Mannen som tok kontakt, HMS-Leder Per Ove Askeland, presenterte seg med musikkbakgrunn da han skrev og inviterte:tidligere musikkpedagog, musikkskolerektor i 18 år i ulike musikkskoler, korps- og kordirigent:
Interessant hvordan han presenterte ideen med å få meg som foreleser: «Vi legger vekt på motivering, god kommunikasjon, etikk og verdier», musikkinnslag hører alltid med. Byggesaksjef Petter Wiberg (amatør saxofonist) og undertegnede er samstemte i vår oppfatning om at vårt neste hovedtema må dreie seg om det musiske menneske … musikken i våre sinn og røttene … Jeg kjøpte selvsagt «Det musiske menneske» da den kom ut første gang og brukte den blant annet på flere planleggingsdager med personalet i musikkskolen den gang. Det ville glede oss om du ville komme.»
Klart jeg kom. En lang kø med turister skulle med Fløybanen, jeg slapp forbi som «VIP».
Dagen var strålede og utsikten ditto:
Foredraget ble holdt i etasjen over restauranten, der jeg aldri før hadde vært. Et gammeldags, langstrakt rom uten faste tekniske fasiliteter. Men med felles løft og 40 minutters forsinkelse — vi fikk det til. Et kritisk blikk på kvalitetsbegrepet var en nøkkel underveis. Ikke rart da at jeg startet med Range againt the machine: «We gotta take the power back». Her var det samlet et drøyt hundretalls ingeniører, arkitekter, plaleggere og økononomer. Responsen de gav var like raus som dagen utenfor.
Per Ove Askeland , som hadde invitert meg, kjørte meg tilbake til Flesland. Bilveien ned, smal, krapp og svingete, har jeg aldri opplevde før. Spennede. «Så fort det blir snø, kommer fjortisene hit med ski og kjelker og raser avgårde nedover, ble jeg fortalt. At de tør! sier jeg.
Tre dager senere fikk jeg en mail:
Kjære, Jon-Roar!
Takk for sist og en kjempefin musisk opplevels!
Vh
Per Ove