Et tema som har fulgt meg gjennom bøkene mine er hvordan — og hvorfor — sang gir krefter og håp i livskriser. Slik også etter Utøya: Norge ble da et syngende folk: «Til ungdommen»! Den siste boka mi har jo dette som selve anslaget. Men til denne kvelden hadde jeg med noe mer. Jeg hadde lest Åsne Seierstads bok «En av oss» — som nettopp har Utøya som tema. Det er en imponerende og bevegende bok. På s.419-420 er vi på sykehuset hosetav ofrene, Viljar. Terroristen har skutt ham i hodet, et øye er ødelagt, hjernemasse flyter ut over Viljars ansikt. I seks døgn har han nå ligget i koma på sykehus, døende. Vennene våker rundt ham, snakker til ham, lokker med liv og vennskap. Vil Viljar våkne, han liggter hviot i senga, Og Åsne Seiersatd skriver:
«Plutselig begynte Martin å synge… Håper var i ferd med å ebbe ut. Martin sang, het lavt:
Å kunne æ skrive på himmelen, så skreiv æ ditt navn.
Og hvis mitt liv var ei skute, sku du ha vært mi havn,
Martins stemme spraket, og da han skulle trekke pusten for å fortsette, lød en sped rørst fra senga:
… å, kunne æ hente ned skyan og re dæ ei seng,
og dettan fjellet va et flygel … så…
Viljar slo sitt ene øye opp. Han så på dem og smilte.
«Å kunne æ skrive» er Lars Bremnes sin sang, en av de vakreste kjærlighetssangene jeg faktisk vet om (du finner den selvfølgelig på YouTube). Jeg hadde kjøpt med meg en CD, «Soløye», og avsluttet denne kvelden med å avspille denne sangen (spor 1). Bak i salen, viste det seg, satt Lars Bremnes. Det var slett ikke avtalt. Han smilte til meg (en gammel student for evig lenge siden). Takk for at du kom, Lars. Din sang har reddet liv! Et mektig spor.
I etterkant fikk jeg en mail fra Harstad og Vidkunn Eidnes:
Hjarteleg takk for at du kom til Harstad og skapte ein minnerik kveld på Trondenes Historiske Senter.
Historisk på sin måte.
Og eg har møtt fleire no etterpå som var så lei seg at dei ikkje fekk høre deg.
No har vi vore på konsertar med flotte musikarar som vi nemnde for deg, og blant dei var då og Arve Tellefsen. Eg fekk helsa på han etter dagens konsert, og bar fram helsing frå deg. Han skulle
ta telefon til deg-! *)I morgon får vi med oss avslutninga med “De fire årstidene” i Trondenes kjerke,
Fulle hus på alt [Harstad-festspillene. JRB]
Skal helse så mykje frå Aud, vi er så glad for at du kunne vere hos oss og fylle stua med god samtale. Igjen TAKK!
Vonar heimturen gjekk greitt.
Hjarteleg helsing
Aud og Vidkunn Eidnes.
*) PS. Arve ringte meg samme kveld. Og jeg fortalte om Viljar og kjærlighetssangen til Lars Bremnes. «Den vil jeg lære meg og spille her på søndag!», sa Arve.