«Fritt Ord» hadde støttet denne invitasjonen til Andøya. Da biblioteksjef Grete Rosbach ringte meg var det full storm:
Grete Rosbach
Men da Widerøe-flyet tok meg over fra Bodø til Andøya, var det ubeskrivelig stille og vakkert. Lofoten skinte i all sin ville prakt der nede:
Makan finner du ikke!
Så hva gjør du når du skal åpne en forelesning om «Sangen som livets grunntonen» etter inntrykk som disse? Vel, jeg satte meg ved pianoet og småtte ret og slett synge det ut med Elias Blix: «Og eg veit meg eit land langt der uppe mot nord». Og, helt uoppfordret», begynte folk å synge med! Dermed var tonen satt. Mange var vi ikke, men her var nærhet og mening i bøtter og spann. Etter halvannen time var det dags for å avslutte. Men salen protesterte: «Vi kan ikke slutte alt nå»! Så vi sluttet ikke — vi sang og tenkte videre. Kveldens tema fikk musisk substans: «Sangen er livets grunntone.»
Etter boksigneringer, var det middag med skrei, rett fra havet, jeg hadde på forhånd ønsket meg det. Med mølje og rogn, selvsagt:
Men da oppdaget jeg noe rart: Skreien kokes ikke her med salt i vannet, det er tradisjon.
Og som dette ikke var nok: På kvelden kom Borealis, nordlyset flakkende over Andøya, ispedd halvmåne, stjerner og Karlsvogna. Jeg tok mange bilder, men mitt kamera strakk dessverre ikke til, fikk ikke fanget det opp. Men huske det kommer jeg til å gjøre, livet ut.
Neste dag kjente jeg at en forkjølelse var på gang. Men det var verdt sin pris. For makan til totalopplevelse!
Utsikt fra hotellet da jeg dro.