To ganger tidligere har jeg blitt invitert til Oxford uten å ha kunnet dra. Så ble jeg altså invitert en tredje gang. Mmm, noen så å si insisterer tenkte jeg, og sa ja takk til følgende: International Round Table Symposium on Childhood Education at Harris Manchester College in the University of Oxford:
University of Oxford består av 32 colleges, Harris Manchester College fra 1786 er et av de minste (Christ Church er det største). Henter du opp Harris Manchester College på Google, kan du få et inntrykk av hva det handler om: Spisesal med orgel og peis, festsal, dormitories osv., alt innelukket fra gata. Vi var 35 inviterte deltakere, de fleste fra USA. Grunntonen var kritisk: Vekk fra testtyrraniet, «pendelen må snart svinge» fra fragmentert, klasseromsbasert learning about life til helhetlig learning from life. Når skal Norge snu? tenker jeg. 2700 delmål i Oslo-skolen … Det glade vanvidd»!
Engelsk tradisjon: iskaldt innendørs, så en gryende forkjølelse var uungåelig. Klart det var en opplevelse være i dette miljøet av mektige, ruvende murbygninger, mange av dem fra middelalderen. Bodleian Library fra 1602 med elleve millioner bind, mange lenket til veggen med kjetting, gjorde et særlig sterkt inntrykk. Hitler beordret for øvrig at Oxford ikke skulle bombes, her hadde han tenkt å etablere et kultursentrum for sitt Tredje Rike …
Eva og jeg bodde på Mal Maison, et gammelt fengsel i nærheten som ble omgjort til hotell i 1997. Anbefales! Her et et interiørglimt:
Men gud bedre, i Oxford råder ellers den frie tanke. Shakespeare, for eksempel. Som del av 300-årsjubileet (han døde i 1616) ble «King Lear» oppført i Oxfords makeløse bokhandel Blackwell, en 2 1/2 times helt spesiell opplevelse i bokhandelens underetasje, omgitt av bøker på alle kanter. Kultur i n’te potens: