Arve Tellefsen ba meg skrive en jubileumsartikkel til Oslo Kammermusikkfestivals 25-årsjubileum, det ble trykt i generalprogrammet. I løpet av festivalen var det mange som kom bort til meg og takket. Her er hva jeg skrev (bortsett fra overskriften som ble endret til «Avkopling og tilkopling»):
Jon-Roar Bjørkvold:
Kammermusikk med mening
I mer enn to tiår har Arve Tellefsen gitt oss Oslo Kammermusikkfestival. Nå runder denne festivalen 25 år. Jeg har fulgt Oslo Kammermusikkfestival like fra starten i 1989. Jeg har sett festivalen vokse og berike norsk musikkliv, favne stadig flere, invitere inn mennesker som tidligere knapt nok hadde hørt om kammermusikk. Jeg har sett unge, ukjente musikere få prøve seg og modnes sammen med berømtheter fra inn- og utland. Jeg har opplevd en bredde i musikkvalg, gammelt og kjært som bekrefter, ispedd nytt og modernistisk som åpner. Oslo Kammermusikkfestival har invitert til musiske oppdagelsesreiser rundt om i Oslo, med konserter på stadig nye og ukjente steder i landets hovedstad. Finkultur for de få har blitt til fin kultur for de mange.
Men hva handler all dette om, dypest sett, for et folk og et land? Spørsmålet ble skarpstilt 22. juli 2011 og tiden som fulgte. For med Utøya-massakren kom sorgen, et helt land ble rammet.
Da var det bare et par uker igjen til åpningen av Oslo Kammermusikk-festival. Skulle den avlyses eller avholdes? Den ble avholdt. Inn på podiet i Aulaen kom landets statsminister, Jens Stoltenberg — han av alle og så fylt av tårer — var blitt bedt om å holde åpningstalen. Arves verk. Vi reiste oss spontant, overveldet og beveget, vi klappet og klappet, det var en solidaritetsapplaus uten grenser. Så talte Stoltenberg: ”Når ord ikke lenger strekker til i sorgen, tar kunsten over,” sa statsministeren, han stod rak i stormen. Med disse ordene åpnet han Oslo Kammermusikkfestival 2011. Så satte han seg og ble i Aulaen hele åpningskonserten til ende. Han styrket oss. Vi styrket ham. Vi trengte det, alle: Fellesskap. Grokraft. Kultur. Jeg husker at unge musikere kastet roser ned til ham der nede på første benk som takk.
Statsministeren kalte på Arve Tellefsen. Arve Tellefsen sa ja og kom i stormen. Han tok tonekunsten med seg til Stortingssalen og spilte for kongehus, regjering og folkevalgte. Han lindret smerte, han styrket sjeler, han vendte mørke til lys. Vi trengte det, alle. Kunst.
Så gir altså ikke musikk bare avkopling om toner virkelig bærer.
De gir tilkopling, de får det beste i oss til å leve enda sterkere, enda klarere, enda dypere. Vi vokser som mennesker.
Musisk menneskeliggjøring har vært Oslo Kammermusikkfestivals dypeste mening, det ser vi tydeligere nå enn noensinne. Til gleden — det er ondskapens motgift.