Det var så stort tenkt — og så gikk det galt. Med et bilde: Snubler du tre ganger i ovarennet, så vinner du ikke NM i hopp.
Slik var det: Jeg var invitert til å åpne studieåret for alle barnehagelærerstudentene i på Høgskolen i Sørøst-Norge. ca 300 studenter var samlet i den gamle kinoen i Porsgrunn — og jeg gledet meg virkelig
Instituttlederen Trond Waage, som stod bak invitasjonen, hadde en plan: å filme meg mens jeg forelese, et utgangspunkt for en portrett/dokumentar. Trond Waage, i to perioder barneommbud i Norge (etter Trond Wiggo) og etter det knyttet til UNICEFS forskningssenter i Firenze (2005-2014), har vært opptatt av mine bidrag og hadde inviterte Kalle Fürst til Porsgrunn denne dagen for å filme, norsk NRK-legende like fra fjernsynets barndom (husker du serien på Mathis?), og sjef for barne- og ungdomsavdeling (1994-2007, med Flimra, Brødrene Dal, Pelle Parafins Bøljeband oa).
Så går det galt. Jeg shadde sjekket lyden med teknisk ansvarlig på kinoen. Alt var OK. Men selv kunne han ikke være til stede og hadde instruert en av lærerne hvordan PC-en virket og hvor on-bryteren satt. Jeg la opp til en kraftig, verbal intro — hvorpå musikken skulle dundre ut i salen og sette musisk fokus. Men så: Tekniske problemer: INGEN LYD! En-to-tre personer lettet febrilsk, men forgjeves. Teknisk ansvarlig for kinoen kom inn, trykket på on-knappen — og alt i orden. Men alt i orden? Det hadde tatt flere minutter. Men nå var jeg endelig i gang, for godt denne dagen — trodde jeg. Men den gang ei. Ny CD — nytt teknisk sammenbrudd, ny runde med kinoen tekniske ansvarlige. Og så — en tredje gang! Nå grep Kalle Fürst inn og ordnet opp. Jeg vet ikke hvor lenge dette varte. Men alt gikk i stå. Hva studentene tenkte — etter Trond Waage hyllest-intro av Jon-Roar Bjørkvold, vet jeg jo ikke. Men jeg hadde det allfall ikke bra, for å si det forsiktig, men fortatte med klump i magen,jeg hadde jo et budskap på hjertet og kunne jo ikke bare gå. Og Kalle Fürst Han fortsatte å filme, hva han til slutt endte opp med, aner jeg ikke. Godt nok? Neppe. Og Trond Waage — hva tenkte han etter dette?
Trond Waage og jeg — før forelesningen. Forventningsfulle ….
Hvor skriver jeg dette? Kanskje for å få det vonde i opplevelsen ut av kroppen. Jeg har jo opplevd mange tekniske kriser som foreleser — men dette var kanskje særlig leit.Å få spilt av CD-er var alt jeg ba om. En av mine gamle studenter, Kristin Solli Schøien, er nå førsteamanuensis på instittutet i Porsgrunn — og arbeider særlig med muntlighetens betydning i formidling. Vi tror på dette sammen, Kristin og jeg. Dette viste for meg hvor krevende kan være når noe går galt. Men: Vi gir oss iallfall ikke — Kristin!
Jeg fikk kjøre med Kalle Fürst tilbake til Oslo. Det gjorde godt, tross alt. Men what next?
PS Det kom en (trøste?)-mail noen dager etter forelesningen fra Gry Hjortdal, som hadde stått for det praktiske i forkant:
Hei Jon-Roar, takk for en fin dag her i Porsgrunn den 17.8.17. Studentene trakk frem din forelesning når de oppsummerte inntrykk og egen læring de tre første dagene i studiet. Så da har de hatt utbytte av det du ønsket å formidle.
VH
Gry
Gry Hjortdal
Programkoordinator barnehage Porsgrunn