LEANGKOLLEN,
Dette var et møte med mennesker i en type faglig og menneskelig krise. Omorganisering hadde gjort folk rotløse. Eller som lederen Even Røren uttrykte det i invitasjonen til meg:»Vi avvikles som seksjon… Arbeidsmiljø, fagmiljøer, relasjoner, yrkesstolthet over hva man har bygget opp over år og har kunnet tilby de som trenger det mest er satt på prøve og utfordret. Med dette bakteppet er medarbeidere som har mange ulike følelser som du vil møte denne dagen, Det er ikke så lett bare å se på seg selv som en brikke i et stort puslespill når selvverdet kjennes truet… Jeg ønsker at ditt bidrag denne dagen skal være en påskjønnelse til en fantastisk flott gjeng, dyktige medarbeidere, som med stor faglig integritet har gitt unike tilbud til de barna og familiene som har trengt det som mest. Som en takk og støtte i denne krevende omstilingen, og som en verdig markering av at et arbeids-kapittel avsluttes denne sommeren.»
Jeg kjente meg på et vis igjen: Overstyring, økonomieffektivisering på bekostning av fag. Jeg søkte avskjed.En av mine kjære mannlige studenter ga meg en CD som avskjedsgave: «Rage against the Machine». Han sa: «Jeg vet at du ikke planlegger et golf-pensjonistliv i Spania, men å slåss videre for fag og mennesker — mot Mammon. Bruk CDen som del av ditt budskap!» Det gjorde jeg denne dagen på Leankollen, der jeg åpnet med med spor 3: «Gotta take the power back»! Funk-rap dundret i veggene, en protest med musisk mening. Det satt en tone som varte ved denne ettermiddagen, der Quisling engang hadde nytt utsikten over fjorden. Øyne lyste og sang ga mening i en kryssing der «Det musiske menneske» og «Grunntonen» åpnet veier videre. Håp.
Blomstene jeg fikk denne dagen, gløder fremdeles:
