Det var våren 1998, jeg fikk en telefon fra Per Fugelli: Om jeg ville dele tanker fra «Det musiske menneske med hans studenter? Klart jeg ville det. «Men jeg må ha et piano, avspillingsutstyr for CDer og en overhead,» sa jeg. . «Det ordner vi!» sa Per Fugelli, «Velkommen skal du være!»
Høsten 1998 kom jeg til en stor, ny forelesningessal oppe på Rikshospitalet på Gaustad. Studentene satt tett benket oppover et skrått auditorium, jeg tror det måtte være et par hundre av dem. «Lege- og tannelegestudentene er samlet i første studieår,» fikk jeg forklart. Foran dem, med hvit skjorte og sløyfe — Per Fugelli: «Kjære studenter. I mikroskopet finnes sykdommen. Men vi må løfte blikket. Jeg vil at dere også skal se det hele mennesket. Vær så god, Bjørkvold, formiddagen er din»!
På forhånd hadde Per F. orientert meg om at han var innvalgt som medlem i statsminister Bondeviks Verdikommisjon. «Det viser seg nå at konstituerende møte er i dag, så jeg må dessverre gå fra din forelesning nå du er halvveis.»
Etter halvannen time var jeg halvveis, med et kvarters pause innlagt. Deilig å puste ut, det hadde vært intenst. Da jeg skulle begynne igjen, stanset jeg brått: Per Fugelli var fremdeles i auditoriet, han sto og snakket med noen av studentene. «Skal ikke du avgårde til Verdikommisjonens åpningsmøte?» spurte jeg forbauset. «Jeg har ringt og meldt avbud. Jeg blir her!» sa Per Fugelli. «De musiske verdiene du her deler med oss er viktigere!». Og mannen forble i auditoriet tre timer til ende — og takket til applaus.
Dette var starten på vårt musiske vennskap. I 10 år kom jeg årlig opp til Rikshospitalet og foreleste for hans studenter. Jeg har møtte flere av dem siden, nå som ferdig leger. De sier de husker disse forelesningene. Også litteratur og billedkunst var en del av opplegget, Per Fuggeli delte ansvaret sammen med en professorkollega som brant for virkningen av estetikk — Ole Fyrand.
Underveis møttes vi mange ganger også utenfor auditoriet. Blant annet til stekte torsketunger på Grønland. Per Fugelli stod hjemme på kjøkkenet og stekte — med hvit skjorte og sløyfe selvsagt — da Eva og jeg ankom. «Skummelt, dette har jeg aldri smakt! hvisket jeg bedende, blikket flakket etter hjelp. «En Røst-spesialitet, Jon-Roar!» sa Per F., han var nådeløs akkurat da.
I desember 2012 møttes vi til «platedate» i NRK P2. Per hadde valgt meg som samtalepartner. «Men du skjønner, jeg har «amusi», sa han og fortalte meg at han ikke kunne skjelne tonehøyder fra hverandre. «Rundt 2% av befolkninger har amusi, jeg er en av dem,» sa han. «Tidligere kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt skrev for øvrig om dette til sin medisinske doktorgrad», la han til. «Men jeg lover å synge under platedate’en vår hvis du ber meg om det, Jon-Roar! Men husk; «jeg synger som ei kråke!» «Godt nok! «, sa jeg, «du vet at jeg i «Det musiske menneske» også slåss for brummerne blant oss!»
Om Per sang i studio med både latter og stolthet? Selvfølgelig. Den mannen ville alltid komme til orde! Det var hans vesen. Hjerte talte.
Fred være med deg, Per, takk for skiftet!
Jon-Roar
PS.
På freidigblogg .no for 21.12 -2012 har jeg skrevet om denne platedate’en vår– med er par bilder attåt. Det er bare å klikke seg inn. (Jeg er ikke fortrolig med facebook, så jeg skriver heller på bloggen min. Dette innlegget, som også ligger på bloggen min, er et unntak).