Les Erlend Loes anmeldelse av mi filmmusikkbok (papirversjonen) — nå også i e-bokformat (2015):Ø
Aftenposten,15. november 2012
Erlend Loe:
Annerledes. Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvolds nye bok om musikk og kvinner i film ligner ikke på andre filmbøker.
Ensom svale
Det beste med Jon-Roar Bjørkvolds nye bok … som forandret verden — 90 år med musikk og kvinner i film er at ingen av de store forlagene har fått lov til å tukle med den. De ville garantert ha forsøkt å strømlinjeforme den.
Utemmet
Slik boken nå framstår, utgitt på Bjørkvolds eget Freidig Forlag, er den utemmet og tiltrekkende. Den aldrende professorens musikkunnskaper og livslange kjærlighet til film blander seg med innfall og formessig lek.
I starten kan man komme i skade for å tro at boken tilhører coffee- table-bok-familien, altså den lett tilgjengelige og ufarlige typen bøker man danderer på salongbordet før gjestene kommer, eller før eiendomsmegleren skal ta sine bilder. I virkeligheten en den bare utkledd som coffee-table-bok.
For egentlig er den en reise, en reell kilde til kunnskap og en dypt personlig oppsummering av et kinoliv hvor hovedinteressen har vært bruken av musikk og kvinnens rolle. Det er noe tiltrekkende over Bjørkvolds ublu mangel på politisk korrekthet i måten å nærme seg kvinnene på.
Beundring og drømmer
Man forstår hva som har styrt blikket hans i møtet med alle disse filmene, men motivene oppleves ikke som tvilsomme, det er beundring og drømmer som styrer. Dessuten er kvinnen underlagt musikken. Vi beveger oss noen ganger helt ned på detaljplanet.
I innledningen presiserer Bjørkvold at Morricones landskapstema i Once Upon a Time in the West løftes fra Ess-dur til E-dur, mens i gjengivelsen som er å finne på YouTube fins samme sekvens en halv tone lavere. Han uttrykker håp om at de fleste vil være i stand til å leve med dette avviket.
Boken er stor i formatet, tung og deilig, med hundreogfemtini helsides svart-hvitt bilder av kvinnelige skuespillere. Filmutvalget spenner fra Chaplins The Kid (1921) til Lee Daniles Precious (2009). Her fins filmer fra mange land, men hovedvekten er naturlig nok amerikansk.
På YouTube
Franske filmer er også godt representert, og dessuten forstår man raskt at Bjørkvold har et spesielt forhold til det russiske. Flere norske filmer er med, og ni av hundreogfemtini regissører er kvinner, samt tre av komponistene. Som Bjørkvold skriver: ”Filmhistorien har i umåtelig stor grad vært styrt av menn.” Det som virkelig gjør boken til en fryd er at musikk fra alle filmene er å finne på YouTube.
Dermed kan man bla seg gjennom boken og samtidig lytte og se på ikoniske sekvenser fra Casablanca, De andres liv, Budbringeren, Jules et Kim, Sommaren med Monika og altså over hundreogfemti andre. I teksten er Bjørkvold helt fri.
Noen ganger er han akademisk og presis, andre ganger pratsom og merkelig. Han stiller spørsmål som ikke besvares, innfører notater og tankerekker og gjør i grunnen akkurat som han vil.
Når han omtaler Coen-brødrenes Fargo (1995), intervjuer han seg selv med bruk av filmens sjargong. Akkurat det er en blanding av irriterende og fantasisk, mens boken i sum stort sett bare er fantastisk.