Kategorier
Uncategorized

9. desember 2014: Domkantor Terje Kvam, en venn fra gymnasdagene, takker av.

Terje

I går takket Terje Kvam av som domkantor. Som del av seremonien i Oslo Domkirkem ble han hyllet med et Festskrift: «Ad fontes».

Her er mitt bidrag:

 

Jon-Roar Bjørkvold:

The Lost Chord

I tre år gikk vi i samme klasse på Sinsen høgre skole, to outsidere på leting i livet. Vi kastet oss over matematikken i kollokvierommet, vi frydet oss over grammatiske finesser i tysk — og diskuterte musikk. Sammen musiserte vi, du spilte og jeg sang.

Jeg har en note fra denne tiden, ”The Lost Chord” av Arthur Sullivan. For meg handler denne sangen fremdeles mye om deg, Terje. Ved siden av fjellstøe skoleprestasjoner, studerte du musikk på vei mot organisteksamen før vi tok artium. ”Orgelet er dronningen blant instrumenter!” sa du, det hendte at jeg ble med deg ned til Tøyen-kirken når du fikk mulighet til å øve. Så i denne sangen er det for meg fremdeles du, Terje, som sitter på orgelkrakken og spiller:

 

Seated one day at the organ, I was weary and ill at ease,

And my fingers wander’d idly over the noisy keys,

I know not what I was playing, or what I was dreaming then,

But I struck one chord of music, like the sound of a great Amen.

 

It flooded the crimson twilight, like the close of an Angel’s Psalm,

And it lay on my fever’d spirit with a touch of infinite calm.

It quieted pain and sorrow, like love overcoming strife,

It seem’d the harmonious echo from our discordant life.

 

It link’d all perplexed meanings into one perfect peace

And trembled away into silence, as if it were loth to cease,

I have sought, but I seek it vainly, that one lost chord divine,

Which came from the soul of the organ and enter’d into mine.

 

It may be that Death’s bright Angel will speak in that chord again:

It may be that only in Heav’n I shall hear that grand Amen.

                                                                        (tekst: Adelaide A. Proctor)

 

 

Du var målrettet, du visste hva du ville da du kom fra India til Norge, bråmoden. Du husker sikkert de aller første linjene i Ibsens første drama, Catilina. Jeg har kalt det et musisk imperativ, det ble også ditt: ”Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme fra sjelens dyp — og jeg vil følge den.”

Etter tre år på Sinsen, skiltes våre daglige veier. Men jeg har siden fulgt deg og frydet meg. Det overrasket meg ikke gav du deg i kast med teologistudiet som basis for et liv viet kirkemusikk. Typisk Terje, tenkte jeg: teolog, musikkolog og kantor, uslåelig grundig. I denne posisjonen var det du framstod med ”Bach i høymessen” 16.februar 2014. I tradisjonen fra Albert Schweitzer påviste du faglig presist hvordan Bachs musikk rent satsteknisk underbygger og utvider trosbudskapets mening. Du omsatte så begreper til grepethet: musikk! I høymessen ble det til en musisk preken med en trosdybde som forkynnelse fra en prekestol neppe kan makte. Så var det også kantor du ble — og ikke prest. Du åpnet sinn i en tettpakket, lyttende domkirke. Var det The Lost Chord vi alle søkte, der og da? Ad fontes: Til kilden!

Men lar denne akkorden seg overhodet beskrive, enn si gjenfinne, gripe og begripe? Herman Hesses bok Narsiss og Gullmunn — en roman om spenningen mellom kunst og vitenskap — avsluttes på et vis med dette spørsmålet. Her er det Gullmunn, billedhuggeren, som etter å ha søkt et helt kunstnerliv, endelig er framme: Han ser for seg motivet ”Kvinne”. I skulpturens fullendte form skal klosterets Madonna romme kvintessensen av alle de kvinner han har elsket. Men så er det at livets timelighet stopper ham. Hos Hesse formuleres det slik, lagt i Gullmunns munn: ”Hun [”Kvinnen”] vil ikke at jeg gjør hennes hemmelighet synlig. Hun vil heller at jeg dør. Jeg dør gjerne, hun gjør det lett for meg,” sier han og tar med seg sin visjon i graven. På vei til hva?

Er det først i overgangen fra det jordiske til det himmelske at vi skal erfare The Lost Chord? Så sier sangen, så sier romanen. Både organisten og billedhuggeren er nær. Men de er ikke der.

Slik sett er også J. S. Bach jordisk underveis med sin musikk, en mektig veiviser, for mange den største. Men altså ikke framme, sitt geni til tross. Også han er på leting etter The Lost Chord. Der er han en av oss.

Hadde The Divine Chord vært en bedre begrep på hva vi søker? Neppe. For da ville betoningen av vår dennesidige erfaring svekkes, berøringer av en umistelig skapende følsomhet og trang i oss som mennesker, det jeg har valgt å kalle det musiske. Men tonearten kjenner vi iallfall: mysterium. Ikke sant, Terje?

Du kom bort til meg og hilste før din musikkvitenskapelige Bach-introduksjon i Oslo domkirke 16. februar i år. Men det var ikke programmets Nimm, was dein ist, und gehe hin, BWV 144, du ville si noe om. Det var litt om veien videre du ville dele med meg, noe om fasen etter fylte 70 år.

Kjenner jeg deg rett, Terje, vil du fortsette å søke The Lost Chord med hele din begavelse.

Jon-Roar

 

PS Etter seremonien minnet Terje meg på at vi også sang duetten fra «Perlefiskerne». Terje: baryton, jeg: tenor. I Ess-dur, originaltonearten, selvfølgelig!