Vi var to inviterte, Kjetil Steinsholt, pedagog og idehistoriker fra NTNU og meg, som delte en dag. I etterkant sendte Per-Einar Sæbbe, som inviterte oss, denne tilbakemeldingen (som det fremgår av mailen var vi også invitert sammenj i 2014 i DenHaaG)
Hei, og takk igjen!
Igjen, dette ble meget bra. Vi var på tur i dag, og tilbakemeldingene på opplegget deres var fantastisk – uansett hvem de kom fra. Fantastisk å kjenne at praktikerne nærmest barnet i barnehagen blir beveget i DenHaag i 2014, og teoretikerne på instituttet også blir beveget i Aberdeen tre år seinere. God og viktig kunnskap for de som skal utdanne barnehagelærere (og skrive artikler).
Inntil vi sees igjen, god sommer!
Per-Einar Sæbbe
At Per-Einar hadde en setning fra «Det musiske menneske» på T-skjorta si, gledet selvfølgelig: Canto — ergo sumus: Jeg synger — altså er vi!» (dette i opposisjon til Decartes «Cogito— ergo sum: Jeg tenker altså er jeg»). Dette gikk rett inn i mine tre timer i syntesen mellom «Det musiske meneske», som mangei forkant kjente og min nye bok «Gruntonen. Små sanger, mektige spor» som mange nå i etterkant skaffet seg.
«Fantastiske tilbakemeldinger», skriver han. Og responser underveis, og takk fra svært mange i etterkant (mye selfier ble det også) fortalte om en dag med dyp musisk mening.Og det på tross av skandaløst mye teknisk rot fra hotellet side. Her er en av tilbakemeldingende (anonymisert, selvfølgelig):
Tro det eller ei, men jeg foretrekker en klassisk distré, utrolig levende og inspirerende professor fremfor a4-akademikere uten puls. Takk for impulser – jeg fikk mye å tenke på – kreativiteten min har fått seg en knekk på Universitetet. Jeg dør litt innvendig bare av tanken på å skrive et paper*). Jeg tror jeg trenger å være sammen med barn, leke og synge – du vet, livets kilde. Dine ord lever videre i meg.
Så blir de stående disse tre:
Canto ergo sumus
Amen!
*) Her må det legges til at Kjetil Steinsholt, som foreleste første del av dagen, fortalte forsamlingen — mange av dem sikkert i gang med sine artikler/papers, — at det nå innen ped.-faget publiseres én artikkel hvert 49. sekund, uten at det ikke ser ut til å føre til noe særlig annet faglig enn karriere-klatring!
Per-Einar ettersendte også noen bilder. Her er et par av dem:
I farta. Sjøsetting av den nye boka mi, «Grunntonen», er nå viktig. Jeg mener den angår både folk og land — derfor:
Boksignering i etterkant hørte med:
Men hvorfor i Aberdeen? lurte jeg på. Og jeg fikk vite at Aberdeen er Stavangers vennskaps-oljeby. Men her er ikke bare rike oljeforekomster uten kysten, her er også så mye granitt i bybildet at byen kalles The Granite City. Noe for massivt, bastant og grått, kjente jeg. Med granitt er varig og det duger best i et værhardt klima der ute i havgapet nord-øst i Scotland:
I denne byen har store tenkere holdt til og holdt ut med stormene raste. Jeg kom over denne minneplakaten på vei gjennom byen:
Albert Einstein satte Maxwell meget høyt. Maxwell var generasjoner foran sin samtid, fikk lide for det, men har vært med på å endre vår nåtid! Let ham fram på Google!