Ofte er det nå sånn at jeg på forelesninger møter igjen mennesker jeg tidligere har møtt rundt om i Norge gjennom et langt liv. Disse gjensynene med folk blir på et vis deler av min biografi, får ting fra helt ulike kanter til å henge sammen. En kvinne hilste med «et takk for sist» helt tilbake til 1972 og Nylænde barnehage på Lambertseter. Dette året gikk jeg rundt om å gjorde feltarbeid i Oslo-barnehager. Klart jeg ble rørt over å møte henne 45 år senere. Ikke ante vi den gang hva det jeg da gjorde skulle komme til å føre med seg. Syv år senere kom «Barnas egen sangbok», to år etter det disputerte jeg på en avhandling om «Det spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål». Intet av dette var i mine tanker da jeg i 1972 gikk rundt i Nylænde barnehage og observerte barns spontansang og lek.
Det var Perry Olsen, lederen av Litteraturhuset i Fredrikstad, som inviterte meg. Han åpnet kvelden med å si at hadde det var etter en forelesning med Bjørkvold at han bestemte seg for å jobbe med kultur. Klart at sånt er stas å høre, at noe nytter, at noe setter spor.
Vi var 60-70 til stede denne kvelden, en åpent annonsert forelesning. Det ble halvannen time med både ettertanke, historiske sangspor og lek med sanggjemsel. Etterpå kom flere bort til meg, de var fortørnet over at de ikke før hadde fått vite mer om Margrethe Munthe under sine studier. Men nå skulle de hjem med «Grunntonen» under armen og garantert lese seg opp!» sa de. Flott, tenkte jeg! Det er bygging av Norge gjennom sang det her handler om.