Måned: februar 2018

Kjære Jon-Roar.
Hjertelig takk for ditt inspirerende foredrag. Du satte en stemning som vi tok med oss inn i resten av festen. Alle var så begeistret over å få høre på deg, og flere hadde ønsket det kunne vart lenger. Og jeg er enig. Det skulle vært et dags seminar!! Men uansett fikk jeg et inntrykk av at de mest inspirerte tok kontakt med deg. Og det var hyggelig. Men også de som ikke tok kontakt var overveldet av energien din og alt du satte i gang.
Jeg hadde trykket opp noen sanger, slik at vi fortsatte i din «ånd». Blant annet hadde jeg trykket opp «Norges skål», som jeg ikke husket at du ville snakke om. Taket løftet seg nesten, da vi satte i gang.
Så takk for at du «gjorde» dagen min!

Beste hilsen fra Kirsten

70-årsjubilant Kirsten i rødt — stående til venstre — sammen med sine gjester.

Det har hendt i løpet av noen ti-år at jeg, riktig nok nølende, har sagt ja til forespørsler om å innlede til store, private feiringer. Det har gjerne handlet om runde år, både 50-, 70- og 80-års-jubileer, faktisk. Ikke alltid har det gått like bra, å forelese/formidle om det musiske i en privat stue omgitt av festkledde mennesker før de går til bords har eksempelvis for meg vært mer enn krevende. Men denne gang «satt det». Klart avgrenset sal en viktig ramme. Rommet var vårt, ikke festens.

Dagens jubilant introduserte meg ved å fortelle sine gjester at hun hadde hørt meg forelese på Lifjell i 1991 i Kirkens Bymisjon-regi. Det hadde gjort et så varig inntryk, sa hun, at hun nå ville dele dette med familie og venner. I 1991 må  «Det musiske menneske» må ha vært temaet, det varda min nyeste bok. Nå var det «Grunntonen. Små sanger, mektige spor» det skulle handle om. Musisk vinklet ble også denne forelesningen. Det gamle Blüthner-flygelet jeg hadde til disposisjonvar døende, men vi levde!

 

Været lett utover natta, og på vei fra Grimstad til Kristiansand var det strålende sol som møtte meg:

Vanligvis gjør jeg ikke to foredrag på rappen. Men ryktene hadde gått om at jeg ikke var så langt unna, så lederen for barnehagelærerutdanninga ved UiA, Ingeborg Eidsvåg Fredwall, spurte om jeg likevel ikke kunne komme å bidra for hennes studenter.

Mens jeg i Grimstad hadde tatt utgangspunkt i «Det musiske menneske», var det «Grunntonen» som her skulle være utgangspunktet. Men all teknikk sviktet i starten. Så inspirert av Fisher-sjakken mellom Magnus Carlsen og Nakamura, måtte jeg velge en ukjent åpning. Det gikk veien. Men salen var langt fra full. Vinterferie lokket forståelig nok mer enn en professor emeritus fra UiO med noe på hjertet …

Etter noen dager kom en tilbakemelding som varmet:

Hei. Jeg må bare si tusen takk for din forelesning forrige fredag på UiA. Det er noe jeg kommer til å ta meg videre i mitt yrke! Jeg tenker selv på hva mine foreldre «lærte» meg å like av musikk og som jeg i dag er farget av. Som for eksempel «puff the magic dragon» av Peter,Paul and Mary. Det er en sang som jeg tar med meg til mine barn og i barnehagen. Jeg er uendelig glad for at mine foreldre ga meg Johnny Cash,Haydn,Bob Dylan og ikke minst triumfmarsjen fra Aida som fortsatt er min store favoritt. Fortsett ditt gode arbeid:) Jeg så virkelig tonens og musikkens viktighet! Mvh Magne N. K.

 

Denne invitasjonen hadde en vinkling som virkelig fristet. Jeg sakser fra invitasjonen til styreleder Dag G. Aasland:

«I år vil vi ta utgangspunkt i fortellingen som identitetsskaper, og da vil et naturlig sted å starte være begynnelsen, med de språkløse fortellingene i form av rytmer, lyd og bevegelse allerede fra før fødselen. Og her er det selvfølgelig vi aller helst ønsker oss deg. Vi tenkte å følge opp ditt foredrag på etterfølgende arrangementer om fortellingens grunnleggende betydning i barns og unges utvikling. Målgruppen er den alminnelig opplyste allmenheten.»

Klart jeg sa jeg. Jeg tok toget fra Oslo, det ble stoppet underveis av uhorvelig snøfall. Maksitaxi måtte ta over. Jeg ble hentet på Arendal stasjon av Gro Jareid, som viste seg å være en flott guide i snøværet. Vi kjørte innom både Fjære kirkegård med minnesmerke over Terje Vigen:

Apotekergården der Ibsen skrev sitt første drama, Catelina, viidere forbi rettshuset der Hamsun ble dømt til å betale en stort erstatning etter krigen (han endte jo sine dager på Nørholm), og gjennom Dømmesmoen med sine berømte rose, som jeg er så glad i.

Guide Gro Jareid og styreleder Dag

Forelesningen fant sted i helt nye lokaler donert av skipsreder Ugland, og leid ut til UiA, Campus Grimstad:

Et under var det at det i det hele tatt kom folk i det ufyselig snøværet:

Blant de frammøtte var, til min store glede, Eivind Landmark, en venn fra russiskkurs nr. 7 i 1963-64, som jeg har satt svært høyt.

Tilbakemeldingen i etterkant har vært mange. Dag, som inviterte skrev:

Kjære Jon-Roar,
Tusen takk for en stor kveld i Grimstad i går! Det ble akkurat som jeg hadde håpet (minst)

Takk for et kjempeforedrag, vi bor tilfeldigvis på Dømmesmoen!» skrev en annen.

En eldre kvinne kom bort til meg i etterkant: Jeg har lest «Grunntonen. Nå har jeg laget en godnattsang til mitt barnebarn som ren inspirasjon fra deg!»

Og til slutt kom denne gaven på mail:

Hei.
Takk for en flott opplevelse ved UA, Grimstad torsdag 15.2.
Jeg hadde med meg 12 av mine ansatte som jobber på alternativ opplæring ved en videregående skole. Vi hadde en flott kveld i snøføyka:)
Legger ved en link jeg kom over.

https://www.facebook.com/BadParentingPresents/videos /10155274654017606/

Takk igjen.

Mvh Linda Thorstein

Takk Linda, denne linken skal jeg ta med meg videre. Snakk om kraft i de første musiske fortellingene: Beatboxing!