Jeg vet ikke om du husker meg,
– jeg var en av de (sikkert mange) studentene som fikk satt fragmenter av musikk-kunnskaper og livsnødvendige musikkerfaringer sammen til et hele gjennom dine forelesninger.
Takk.
Jeg tok mellomfag og storfag hos deg/dere, deretter vokalpedagogikk og hovedfag på NMH (trening av vokale ferdigheter i kor) – og etterhvert doktorgrad i Finland (Hvordan øve hellige handlinger) – hele tiden på jakt etter å forstå bedre hvordan vi kan igangsette og vedlikeholde den prosessen av estetisk refleksjon som binder sammen kunnskap, handling og væren i det jeg etter hvert kaller et autentisk og slitesterkt profesjonsuttrykk – en utøvende personlig kompetanse der mennesket selv er formidlingens viktigste instrument.
Jeg begynte i fast jobb på høgskolen i Telemark, nå fusjonert, – etter et liv som frilanser – 1.desember i fjor. Her har jeg fått en leder (Trond Waage, han ba meg hilse) som vil at vi videreutvikler dette arbeidet i et forskningsprosjekt retta mot lærerutdanningene for å danne en lærergenerasjon som våger sårbarhet og samtidig har styrke til å være lojale nedover – mot neste generasjon.
I første runde leter jeg nå etter samtalepartnere som tør det komplekse, gjerne utfordrer det opplagte, men aldri mister helheten av syne.
Kan jeg få lov til å ringe deg? Eventuelt kommer jeg gjerne til Oslo viss du har tid til å treffe meg.
Jeg vet ikke om du kan tenke deg det, – hva du gjør for tida eller hvor du er i livet, -men jeg må jo prøve!
Uansett skal du vite
at jeg er uendelig takknemlig for det musiske – og det opprørske – pionerarbeidet ditt!
Takknemlig hilsen fra
Kristin
Kristin Solli Schøien
—
Førsteamanuensis Institutt for pedagogikk
Fakultet for EFL
Studiested Porsgrunn
Vi ringtes. Klart jeg husket henne med storfagsprosjekt i Larvik der hun da edet et stort kor. Nå spisset jeg ører. For Kristin fortalte at hun i flere år hadde jobbet på Menighetsfakultetet med å få kommende prester til å frigjøre seg fra skriftelighet til muntlighet. Og at hun hadde bak seg en doktoravavhandling fra Finnland om dette. «Lyktes du med prestestudentene?» spurte jeg, og henviste til min fortvilelse over prester som ikke lever fra prekestolen. «Nei!» svarte Kristin, «dette må øves!!» «Og nå tar du lærerstudentene fatt!», supplerte jeg. «Ikke bare viktig, men avgjørende for at klasserommet skal leve!».
Kristin kom inn av døra mi med følgende åpning: «Disse blomstene er til deg fordi du sa opp professoratet ditt i protest!»
