Ofte er det slik at det ene fordraget utløser det neste. Slik var det også denne gangen. 30. mai hadde jeg forelest på Aktivitetshuset Prindsen i Storgata i Oslo, som del av deres 15-årsjubileum. Huset drives av Kirkens Bymisjon, og er et sted der samfunnets «despised and rejected» kan finne vern, hjelp og ly. Foredraget på Prindsen ble så kraftig (se blogg!) at Arnhild Taksdal (se bildet) umiddelbart mente at dette måtte deles med alle lederne i Kirkens Bymisjon.
Vi møttes på Hamar — og det endte med lang, stående applaus fra et par hundre mennesker som har sett mye av livets skyggesider. Paulo Freires tekning og perspektiver var med på å løfte. Hans bok De undertryktes pedagogikk (The Pedagogy of the Oppressed) var en helt sentral inspirasjonskilde for meg da jeg skrev Det musiske menneske. Freire og jeg var for øvrig begge visiting scholars på US Irvine i California i 1986. Da Freire reiste tilbake til Brasil i begynnelsen av 1987, ble det avtalt at vi skulle møtes og diskutere videre i Sao Paulo. Med så døde hans kone, og ting stoppet brått opp. Så vi møttes aldri igjen. Men Freire har vært med meg ever since. Han er sentralt referert i boka mi.